Bokelskere.no

Det er sikkert flere enn meg som har lagt merke til den voksende tendensen mot lengre titler i moderne samtidslitteratur. I denne listen har jeg samlet sammen de mest poetiske, nye som eldre. Og i tråd med temaet er listen også ganske lang.

Jeg så Eva på Skavlan og da virket hun mye mer reflektert enn det denne litt pratete boka gir inntrykk av. Det jeg likte best med denne er innblikkene i hva som ligger bak Milleniumserien. Det er en fransktalende dame som har ført boka i pennen og jeg gjenkjenner noe av stilen derfra, men det kler ikke hverken Eva eller temaet hennes. Boka kunne med fordel ha vært både språkvaska og bedre behandlet, for det er mange viktige budskap i den.

Xinran har klart det igjen! For noen år siden var det romanen ”Himmelgraven”, som handlet om en kvinne som lette etter sin forsvunne mann i Tibet i 30 år, som fengslet meg fullstendig. Denne gangen er det dokumentaren ”Tapte døtre” som jeg altså ikke klarte å legge fra meg.

Xinran er kinesisk og hun har bodd i Kina i mesteparten av sitt liv, inntil hun i 1997 flyttet til London. Idéen til boka fikk hun fordi hun traff så mange adopterte kinesiske barn, de fleste jenter, som stilte spørsmål ved hvorfor deres mødre ikke ville ha dem. Noe av stoffet til boka fremskaffet hun mens hun jobbet som journalist og programleder i et radioprogram i Kina, men mye er også fremskaffet etterpå. Det største problemet hun har støtt på er at kinesere generelt er lite meddelsomme. Gjennom mange år med angiveri er de fleste livredde for å bli fengslet, miste jobbene sine, miste privilegier de måtte ha etc. Mot et løfte om å holde kildenes identitet skjult, har Xinran imidlertid lykkes i å få frem en bitte liten flik av det som skjer med de såkalt tapte døtrene i Kina.

Det er allment kjent at det i Kina praktiseres en ettbarnspolitikk. Det er også allment kjent at det i fremtiden kommer til å bli et stort problem at overskuddet av menn er formidabelt. Hvem skal de gifte seg og få barn med når det kommer til stykket? Når familier må velge, viser det seg nemlig at svært mange – på landsbygda i særdeleshet – vil ha en sønn. Så hva er det som egentlig skjer med jentene? For det fødes jo jenter her som ellers i verden.

I boka forteller Xinran den rystende historien om alle døtrene som på ulike vis bare blir borte … Underveis kom tårene, for dette var rystende lesing! Det bør for ordens skyld presiseres at praksisen med å kvitte seg med jentebarn er svært forskjellig på landsbygda, hvor uvitenheten og analfabetismen er stor, og i byene, hvor folk er både mer utdannede og mer opplyste.

Når en kvinne på landsbygda føder et barn, sitter hele slekta utenfor og venter. Ble det gutt eller jente? Det første jordmoren sjekker, er ikke om barnet puster eller virker sunt og normalt.. Nei – det er kjønnet på barnet som undersøkes. En oljelampe blir holdt mellom beina på spebarnet for å undersøke dette – ofte med den konsekvens at mange nyfødte har brannskader mellom beina. Er det en jente … vel, så dumpes hun ofte i en utslagsbøtte. Der ligger barnet og dør. Kanskje drukner det i søppelet hvis det er av flytende karakter. Forfatteren var selv – fullstendig sjokkert – vitne til at et barn ble stappet oppi en utslagsbøtte, inntil dødskrampene etter hvert opphørte i de små, små spebarnsbeina.

Presset på å få en gutt er stort. Uten en sønn får ikke foreldrene tildelt dyrkbar jord for barnet. En jente er en munn mer å mette, uten at familien samlet sett får mer å spise. Når en sønn er født – da blir det fest! En sønn betyr velstand. En jente betyr enda mer fattigdom.

En av historiene i boka som gjorde meg mest opprørt, var den om faren som forlot sin datter nummer fire på toget sammen med vilt fremmede mennesker. I det ene øyeblikket satt han med sin ett år gamle troskyldige og tillitsfulle datter på fanget, og i det neste forlot han henne. Kona var nemlig gravid igjen, og pga. forbudet mot to barn, risikerte de at hun måtte tvangsabortere en mulig sønn. Det kunne de ikke risikere. Farens foreldre hadde sendt dem bort og bedt dem om å forbli borte inntil de fikk en sønn … Når jeg tenker på andre ting jeg leste i boka, er sannsynligheten for at noen skulle gidde å ta seg av et jentebarn på dette toget, svært, svært liten. Hva skjedde med henne til slutt? Kanskje var det å bli stappet ned i utslagsbøtta tross alt en mer human skjebne?

Fenomenet med unge par på flukt, kalles tilleggsbarngeriljaen. Ved å flykte over kommunegrensene, unngikk de den verste og mest pågående kontrollen mht. å ha flere barn. Og begynte det å brenne under beina deres, reiste de videre til et nytt sted.

Xinran forteller også historien om de mange barnehjemmene som dukket opp etter hvert. Forholdene på disse barnehjemmene var intet mindre enn helt ubeskrivelige. Grunnet mangel på utstyr, medisiner, mat og klær, døde barna ofte som følge av bagatellmessige sykdommer. Hvis de da ikke frøs i hjel … Å bli adoptert bort til utlendinger var det beste som kunne skje for ei lita jenta, for i Kina hadde hun virkelig ingen fremtid.

Jeg kjente meg fysisk dårlig mens jeg leste denne boka. Jeg er så rystet inni sjelen over at det går an å behandle små, små barn så til de grader elendig. På netthinnen flimrer nyhetsoppslag fra Russland, Romania og andre østblokkland etter Berlinmurens fall, hvor vi fikk se hvordan forholdene var på enkelte barnehjem. Vi trodde nesten ikke det vi fikk se. Like fullt må jeg konstatere at forholdene for barnehjemsbarn i Kina er atskillig verre …

Og mødrene? Selvsagt elsker de sine barn. Ja, kanskje elsker de i særdeleshet døtrene sine mest av alt. Fordi de er kvinner selv, vet de hvilken elendig skjebne som møter nettopp jentene. Og det er i denne konteksten man må forstå hvordan de er i stand til å være med på å drepe sine egne barn. Lidelsene deres er imidlertid ikke noe mindre av den grunn.

Selv om boka er rystende, mener jeg at det er svært viktig at denne type informasjon kommer ut og at verden får kjennskap til slike forhold. Mon tro om Xinran er velkommen i Kina lenger …

Boka fortjener terningkast fem.

I bokas åpningsscene befinner vi oss i begravelsen til Malie Thalia, Thereses mormor. Therese blir vitne til at ingen synes å sørge over mormorens død, og hun reagerer på moren Rubys respektløse behandling av mormorens etterlatenskaper når boet skal fordeles. Hvorfor er det slik?

Gradvis avdekkes mormorens historie, og det blir etter hvert enklere å forstå hvorfor forholdet mellom Mailie Thalia og Ruby ikke var noe varmt mor-datter-forhold, og ikke minst hvorfor Malie Thalia ble slik hun ble. Hun skjuler nemlig en grusom hemmelighet fra fortiden.

Mormoren forlot barndomshjemmet i ung alder, og sluttet seg til teatermiljøet i København. Karrieren betydde alt for henne. Da hun oppdaget at hun var gravid, var karrieren på mange måter over. Ruby vokste opp med en mor som bebreidet henne for å ha frarøvet henne ungdommen og friheten, og hun søkte trøst hos faren. Men selv dette tålte ikke moren og en dag slynget hun ut til datteren at ektemannen Mogens ikke var faren hennes. Dermed river hun tryggheten bort fra Rubys liv, og dette får store konsekvenser for de valgene hun senere gjør, valg som i neste omgang påvirker Thereses liv.

Denne boka berørte meg, og jeg synes den er glitrende godt skrevet. Kirsti Grundvigs opplesning forsterket den beske, bitre fortellerstemmen i boka.

Denne boka klarte jeg ikke å legge fra meg! Historien om de to kvinnene som er gift med en despot, og som pga. regimet i Afghanistan (Taliban) ikke slipper fra, rørte meg dypt. Likevel blir forfatteren aldri sentimental, og dette er bokas styrke.

En annen dimensjon i boka er historien om hva som egentlig skjedde i Afghanistan i en periode som de fleste tror de kjenner godt til gjennom media. Det er så spennende at flere bøker fra denne delen av verden oversettes til norsk, og ikke minst at disse bøkene er så godt skrevet.

Nora Manin er et resultat av en romanse moren hennes en gang hadde med en veneziansk mann. Faren døde rett etter hennes fødsel, og selv vokser hun opp i London sammen med sin mor, en etter hvert meget forbitret kvinne. Da Noras ekteskap brått tar slutt, bestemmer hun seg for å bryte opp fra sin vante tilværelse, og så flytter - eller rettere sagt flykter - hun til Venezia. Drømmen er å bli glassblåser på Murano, en liten øy utenfor Venezia.

I Venezia lykkes hun i første omgang med å få seg jobb som glassblåser, mye takket være familienavnet Manin. Nora tar tilbake sitt opprinnelige navn Leonora, og gjør det hun kan for å bli integrert i Venezias liv. Hun er besatt på å finne ut av sin forfaders skjebne, Corradino Manin. Hans glassblåserkunst var viden kjent på slutten av 1600-tallet.

Alt ser ut til å gå Leonoras vei, helt til gamle hemmeligheter om svik dukker opp i dagspressen. Alle vil nemlig ikke Leonora vel, og det viser seg at enkelte opplever det temmelig provoserende at hun tilsynelatende lykkes for lett. Parallelt med Leonoras historie, følger vi Corradino og de øvrige glassblåsernes liv på Murano rundt 1681. Ludvig XIV, selveste Solkongen, var på denne tiden i gang med å bygge Versailles, et slott han ønsket skulle bli det mest storslagne i hele Europa. I en tid da speil var verdt sin vekt i gull, planla den franske kongen å bygge speilsalen. Og for å få det til, trengte han å få tak i forretningshemmelighetene til glassblåserne på Murano, som nærmest levde et slavelignende liv på øya. Corradino solgte øyensynlig sjelen sin til Solkongen, og spørsmålet som det gjenstår å finne svar på til slutt er om han var en helt eller en skurk. Corradinos skjebne griper praktisk talt inn i nåtiden og påvirker Leonoras liv på det mest avgjørende - både hva gjelder hennes glassblåserkarriere og i hennes kjærlighetsliv.

Jeg likte boka, måten den er skrevet på og fortellingen som sådan. I tillegg var det interessant å få innblikk i livet på Murano opp gjennom tidene. Jeg har selv vært noen ganger i Venezia, og synes selvsagt det var ekstra morsomt at jeg kunne kjenne meg igjen nesten uansett hvilket smug som ble beskrevet. Denne boka kan jeg trygt anbefale, selv om den mangler noe for å få toppskår.