Bokelskere.no

Ja, mye hadde vært gjort, hvis alle hadde den fulle og hele forståelsen av at vi diskuterer bøkene, ikke personene som leser bøkene.

Eg har også det inntrykket frå forrige gong eg var aktiv her (for halvanna år sidan) til nå.

Eg trur vi får ei trivelegare stemning her, dersom vi ikkje treng vere så redd for å støte folk med annan smak enn oss sjølv. Om vi kan diskutere bøker etter ulike forutsetningar, og leggje godvilja til for å forsøke å forstå kvarandre i beste meining, trur eg det vil bli rom for langt trivelegare diskusjonar her inne.

For det første vil jeg bemerke at innledningen til Renberg er fenomenal. Han evner å tidsfeste handlingen til ned til minste detalj og skriver med en stor dose selvtillit og fortellerevne, som naturligvis fører til at jeg som leser blir misunnelig på evnene hans. Jeg blir raskt kjent med Jarle og hvordan det står til i familien Klepp. Jarle er glad i moren sin. Det er lett å forstå. Faren hans derimot, snakker han ikke frivillig om. Utover i boka leser jeg om hans fascinasjon for den nye gutten, Yngve Lima, og hvilke rare valg han tar for å komme enda nærmere på den nye gutten. Etter hvert som tiden går, nedprioriterer Jarle hans egen mor, venner og kjæreste til fordel for å tilbringe enda mer tid med drømmemannen hans. Dette blir lagt merke til av dem rundt ham og han får gjennomgå varierende behandling. Alt fra at moren tar seg av ham mens han er syk, til at Helge forsøker å banke ham opp. Hva språket angår, synes jeg at forfatteren balanserer fint mellom å være særiøs og morsom. Boka inneholder humoristiske sekvenser, men også scener av den alvorlige typen, slik som da faren hans kom ubedt på besøk til Jarle og hans mor, og i tillegg viste seg å være så full som det går an å bli. Forfatteren klarer å beskrive tydelig hvor irrasjonell en forelsket person kan bli og til samme tid få leseren til å kjenne på hvor redd en kan være for at det kommer til å gå galt. Følelsesspekteret er tilstede. Leseren kan forvente seg alt fra skam til lykke. Det samme gjelder interessante karakterer. Slutten overrasker. I hvert fall slik jeg ser det. I etterkant ser jeg tegnene og får dermed en økt forståelse for hvorfor Yngve Lima var noe snål av seg. Dessuten er det kjekt å lese en såkalt lykkelig slutt, da jeg trodde at det skulle gå til helvete for Jarle Klepp.

Ja, både den tråden jeg liket til og den som sikkert er slettet har/hadde et direkte ufint startinnlegg, det kan faktisk minne litt om mobbing. Og du har helt rett i at om det har vært mye sånt tidligere, så kan det være medvirkende årsak til at enkelte reagerer som de gjør når en bok de liker blir kritisert, det har jeg faktisk ikke tenkt på.

Som deg sitter jeg med inntrykket av at de fleste her inne diskuterer seriøst, eller skriver helt harmløse, om enn til tider litt irriterende, innlegg bestående av en setning som forteller om en bok er bra eller dårlig.

Dette er jo direkte ufint. Om det har vore mange slike diskusjonar her tidlegare, kan jo det også forklare noko av den litt såre reaksjonen mange kjem med når bøker blir kritisert.

Likevel, eg trur fleirtalet her inne ønsker å diskutere bøker på ein konstruktiv måte. Og konstruktive diskusjonar krever begrunningar og velvilje. Dårleg begrunna innlegg og innlegg med mangel på vilje til å forstå kva den andre meiner fungerer sjeldan godt i ein slik samanheng som denne.

Jeg skjønner heller ikke hva du mener .... Her på Bokelskere foregår det SÅ mange ulike diskusjoner og det burde derfor være noe for en hver smak. Hvis det forhold at noen skriver entusiastiske og begeistrede innlegg om de store klassikerne kvalifiserer til at man er å anse som en forståsegpåer i negativ forstand - da kan vi jo ikke diskutere bøker her. Jeg synes det er naturlig å uttale meg om det jeg oppfatter som litterære kvaliteter eller mangel på sådan når jeg uttaler meg om hva jeg personlig har fått ut av en bok. Så får andre selvsagt være enig eller uenig med meg - og det diskuterer jeg gjerne. Jeg kommer aldri til å blande meg inn i diskusjoner f.eks om fantacy, for det er en sjanger jeg verken kjenner eller som tiltaler meg. Ringenes herre for eksempel - noen av mine nærmeste venner leser den nesten en gang i året, jeg har gitt opp ørten ganger. Det er ganske enkelt ikke min greie.

For øvrig reagerer jeg med hver fiber i kroppen når noen rakker ned på andre bokelskere pga smaken deres, eller begynner å analysere hva som er "galt" med vedkommende som ikke har forstått essensen i aktuelle bok.

Så lenge vi diskuterer bøkene som sådan, må det imidlertid være lov å være litt forståsegpåer en liten stakket stund! ;-) Synes nå jeg ... Det er jo først da det blir morsomme diskusjoner! Dersom man hele tiden skal være nødt til å tenke på at man må være "politisk korrekt" av frykt for at noen kan føle seg støtt over at man bedømmer deres yndlingsbøker som dårlige, blir det for tannløst, tror jeg.

Ikke bare i denne tråden, tror nok de aller fleste på Bokelskere.no minst har 1001 bøker å lese ut før de dør, om enn ikke akkurat de samme som på anbefalte liste. :O) Vet at jeg har det.

Enkelte i denne tråden har nok behov for evig liv om de skal komme ferdigleste til mål. :))

Virkelig en av mine absolutt yndlingsbøker !! Jeg brukte litt over et halvt år på boka - noen ganger syntes jeg det ble litt kjedelig, andre ganger klarte jeg ikke å legge fra meg boka. Jeg likte spesielt Frodo/Sam delene når jeg tenker tilbake - hvertfall når de har kommet til Mordor og når Frodo blir tatt av Shelob. Boken er så fantastisk bra og bærer deg inn i en helt annen verden! Får deg til å gli bort fra denne verdenen vi lever i og rett inn i Middle Earth. En helt fantastisk bok, som jeg absolutt skal lese igjen. Jeg er en veldig stor fan av Ringenes Herre, og etter at jeg leste boka skjønte jeg mye mer av handlingen! Filmene ga mye mer mening og alle brikkene falt på plass. Boka anbefales virkelig til alle!

Spørsmåla om litterær kvalitet, er eit av dei mest diskuterte spørsmåla blant litteraturinteresserte. Og likevel har ennå ingen komme fram til nokre eintydige og objektive kriterier for korleis dette kan vurderast.

Her går denne diskusjonen igjen og igjen, med den same negative innfallsvinkelen: Nokon trur dei er betre enn andre, fordi dei foretrekker bestemte bøker framføre andre. Dei har ikkje rett til å tru at dei er betre enn andre.

Korfor kan vi ikkje heller vinkle desse diskusjonane positivt. Kva er det som gjer at du liker ei bok? Er det spenninga og intensiteten i handlinga? Er det det at ho har eit originalt språk som får deg til å tenke gjennom det som blir skrive på ein ny måte? Er det det at ho seier noko nytt om samfunnet vi lev i? Er det dei gode personskildringane som gjer at du kjenner at du kjem på innsida av personane, eller er det den originale forteljarsynsvinkelen som gjer at du ser ting i eit nytt perspektiv? Er det dei levande mijløskildringane? Eller er det fleire av desse faktorane?

Det er ulike grunnar til at vi liker og ikkje liker bøker. Og eg trur ikkje vi heller kan komme fram til objektive kriterier for litterær kvalitet, nokon gong. Det er det ingen som har klart før oss. Det betyr ikkje at vi ikkje kan vurdere dei bøkene vi har lese, som gode eller dårlege lesaropplevingar. Det betyr heller ikkje at vi ikkje kan begrunne vurderinga ut i frå kriterier vi synest er viktige. Og kanskje er ikkje du einig i at dei kriteriene eg synest er viktige, er viktige. Men eg kan ikkje skjønne at det er eit mål i seg sjølv, å bli einige. Eg trudde poenget var å prate om bøker. Viss ikkje vi skal kunne komme med våre subjektive vurderinger av bøkene vi har lese, forsvinn mykje av poenget med eit bokforum, for min del. Kva skal vi då snakke om?

Alle bøker som gir meg en god leseopplevelse er verdig litteratur, uavhengig av sjanger.

Datteren min sa det ganske fint synes jeg - en gang vi diskuterte for lenge siden:

«Hva betyr det at noe har verdi, Maria?» Hun var den gang elleve år og likte å få spørsmål som kilte i hjernen, som hun kalte det. Hun var stille en stund, så sa hun: «Alt og alle har en verdi i seg selv.»

Da var det jeg som ble stille. Skjønte hun virkelig hva hun sa? Jeg måtte teste: «Betyr det at alt og alle er like mye verdt?» Hun ble utålmodig og hevet stemmen. «Nei! Det var ikke det jeg sa. Alt og alle har en verdi i seg selv.» «OK», sa jeg. «Hva er det som avgjør om noe er verdifullt for deg da, Maria?» Hun ble stille igjen. Så kom det: «Jo, det er følelsene jeg legger i det.»

av og til blir jeg ganske matt av å lese enkelte innlegg her...det fins dem som mener at enkelte bøker er finere å lese enn andre...og der vil jeg protestere på det sterkeste..all litteratur har sin egen verdi...om mennesker leser de tunge klassikerer...eller "såkalt" kiosklitteratur...blir jo opp til dem...vi er jo ikke smaksdommere...selv har jeg lest flere bøker i uka ..siden jeg var 6 år...har pløyd gjennom ditt og datt...men jamen om jeg vil bestemme hva andre mennesker skal lese...det blir opp til hver enkelt,og alt som gir en god opplevelse...er av det gode...uansett..

Jeg synes boka var bra jeg. Ikke så spenningsfyllt som de siste, men jeg syns vi ble mye dypere kjent med Sookie og hennes aner, og det likte jeg kjempegodt. Og jeg aner meg at det brygger opp til noe stort i de neste bøkene.

Vampyrer er egentlig et glimrende eksempel på hva som er galt;)

Ta Laurell K. Hamilton som eksempel.

Jeg gjorde et forsiktig forsøk på å få Anita Blake-serien til Norge for over 10 år siden. (Ok, det jeg gjorde var å ringe etpar av de aktuelle forlagene og spørre om det var noe de ville vurdere å utgi. Og fikk til svar at "det var for amerikansk" og "det vil ikke passe i Norge").

NÅ har vi kommet så langt at Anita Blake blir utgitt på norsk. Men de som følger serien vet at det forfatteren skriver nå, er noe helt annet enn det serien var da den begynte.

Den startet som en plot-drevet serie om vampyrer og andre overnaturlige vesner, og har utviklet seg til dårlig skrevet husmorporno. "Hvor mange personer klarer Anita Blake å ha sex med mens hun tenker "hvem er jeg egentlig forelsket i""

Og jeg kan ikke akkurat klandre forfatteren. (Om man ser bort fra det at jeg virkelig klandrer henne for å skrive forferdelig dårlige sexscener). Hun hadde en ide som var ganske original i 1993. Vampyrer, spenning og alt det der.

Men den type skriving krever at man arbeider med plot'et. Hardt arbeid.

Så fant Laurell Hamilton opp Meredith Gentry. Og i denne serien var hele poenget sex. (Meredith må få barn fortest mulig fordi... ok, jeg husker ikke helt, men det er noe med feer, kongedømme, arvinger og så videre). Hele konseptet bygger på dette, så... Dårlig skrevet sexscener hører til.

Personlig tror jeg hun fant ut at det gikk raskere å skrive dårlig sex enn å skrive kompliserte historier. Så... Isteden for å holde de to seriene adskilt, så flyttet hun den samme teknikken inn i Anita Blake-serien. Mer sex, mindre handling. Og kortere tid i boken. (Den første boken gikk over flere måneder, de senere går over dager).

Jeg er skuffet, men jeg kan egentlig ikke klandre henne. Hvorfor i allverden skal hun bruke tid på å lage en kompleks historie når hun selger "greit nok" om hun skriver dårlig sex?

Personlig mener jeg at hun ved å insistere på å skrive dårlig sex har latt andre forfattere gå forbi seg på alle områder. De skriver bedre sexscener OG de lager bedre plot. Problemet er at det er mange andre der ute som er enda dårligere, så... Hun klarer seg.

Jeg kan ikke akkurat være ambisiøs på hennes vegne, det må hun nesten klare selv.

(Jada, jeg vet. Jeg er mann. Jeg skal ikke lese sånt i det hele tatt. Men jeg bryr meg ikke. Jeg tror jeg er en av dem i Norge som leser mest trash, i de fleste genrer. Og jeg har lært meg å se forskjell på trash og kvalitets-trash. Og jeg vet hva jeg liker. Så det, så.;) )

Syns det er den beste boka så langt i serien :D Venter på neste bok på norsk 11.

Jeg tror du egentlig har gitt svaret.

Det korrekte spørsmålet her burde for det første vært "Hvorfor er alle sci-fi-serier oversatt til norsk så like". For det er veldig mye mer der ute enn det som finnes på det norske markedet. Men siden dette er en "ikke-litteratur"-genre, så forholder folk som artikkelforfatteren seg til det de finner i hyllen ved siden av, heller enn å se på hele fenomenet. Og da blir alt "likt".

Man kan altså finne mye "ulikt" om man vet hvor man skal lete.

Men man kan ikke se bort fra at det også ER mye "likt" der ute.

Dette kan forklares med at det er et bekvemmelighetsspørsmål for forfatteren. Hvis du har en formel som virker, som gir deg en fornuftig inntekt og som gjør at du kan leve et greit liv, hvorfor skulle du "risikere" alt dette med å forsøke å være "kreativ" og "original"? (Noe som også besvarer spørsmålet "hvorfor er sci-fi på norsk så likt". Bekvemmelighet. Man vet hva som virker)

I gamle dager var forfattere alvorlige menn og kvinner som virkelig BRANT for det de holdt på med. Det å skrive en bok var en smertefull prosess, og det å få den utgitt var nesten umulig.

Idag er mange forfattere personer som har funnet ut at det er enklere å skrive en bok enn å ta seg "ærlig arbeid". Og det blir langt mellom juvelene.

Kanskje litt klisje, men skulle gjerne ha vandret inn i "Ringenes herre". Besøke Hobbitun. Ikke bry seg om de store vanskelige ting i verden, men heller glede seg over små ting i hverdagen.

Dårlig vin smaker sjelden bedre i nye glass.

Akkurat nå har jeg lest ferdig Harry Potter og dødstalismanene, for 8-11 gang. Nå skal jeg vel starte på en bok som henger litt sammen med Harry potter serien, nemelig Rumpeldunk gjennom tidene. Så det blir bra : D