Bokelskere.no

Ja, for all del er det lov å være uenig. Har lenge sett anmeldelsene dine og ser at du nok er selektiv som du antyder, ja. Ingenting galt i det.

Men terningkast 1 er så bånn i bøtta at da tenker jeg at form og innhold overhodet ikke er i nærheten av å oppfylle kravene til hva man kan kalle en roman. Du har jo noe positivt å si om boka, derfor stusser jeg.

Har nylig lest den på engelsk selv og synes ikke språket var dårlig. Den hadde neppe vunnet alle prisene og stipendene om form og innhold = terningkast 1. At den i tillegg har blitt en slags bestselger vil i dine øyne da si at alle de som likte den er helt på villspor - mao har folk flest ræva smak? At du i din privatsfære ut ifra smak og behag misliker romanen er du selvfølgelig i din fulle rett til :-) For så vidt er det interessant å lese og vurdere hva du tillegger et terningkast 1. Imidlertid faller terningkastet ditt i grus for meg utifra hva hva folk forbinder med et så vanvittig lavt terningkast.

For øvrig er det bra og viktig at folk tar seg tid til å skrive og dele tanker om det de leser, så det er bra at du tar deg tid til det. Jeg håper bare ikke noen går glipp av en fin bok fordi du tok frem storslegga og hamret den ned til terningkast 1.

Flott historie frå bygde-Norge på 1700-talet. Scena er ei flatbygd på det indre austlandet ein stad, og skogsbygda som ligg bakom den igjen. Flatbygdingane ser litt ned på skogsbygdingane, som igjen helst ikkje vil ha noko med flatbygdingane å gjere. Her er det generasjonar med mistru og vondt blod som har fått bløme fritt. Fremst i denn bygdestriden stend storgardane Borgland i flatbygda, og Bjørndal i skogsbygda.

Det er Bjørndalsfolket som er hovudpersonane i denne forteljinga. Eller først og fremst Dag, lesarane møter han som ung gut når faren blir bedt av flatbygdingane om å felle ein slagbjørn, og vidare som bonde på Bjørndal og gjennom det er han også nærmast ein høvding for heile grenda. Medlemer av slekta fell frå, og nye kjem til. Men ein blir også litt kjend med folk frå Borgland, samt frå ein by som ein må anta er Kristiania.

Der er mange temposkifte i boka, temmeleg dramatiske hendingar er unnagjort i løpet av nokre få linjer, og så kan forteljinga dvele lenge ved kvardaglsege scener, eller ved den storslåtte naturen, eller ved kjenslelivet til Dag eller nokon av dei andre. Språket er noko gamalmodig, også utover det ein kan vente frå ei bok frå 1933. Dette er nok eit medvite verkemiddel frå forfattaren, for å ta lesaren med seg attende i tida. Og denne lesaren blei verkeleg med på tur, for dette var ei fengande og god forteljing. Boka er den første i ein trilogi, og eg satte straks i gang med å lese vidare i trilogien etter at eg var ferdig med den.

Denne boken er lite omtalt, men fortjener absolutt å bli lest om man liker en god psykologisk thriller. Her møter vi to fortellerstemmer og en etterhvert spennende historie. Det er lenge siden jeg har lest en bok som er vanskelig å legge fra seg og som ikke føles kjedelig, denne gikk fort unna.

No har eg endelig fått tak i boka Den Grønne Mil av Stephen King. Filmen er fantastisk, så håper eg at boka er enda litt betre når eg no skal begynne på den.

Uhyre interessant! Boken tar også opp problemstillinger rundt hvordan mordere blir dyrket som kjendiser. Skremmende og fascinerende og spennende.

Her finnes det allerede nok omtaler om bokens handling, så jeg skal formulere meg kort:

Dette tror jeg vil bli stående som en av mine absolutte favorittbøker noensinne. Det er noe med hele greia. Det mørke, det lyse, det absurde, det virkelighetsnære og den sterke lengselen etter frihet som på en eller annen måte treffer meg så dypt.

Det skulle eigentleg ikkje gå an. At ei bok om vedhogst, stabling, fyring etc skal bli ein bestselgar i Norge i våre dagar, meiner eg. For ærleg talt, vi bor stort sett i byar og tettstadar, rundt 80% i følge ssb. Og av dei øvrige 20%, kor stor del er det egentlig som har høve til å hogge eigen ved? Og av dei som har høve til det, kor mange er det som faktisk orkar? Det kan i alle fall ikkje vere det påtrengande behovet i det breide lag av folket for praktisk rettleiing som gjer at denne boka har blitt så populær.

Men det er vel ikkje usannsynlig at veldig mange likevel har tatt borti ei vedøks ein eller gang i livet. Kanskje på hytta for den som har det, kanskje på vinterferie på gardsbruket til ei tante i familia, eller kanskje som meg, som fekk høve til å hogge eit par favner med ved per år i ungdomstida, for å tene litt lommepengar. Det å jobbe med ved er det kjekkaste kroppsarbeidet eg veit om. Spesielt når eg har god tid, og kan nytte buesag og øks i staden for motorsag og hydraulikk. Det er rein terapi å sjå an ein vrien bjørkekubbe, lese korleis veden gjeng på innsida, og kvar en må setje øksa for å greie å kløyve den i pene skier. Og så luktar det så godt medan ein held på, ikkje minst.

Dette med å sjå an vedkubbar før ein kløver dei er så vidt eg kan sjå noko av det einaste Mytting ikkje tek opp i boka si. Til gjengjeld får ein rikeleg med historie, fakta, råd og anekdoter om alt frå røkt av vedskog, motorsager, stabling og tørking, fyring og ovnstyper. Boka er rikt illustrert med bilete, og ein møter eit knippe menneske som har eit nært forhold til ved og vedfyring. Trilveleg lesnad, med andre ord. Sjølv las eg denne medan eg pusla med mitt eige vesle vedprosjekt i seinvinter/vår, ca ¾ famn som med vårt beskjedne forbruk varer minst ein vinter, kanskje to (treng berre å fyre når det blir kaldare enn -5, og det skjer ikkje så ofte her eg bur).

Det er eit populært munnhell at veden varmar to gangar, først når du lagar den og sidan når du brenn den. I og med denne boka har eg lyst til å føye til ein tredje gang: når du les om den.

Naivistisk og småmorosam forteljing om ein vellukka familiefar frå Oslo som finn ut at han heller skal bli einebuar i skogen. Hovudpersonen, Andreas Doppler, fortel i første person. Han har samla opp ein god del frustrasjon over A4-livet han lever, og dødsfallet til faren i kombinasjon med ein smell i hovudet under ein sykkeltur i marka er det som skal til for at han vinkar farvel til sivilisasjonen. Men heilt farvel blir det likevel ikkje, det er trass alt ein del ting han treng som han ikkje kan finne i skogen. Skumma mjølk, til dømes.

Det er ikkje godt å vite kor djup Loe ynskjer å vere i denne boka. Er det berre overfladisk fjas og løyer, eller prøver han å seie noko grunnleggjande om framandgjeringa av menneske i urbane strok, og om lengten attende til naturen? Sjølv høyrer eg til dei som meiner at natur er best på TV, og dermed har eg naturlegvis litt tungt for å tru på hovudpersonen sine val. For ikkje å snakke om at det finnest såpass tålmodige koner som det Doppler har.

Det har kome to bøker til om Andreas Doppler. Men i den grad eg kjem til å lese fleire bøker av Loe, og det kjem eg nok ganske sikkert til å gjere, så vil eg nok i første omgang satse på to av dei tidlegaste bøkene hans, Tatt av kvinnen og Naiv. Super.. Dette er bøker eg har tenkt å lese i over 20 år no, og før eller seinare må eg vel gjere alvor av det.

Riktig. Men en kvinne som vil se om mannen er en potensiell ektemann bør også lese Hel ved for å se hva slags vedstabel han har.

Spennende at du har anmeldt denne boka! Har akkurat lest den og min anmeldelse av boka kommer når som helst;)

Jeg ble bare nysgjerrig: hvorfor ga du terningkastet du gjorde? Hadde jeg kun lest omtalen din, ville jeg tenkt at du likta boka godt, og tippa på at du ville gitt den en firer eller deromkring. Men det virker som du primært kritiserer at det var deler du syns var kjedelig, likevel lander du på toer? (Er bare veldig nysgjerrig, selv er jeg nok motsatt og gir "for høye" terningkast)

Oisann - det så ikke så oppløftende ut. Har nettopp fått denne og tenkte å lytte/lese den. Likte ganske godt Naboparet. Regner med denne kan være en grei "gåbok"

Bra bok. Tok stadig nye vendinger. Veldig spennende og bra bygget opp. Anbefales.
Bare slutten var for dum. Synd at krimforfattere absolutt ikke kan la politiet ta de skyldige uten den (usannsynlige) dramatikken i biljakten og at de da drukner.

Litt godt å se at jeg ikke er alene med å savne begeistring over denne boka. Har begynt på den TRE ganger , utelukkende pga de gode anmeldelsene, men har lagt den bort hver gang etter å ha lest henholdsvis 30, 57 og 92 sider ... Den er virkelig ikke dårlig, men av en eller annen grunn fenger den meg ikke og siden hylla er så full av bøker jeg virkelig klør etter å lese ...

Jøje meg, den såg eg ikkje kome.

Jeg liker både hunder og katter, så nå håper jeg dette følges opp med utgivelse av "Katteevangeliet".

Jeg har hatt denne boka på leselisten lenge, men hver gang jeg har kommet på at jeg vil lese den har de ikke hatt den inne på biblioteket. Men i dag fikk jeg den endelige med hjem, og det har vært en stor leseropplevelse. Boken er vakker og uendelig trist, og den kommer til å sitte lenge i kroppen! Handlingen er beskrevet fra et barns perspektiv, og det naive i det gjør det enda mer trist. Likevel blir man minnet på at barn former vennskap på tvers av voksnes politikk og ideologier. Som sagt; vakker, trist og en bok som blir sittende i kroppen.

Ikke det helt store, men Gabrielsen skriver godt. Tidvis kjedelig, men også spennende, og det blir ganske intens og litt creepy mot slutten. Mer i min blogg her

Av dei bøker som skrik etter merksemda mi
Er det framleis Begjærets palass som har pri
Og ein ukjend forfattar (for meg) kjem dertil
Nella Larsen sin Quicksand blir lydbok i bil

Jeg holder på med Shantaram av Gregory D Roberts. Denne har stått på ønskelista lenge, og jeg har nok utsatt den litt pga tykkelsen. Men nå er jeg altså i gang, og for en bok! Den er helt fantastisk god, jeg er totalt revet med, fortellingen bare fosser fram... Ja, jeg er rett og slett betatt!
Hvis ikke slutten er helt forferdelig dårlig nå, så kommer denne til å havne inne på favorittlista mi. Og der er jeg i grunnen ganske kresen... :-)