Bokelskere.no

Jeg leste ut Flommens år nettopp, og synes den var lettere enn Oryx og Crake, men begge er veldig gode. Og skremmende fordi det er så gjenkjenbart mye som står der… I morgen startet jeg på MaddAddam.:) Kos deg med Flommens år og Guds gartnere, et snedig folkeferd..

Margaret Atwood har ikkje berre skrive ei bok, ho har skapt ein religion. Komplett med helgenar og salmebok og alt som høyrer til. Til å begynne med syntes eg det var godt oppdikta, men dess meir eg las av boka, og etter å ha lest litt om Atwood, så fekk eg meir og meir kjensla av at dette ikkje berre er noko ho diktar om, men også ei tru ho bekjenner seg til sjølv.

Boka startar bra. Lesaren får servert brotstykker av historiene til Toby og Ren, ei henholdvis godt vaksen og ei ung dame som har tilknytning til sekta Guds Gartnere. Denne sekta er opptatt av berekraftig sjølvberging i ei post-apokalyptisk framtid, og spår at det skal kome ei ny syndeflod, den vasslause flaumen, som skal radere ut dei fleste av menneska. Hovudkapitla i boka blir innleia med ei preike av Adam En, leiaren i Guds Gartnere, og deretter ein salme. Forteljinga vekslar fint mellom Toby sin historie (som blir fortalt i 3. person) og Ren sin historie (i 1. person), og historiene er ikkje kronologisk fortalt men hoppar ein del i tid. Alt dette er forteljarmessige grep som fell godt i smak hjå meg.

Noko som øydela litt for leseopplevinga mi var teksta på smussomslaget. Her gjeng det fram at boka skal handle om det som skjer etter katastrofen, men det viser seg at storparten av boka, ganske nøyaktig 3/4 av den, bygger opp til denne. Smussomslaget hevder også at «Ren og Toby legger ut på hver sin ensomme vandring på leting etter andre som kan ha overlevd». Nei, det gjer dei ikkje. Er det ingen krav til dei som skriv desse tekstane at dei skal vite nokonlunde kva boka handlar om?

Eg veit ikkje om det berre var på grunn av forventningane frå smussomslaget, men etter å ha lest ei stund fekk eg kjensla av at forteljinga blei feilproporsjonert. Det tok rett og slett for lang tid, og det blei for omstendelig mala ut kva for samfunn hovudpersonane lever i, før flaumen kom. Men når den først kom så var resten av boka ein fornøyelse (i den grad ein kan nytte eit slikt ord om såpass dystre framtidsskildringar) å lese.

Så har jeg lest ferdig denne lille sjarmerende, koselige, vakre boka ; Sanka ull eller Woolgathering som originalen heter, av artisten og kunstneren Patti Smith. Den har jeg lest i små porsjoner, sakte, som konfekt. Dette er ingen liten bok man skal haste gjennom. Her er hvert ord, hver setning som sukkertøy. Smak, kjenn ettersmaken, nyt, sukk litt, ah...
Mer i blogginnlegget

Da skal jeg se om jeg får tak i en lydbok!
Aha, jeg lurte fordi det var en veldig hyggelig bibliotekar som er stor fans av The Wheel of Time som hadde laget en flott utstilling av serien på biblioteket vårt, tenkte kanskje det var deg;) Alltid hyggelig når man kan få litt inspirasjon av bibliotekarene:)

DET SKAL VÆRE STRENGT Å BRUKE SPRÅKET

....

har noen bestemt

Det skal være strengt å bruke språket

har jeg fått høre

Jeg kjenner en dyslektiker som kveles

fordi det brøles av forakt for stavefeil

Jeg kjenner en dyslektiker som øver seg i høytlesing

på tross av alles sukk over øvelsen

Jeg kjenner en ungdom som elsker å skrive

men som mister motet av lærerens språk-kritikk

Jeg kjenner en 95-åring som gjerne deltar i offentlig debatt

men som sliter med dagens språkføring

Jeg kjenner en 75-åring som har mye flott på hjertet

men som kjemper med forståelsen av vår digitale verden

Jeg kjenner en styreleder som gjerne publiserer

men som gruer seg til å avgi sin skriftlige rapport

Jeg kjenner en 4-åring som forteller fantastiske historier

men som gråter av å ikke kunne skrive ordene

Jeg kjenner en journalist som ikke sjekker språket før deadline

fordi da ville tiden til fakta-research falle bort

Jeg kjenner en forfatter med dysleksi og taleangst

som kjemper sitt livs vei med og mot kritikerne

Jeg kjenner en som skriver litt sms-språk på debattsider

men som i mange år har vært språklærer

Jeg kjenner en småbarnsforelder som så gjerne vil

men ikke alltid får det til

....

Jeg kjenner en student som forkaster pensum

fordi de ikke får lese "Bondestudentar" på dagens bokmål

Jeg kjenner en som ser nedlatende på dialektføring

men som har foreldre fra Nord-Møre

Jeg kjenner en som forakter skrivefeil

men som sjelden ser egne tegn- og stavefeil

Jeg kjenner en som flirer rått av ønsket om å skrive på dialekt

men som synes franske dialekter er sjarmerende

Jeg kjenner en som dømmer intellekt, kunnskap og menneskeverd utifra tale- og skriftføring

men som glemmer å utforske, og utvikle, seg selv og sin samtid

....

Kjære alle sammen

Det skal være strengt å bruke språket

har noen bestemt

Det skal være strengt å bruke språket

har jeg fått høre

Eller hva?

....

Språk tøyer tanken

Ja

Ingen.

Enhver bør velge bøker ut fra egen interesse og smak.

1. Du burde absolut lese "Drep ikke en sangfugl". En av de aller beste, etter min mening.

2. Skjønner ikke vitsen med å ha bøker i en bokhylle som ikke skal leses/er lest. Bøkene i min hylle har jeg et forhold, noen er jeg mer glad i enn andre, alle er ikke lest, men jeg har forhåpentlig mange år igjen å leve/lese.

3. Klassikerne finnes på alle bibliotek, de må på ingen måte bo hos meg.

4. Hvor i all verden skulle jeg gjøre av alle bøkene som burde være i en bokhylle i et møblert hjem? Jeg har problemer med å finne plass til de jeg har lest/skal lese.

Jeg liker når folk blir glad i bøker, selv bøker jeg ikke er glad i.. Fordi i et menneske finnes det flere verdner enn det finnes i denne og ingen av de verdene er like. :)

Da har du et stykk meg. Hvor mange ganger er det ikke deilig å være nerd.. Dra på seg kappa, fram med sverdet og løpe som en gal, helt aleine i skogen. Men jeg lurer på en ting, er det nerdette å begynne å diskure en diskusjon som var for 2 år siden? :P For det er ikke lenge til jeg klar meg ut og står oppspilt på Colluseum for å få pre,iere biletter til The hobbit!

Jeg leser de bøkene jeg har mest lyst på her og nå. De jeg ikke rekker, rekker jeg bare ikke. Ikke noe å gjøre med det. Jeg får heller nyte de jeg rekker.

Det er jo ikke noen hemmelighet at god fantasy er omtrent umulig å få tak i på norsk. Sånn bortsett fra noen få klassikere og ungdomsfantasy da. Og nå har Dagbladet satt fokus på det med en ganske god artikkel synes jeg. Viktig å få fokus på det her, for vi trenger god, norsk fantasy også. Ikke bare engelske bøker. http://www.dagbladet.no/2012/02/10/kultur/debatt/kronikk/litteratur/fantasy/20163019/

Jeg syns ikke "Alle vil hjem. Ingen vil tilbake." var svakere enn "Bli hvis du kan. Reis hvis du må."
Jeg likte derimot denne oppfølgeren.
Her får vi se konsekvensene etter så mange år med dårlig kommunikasjon, fortielser og innestengte, vonde følelser. At Tarjei dro til Afghanistan, var jo et resultat av at han ville bort, samme hvor, bare han kunne komme seg vekk fra alle forventningene hjemme. Det var det samme med Trygve; han reiste fordi Sigurd ikke ville gå ut åpent om det forholdet de hadde.
Konsekvensene av dyp sorg over at man har levd med skyldfølelse og dårlig samvittighet (og altfor store forventninger i farens tilfelle) i så mange år, som man vel kan si førte til en så fatal hendelse med sønnen, gjør foreldrene handlingslammet og sjokkrammet. De fungerer ikke lenger. Dette behøver ikke å være karikert sorg hvis jeg ser på dem i dette perspektivet, selv om jeg også hadde lyst til å filleriste disse to foreldrene, så de kunne våkne opp og se hva de fremdeles hadde, og dermed slutte å grave seg ned i sin egen sorg.
At faren ender opp med å bli en av de bøndene som i sin dype depresjon slutter å stelle med dyrene på en forsvarlig måte, slik at de lider, er jo en annen aktuell problemstilling.

Det er sikkert mange grunner til at mennesker drar avgårde som soldater til et krigsherja land, men jeg vil tippe at det ikke alltid er bare på grunn av at de vil "redde" menneskene i det landet de reiser til. Heller ikke bare fordi de blir fristet av at de kommer til å bli godt betalt, eller fordi det kommer til å bli spennende og mye action. Antagelig er det også noen som reiser fra noe, for å komme bort, vekk, fra noe hjemme som de kanskje ikke klarer å sette ord på.

Enig i at Helga Flatland skriver godt!

Det er ikke til å tro - Jane Eyre står i en av mine mange bokhyller. Har stått der hele tiden. Så spørs det hvem som får bli med til Hellas i morgen -
Jane Eyre (Charlotte Bronté) eller
Dorian Gray og hans bilde (Oscar Wilde)
Den hemmelige hagen (Frances Hodgson Burnett) har sikker plass - høylesing for barnebarnet.

Noe av det jeg virkelig elsker ved dette nettstedet, er hvordan minner blir vekket til live, gamle bøker får nytt liv :-)

Skriver litt på sparket, så svaret kunne nok vært et annet en annen dag. Men feil er det vel ikke:

• Pippi Langstrømpe. Ikke så verbalt tøff overfor voksne autoriteter som henne, men jeg likte ikke autoriteter spesielt godt. Ellers høyt og lavt og litt guttejente.

• Anne Franks dagbok. Sterk fortelling som gjorde meg over gjennomsnittet interessert i 2. verdenskrig. Og kjente meg litt igjen i hennes tanker om seg selv og menneskene rundt seg.

• Kristin Lavransdatter! Oppdager nye aspekt hver gang jeg leser den.

• Neshov-triologien. Som bonde i byen kjenner jeg meg igjen i mye her. Har i oppveksten vært på besøk i mange "Neshov-gårder" langt ute på den trønderske landsbygda.

• Hjulskift av Vigdis Hjorth. Kommenterer ikke den ;)

Få gutter/menn/herrer som deltar i denne tråden, så da er det vel kanskje greit å belyse det fra 'the dark side'. Som mange påpeker er det nok noe i det at lesing blir "for treigt" i en verden hvor alt skal gå så raskt som overhodet mulig. Bare tenk på hvor mye tid som benyttes på å filtrere vekk informasjon i stedet for å innta den. Slik sett blir boken en "taper" i forhold til teknologien.

Andre ting som er poengtert er for eksempel rollemodeller og "bokhjem". Jeg mener bestemt å ha hørt en konklusjon av et studie som fastslo at barn som vokser opp i hjem med mye bøker ikke bare leser mer, men ofte også er "skarpere" enn sine skolekamerater.

Det er nok mye man kan gjøre på individuelt plan for å hjelpe sine egne barn, en held del planlegging og tilrettelegging. Men generell oppfordring til lesing er en stor utfordring i særs stor grad mot datamaskinen. I Morgenbladet for en liten stund tilbake sto det om hvordan en artikkelforfatter (som jeg mener å huske var Magnus Henrik Sandberg) benyttet Assassins Creed 2 for å lære sin sønn renessansehistorie. Her ble spillet en viktig faktor for ønsket om å lese og lære mer om historien.

I essayet 'Dannelse' i 'Samtalens tynne tråd' av Anders Johansen, kommer han til en interessant konklusjon. Etter flere sider med argumentasjon for vektlegging av kommunikasjonsteknologi i utdanningen fremfor ensrettet fokus på litteratur og litteraturklassikere, så innrømmer han: "På samme måte som litteraturundervisningen vaksinerer elevene mot udødelige klassikere, ville kommunikasjonsopplæringen tatt fra dem enhver lyst til å kommunisere."

Med tanke på dette sitatet vil jeg dra frem en historie fra en annen bruker som jeg leste i en annen diskusjon om Bjørneboes 'Uten en tråd'. Hun skiver at hvis hun hadde visst om denne boken før hun gikk på ungdomsskolen, så hadde hun kanskje startet å lese tidligere. Og det er et godt poeng. Mye av den forbudte litteraturen fra Mykle til Faldbakken er i mye større grad spenningen rundt det forbudte tema enn i det kvalitative innholdet.

Kanskje det ikke bare er "kjedelig" og "langsomt" å lese, men også for "legitimt" og "konvensjonelt"?

På barneskolen gikk det for min egen del i Hardy-guttene. Noen i klassen forsøkte seg på Biggles, men det oppsto konflikt i preferanser, i like stor grad som at Metallica var tøffere enn Iron Maiden. Det ble uvennskap i å lese feil bøker, hvilket uansett skapte et sosialt press i gutteflokken til å lese for å ha de samme preferansene. Men dette er ikke nødvendigvis en bra ting.

Selv var jeg ikke den "store" leseren før inntil noen få år siden, og husker jeg tok meg i å ikke en gang lese innholdet i boblene i tegneserirutene i Donald-bladene da jeg var 13 år. Derimot leste jeg Beatles og Bly på bibelsk vis i tenårene, og frydet meg over beskrivelsene av hormonfylte oppvekstår med utprøving av alkohol, kjærlighet og narkotika - mer eller mindre tabufisert som mellommenneskelig tema i hverdagen. Og oppvekst- og tenåringsproblematikk var forbeholdt jenter. Lite var flauere enn 'Frida - med hjertet i hånden'.

Mange av punktene i artikkelen i Dagbladet synes plausible, og som jeg kjenner igjen i egen oppvekst. På det tidspunktet vi måtte lese bøker på barneskolen var den gamle Nintendoen på tur ut og Super Nintendo og PlayStation (den første) på tur inn. TV-spill spiser fritid til frokost, lunsj, middag og kvelds, og erstatter mye mer enn boklesingen. Når så det resterende settes opp mot valget mellom fysisk aktivitet og lektyre, så er ofte det foretrukne fra både barn og foreldre det førstnevnte. Noe som ikke sto i artikkelen var hvorvidt det finnes et sosialt liv før ungdomsskolen som kan styre leseinteresser. Personlig vet jeg at guttegruppens felles interesser overgikk individuelle preferanser på barneskolen, og som ble nærmest invertert i overgangen til identitetssøkenen i tenårene hvor bøkene ble tyngre og mer filosofiske. For mange jevnaldrende sto det kun om fotball, skyting og moped, mens de jeg kjente bevandret seg veslevoksent, og med små skritt, i politisk lektyre.

Som i en annen tråd om hvorvidt man kan forklare hvem man er i bøkene man leser, så tror jeg nok som jeg skrev at bøker man leser ofte er en narsissistisk aktivitet, og hvis det ligger noe sannhet i det, så må temaet i bøkene være primus fokus for å muliggjøre leserinteressen. Selvfølgelig finnes det mange andre faktorer i en oppdragelse som også må tilgrunnlegges for at barnet skal lese med lyst. Og for å unngå det formynderiske, så kan det for mange bli en svært vanskelig trend å endre. Jeg tror ikke det ligger i evne til fantasi, og at det skal være kjønnlige differanser på dette punktet. Det er nok i stedet større sosiale faktorer som spiller inn, og som nevnt i egen erfaring er det ikke nødvendigvis egeninteresse som spiller en rolle for hva man leser når man først må lese en bok, når man så utelukker påvirkning fra eldre autoritetspersoner.

Med andre ord kan det oppsummeres i; tilrettelegging ut fra kartlegging, og individuelle mulighetsbetingende vilkår.

Beklager langt innspill, men spennende tematikk med paralleller til mange kunnskapsområder.