I Vredens druer følger vi familien Joads kamp for et bedre liv under de økonomiske nedgangstidene i USA på 1930-tallet. Steinbeck veksler mellom å gi oss de lange linjene i denne nasjonale katastrofen, dens årsaker og utvikling, og hvordan tragedien berører livet til hvert enkelt menneske, preger og former dem. Annen hvert kapittel gir et fugleperspektiv på historien, de andre nærbilder av livet til familien Joad og de menneskene de møter langs veien, i campene og i jakten på arbeid.

Steinbecks personer er levende og troverdige mennesker som på sitt vis strever med å få livet til å henge sammen. Noen bukker under, dør, stikker av, mister forstanden; andre modnes, tar ansvar, overgår seg selv. Prøvelsene bringer frem det verste og det beste i folk – og vi forstår dem. Av alle som er verdt å trekke frem, vil jeg nevne ”jyplingen” Al. Lillebror Al som både vokser med oppgavene og til voksen kar, er ett eksempel på hvordan Steinbecks mennesker utvikler seg gjennom boken. (Men jeg har enda hundre sider igjen...) Imponerende og overbevisende.

Jeg liker hvordan Steinbeck trekker inn dyrelivet og naturen. Dyrene lever sitt liv på siden av og i samspill med menneskene. Ett eksempel: ”– Jeg får ikke sove, sa Casy. – Jeg har for mye å bry meg med. Han dro bena opp og holdt hendene over knærne. Han la hodet tilbake og så på de tindrende stjernene. Joad gjespet og la en hånd bak hodet. De tidde, og litt etter litt begynte det puslende livet på marken, i huller og huler, i buskene. Jordmusene løp, og kaninene krøp til grønne blader, musene smuttet over jordklumper, og bevingede jegere svevde lydløst over dem.”

Det er så jeg hører, og ser og lukter dem!

Jeg vil også nevne et sitat som forteller om forfatterens menneskekunnskap. Sitatet er hentet fra et avsnitt der Tom Joad og predikanten (forhenværende som han selv stadig presiserer) Casy snakker om hvordan greie alle påkjenningene:

”Tom sa: - Jeg setter ennå ett bein ner om gangen.
- Javel, men når du står foran et gjerde, så er du nødt til å klyve over det gjerdet.
- Jeg klyver over gjerder når jeg har gjerder som må klyves, sa Tom.
Casy sukket: - Det er den beste måten, jeg er nødt til å være enig. Men det er forskjellige slags gjerder. Sånne folk som meg, vi klyver over gjerder dem ikke engang har satt opp ennå, og vi kan ikke hjelpe for det.”

Er det rart vi blir glad i disse menneskene!

Etter nylig å ha lest de korte og komprimerte bøkene Dagdrivergjengen, Alle tiders torsdag og Om mus og menn, var det krevende å komme inn i Vredens druer. De to første så sprudlende av humor. Men når Vredens druer først fikk taket på meg, er det vanskelig å legge den fra seg. Det er et slags eget driv over boken.

Hører gjerne flere synspunkter fra dere.
Og veldig gjerne fra dere som ikke likte boken så godt. Jeg ser at den har fått flere terningkast fra fire og nedover. Hadde vært interessant å høre hvorfor.

Hudløst om å være annerledes

Jonas Gardell (f. 1963) er både forfatter, komiker, dramatiker og æresdoktor i teologi, kan jeg lese på bokas smussomslag. På Wikipedia kan man dessuten lese at han har utgitt en hel haug med bøker før han i 2012 - 2013 har jobbet med og fått utgitt triologien "Tørk aldri tårer uten hansker". Første bok har tittelen "Kjærligheten", bok nr. 2 heter "Sykdommen" (er i salg på norsk i november 2013) og bok nr. 3 heter "Døden" (er i salg på norsk i februar 2014).

I "Kjærligheten" møter vi en døende mann som ligger på sykehus. Han er rammet av en kreftform - Kaposis sarkom - som fortrinnsvis rammer HIV-infiserte pasienter. Mannen har kun få dager igjen å leve, og han lider sterkt. En sykepleier bøyer seg over ham og tørker tårene hans, hvoretter hun straks blir irettesatt av en kollega som påpeker at dersom hun skal tørke tårer, må hun bruke hansker. Og dermed hensettes vi som lesere til tiden etter at AIDS-epidemien var et faktum, og hvor debattene raste rundt akkurat hvor smittsom denne sykdommen egentlig var ...

"Det som fortelles, skjer også i dag. Det skjer hele tiden. Men heller ikke det hører hjemme i denne beretningen, selv om den strekker seg helt inn i nåtid.
Det å fortelle er en slags plikt.
En måte å hedre på, sørge og minnes på.
Slå et slag for minnet. Mot glemselen." (side 8)

Forfatteren, som selv er homofil, har i triologien valgt å fortelle om sin egen ungdomstid i homsemiljøet i Stockholm, og bøkene har også blitt til film. Bøkene handler om den første tiden etter at homofili ble legalisert. I den tiden da det å være homofil var noe skamfullt, noe som måtte skjules for en hver pris, skjedde som regel den seksuelle debuten under svært uverdige forhold - f.eks. blant ukjente menn på sentralbanestasjonen i Stockholm. Det handlet om ubeskyttet sex, noe som også kan forklare det enorme omfanget av AIDS-epidemien da denne slo ned i homsemiljøet som en bombe på begynnelsen av 1980-tallet. Forfatteren mener selv at han har hatt utrolig flaks som har unngått smitte. Bøkene har han skrevet for å hedre sine døde venner (se intervju med ham i NRK 12.02.2013).

I boka møter vi i første rekke Benjamin, som er medlem av sekten Jehovas Vitner. Benjamin har gjennom hele oppveksten fulgt med foreldrene på deres dør-til-dør-runder, der de deler ut Vakttårnet og Våkn Opp! til hedninger de forsøker å verve til sekten. Dessuten møter vi Rasmus, som omsider kan legge småstedet Koppom bak seg, og reise inn til hovedstaden for å finne seg selv, leve ut sine hittil skjulte sider. Etter at Benjamin har banket på hos Paul, en homse av det virkelig frivole slaget, skal livet hans aldri mer blir det samme. For Paul skjønner intuitivt at Benjamin egentlig er homofil. Akkurat det er det kanskje bare Benjamin selv som ikke har forstått ...

Samtidig som "Kjærligheten" forteller historien om et knippe mennesker, handler den også om de homofiles situasjon mer generelt på den tiden da AIDS så vidt begynte å bli kjent. Og en ufattelig sårhet i det å være annerledes ...

"Jeg vil så gjerne i løpet av mitt liv få elske noen som elsker meg.
Dette ufattelige, bunnløse behovet for kjærlighet." (side 206)

Underveis utsettes homsemiljøene for razziaer der de samles, og deres behov for å danne foreninger eller steder de kan treffes, møtes med mistenksomhet. Som om det er sexorgier som er formålet med disse møtestedene ...

"For det er jo det som er så merkelig med foreninger for seksuelt avvikende: Man går jo ikke dit for å gjøre det avvikende, man går dit for å drikke kaffe, ta en øl, skravle, kanskje danse.
Man er der for å slippe å være avvikende for en stakket stund. Bak lukkede dører." (side 207)

Og så skammen for de første som ble rammet av HIV eller AIDS - fordi de jo på en måte var skyld i deg selv, men faktisk ikke visste om risikoen før det var for sent. Og om hvordan det da var å umulig å skjule hvordan det var fatt med en, fordi sykdommen - det faktum at man fikk den - jo avslørte alt ...

"Hvordan skulle de kunne vite, hvordan skulle de kunne ane at denne dødelige nye sykdommen som nå så ut til å ha nådd Sverige, men som bare rammer homofile, at akkurat denne sykdommen fullstendig skal forandre deres liv, også der i den lille verdenen, i Koppom, at sykdommen skal komme og feie med seg lykke, liv og fremtid - og deres engstelig oppstilte nissedekorasjoner vil ikke kunne verge dem mot noe som helst." (side 223)

"De der, de lever jo umoralsk, så hva venter de seg?" (side 224)

I romanen balanserer forfatteren hårfint mellom det dokumentariske og det skjønnlitterære, fordi iveren etter å fortelle hvordan det faktisk var på en like frem og dokumentarisk måte noen ganger tar over. Like fullt var jeg ikke i tvil om at det først og fremst var en roman jeg hadde foran meg. En roman med et helt klart nærmest "politisk" budskap, for å få oss lesere til å forstå, ta inn over oss og leve oss inn i hvordan det har vært å være homofil på 1970- og 1980-tallet - først etter liberaliseringen og den økende aksepten og åpenheten rundt det å være homofil, så i forbindelse med AIDS-epidemien som brakte tidligere fordømmende holdninger opp til overflaten igjen.

Boka er godt skrevet, og den gjorde et dypt inntrykk på meg. I enkelte sekvenser er den nærmest hudløs i sin beskrivelse av hovedpersonenes liv. I den forbindelse har jeg lyst til å trekke frem et sitat fra bokas smussomslag om hvorfor forfatteren i sin tid ble utnevnt til æresdoktor ved Lund universitet i 2007:

"I hele hans forfatterskap er det et fokus på marginaliserte mennesker, mennesker som står utenfor, og det er gjennomsyret av forsvar for menneskelig verdighet og menneskelige rettigheter. Få mennesker kan som ham samle folk på tvers av generasjonene og kombinere humor og alvor med en slik treffsikkerhet, noe som gjør ham til en viktig samfunnskommentator og kritiker."

Så langt blir det terningkast fem! Og det er helt klart at jeg skal lese fortsettelsen når disse bøkene kommer!

TV-serien kommer på NRK i november.

Gratulerer til Alice Munro, det var jammen på tide at hun fikk den.
Må nok finne fram og lese igjen hennes fine og gode fortellinger.

Less is more

I forrige uke var jeg innom Pax forlag sin pressekonferanse, der høstens bøker ble presentert. Et lite utvalg leseeksemplarer var tilgjengelig for presse og et lite knippe av bokbloggere, og "Shoppingfri" var definitivt ikke en av bøkene jeg hadde tenkt å ta meg. Inntil forfatteren av boka, Irina Lee, kom frem på scenen og presenterte sitt bokprosjekt ...

Om det var forfatterens sjarm eller det faktum at hun traff et lite ømt punkt hos undertegnede som gjorde at man ombestemte seg, er ikke godt å si. Saken var i alle fall den at jeg rasket med meg boka på veien ut av lokalene. Ikke noen hvilke som helst lokaler heller, bare for å ha nevnt det. Midt i pågående byggearbeider i gamle Eldorado kino, lokaler som i disse dager ombygges for å bli hovedstadens storstue for litteratur (med åpning 12. september i år) - Nordens største! - fant pressekonferansen sted. Fordi bokbloggeren Bokvrimmel har laget et utmerket blogginnlegg om Eldorados nye bruksområde, nøyer jeg meg med å vise til dette.

Ja, hva var det som fikk meg til å ønske å lese om Irina Lee´s shoppingfrie år? Jeg som virkelig ikke er noen storshopper i det hele tatt ... trur eg ... Jeg er faktisk sabla flink til å tenke meg om en ekstra gang når jeg får lyst på noe nytt. Ja, bortsett fra når det gjelder bøker og film da, men det gjelds liksom ikke. Eller .... ? Jeg som nesten ikke en gang overfor meg selv ærlig tør innrømme hvor mange uleste bøker jeg faktisk har liggende - for ikke å snakke om DVD´er som fremdeles befinner seg i uåpnet plast ... Blir det aldri nok? Virkelig ikke? Mens jeg unnskylder meg med at jeg er en eksentrisk samler ... For det kunne jo hende at aktuelle bok eller film aldri mer ville bli å oppdrive, og da er det jo like greit å sikre seg eksemplaret - sånn først som sist! Dersom det ikke hadde vært for at mannen min for lengst har sagt stopp - det kommer ikke en eneste ny bokhylle inn i huset! Ikke én ... - ja, så hadde jeg nok bare fortsatt helt uhemmet. Mens velmenende venninner har forsøkt å introdusere begrepet bookcrossing for meg ... Jaja, det temaet lar jeg ligge akkurat nå.

Saken var i alle fall den at så snart jeg begynte å lese i "Shoppingfri", klarte jeg ikke å slutte. Og underveis lo jeg - for her var det så mye gjenkjennelse at det nesten var litt flaut.

"Så er det oss, forbrukerne, som hamstrer ting vi strengt tatt ikke trenger. Hva er konsekvensen av det? Vi bruker tid og penger på å shoppe mer og mer og mer. Vi jobber overtid for å finansiere den endeløse kjøpefesten. Vi har bedre råd enn vi har plass og tar stadig nye turer på Ikea for å kjøpe flere skap og smarte oppbevaringsløsninger for å få ryddet unna alt stæsjet. Det er ikke nok. Vi bytter ut treromsen med en fireroms. Til slutt flytter hele familien og alle greiene til et rekkehus. Og fortsatt har vi ikke nok plass!

Nei, da er det bare én løsning som gjenstår. Det er å kvitte seg med dritten. Vi rydder, fjerner, gir bort, resirkulerer, selger og kaster. Åh, så flinke vi er, åh, så effektive. Vi får plass og luft, og blir så fornøyd når vi kvitter oss med bomkjøpene våre. Hva med søppelbergene vi etterlater oss? En ubehagelig tanke. Man trenger ikke å ha vært på en gjenbruksstasjon mer enn én lørdag formiddag, for å se galskapen i det vi holder på med. Hvor skal dette ende? Når får vi nok?" (side 16)

Ja, det er mye herlig humor mellom linjene her, men når man skal se seg selv inn i hvitøyet er det fort gjort å få latteren litt i halsen, for det vi driver med er temmelig alvorlig. Vi forsøpler kloden vår - gradvis forsøpler vi den så ille at det ikke er bærekraftig i lengden. Og som et paradoks advarer politikerne oss mot å stoppe handelen - av hensyn til de mange som da kommer til å miste jobben ... Kjøp, kjøp, kjøp - hold hjulene i gang! Selv om det er finanskrise: kjøp, kjøp, kjøp!

Noe jeg liker at forfatteren gjør når hun beskriver sitt prosjekt med et shoppingfritt år, er at hun viser til Anne-Mette Røstings bok "Mulighetsloven", en bok jeg selv leste for ca. 1 1/2 år siden og ble veldig begeistret for. Det handler om å finne ut hva man ønsker seg av tilværelsen. Dessuten å skille mellom det man har lyst på og det man trenger. Når man finner ut av dette, gir mange av valgene seg selv, og vi er ikke lenger så utsatt for å lure oss selv.

"Less is more. Det innebærer at menneskets søken etter lykke bringer dem forbi nivået hvor drømmene er materielle ting. Gjennom selvvalgt enkelthet oppnås større balanse og dypere lykke i livet. Som Leonardo da Vinci uttrykte det: "Enkelhet er det ultimate raffinement." " (side 70)

Forfatteren beskriver hvordan de fleste av oss har det i seg at vi vil hamstre når noe er skikkelig billig. Vi kjøper ting fordi vi ikke kan la være å gjøre det vi tror er et varp, mens det vi egentlig driver med er det som på amerikansk kalles "spaving" - en sammenslåing av ordene "spending" og "saving" - altså forbruk og sparing. Og det er en klar logisk brist i at det ikke går an å forbruke seg til sparing. Enten sparer man, eller så forbruker man!

Et annen problem i dag er at barna våre ikke aner hva de skal ønske seg til jul og bursdager. De blir dermed fratatt gleden av å spare til noe, vente på noe man har ønsket seg lenge. Årsaken er at vi voksne hele tiden er i forkant med å tilfredsstille mulige behov - lenge før de faktisk oppstår. I dag vet barna knapt forskjellen på en ønskeliste og en handleliste. Et annet problem er at mye av det som pushes på oss forbrukere - enten det dreier seg om klær eller duppeditter - er av så dårlig kvalitet at man er nødt til å kjøpe nytt hele tiden. Hvorfor ikke kjøpe dyrt - slik at det svir - og heller ta vare på noen få ting i stedet for et søppelberg av billig drit?

Boka "Shoppingfri" kommer ikke til å få meg til å slutte å kjøpe ting jeg har lyst på. Men selv om jeg langt fra er blant de verste synderne innenfor shopping (eller?), så har jeg i alle fall fått med meg et tips eller to på veien. Jeg skal trene meg på å stoppe opp og spørre: trenger jeg dette eller har jeg bare lyst på det? Og så er det faktisk slik at det går an å bli avhengig av shopping. Mange shopper seg litt glad når livet går en vel mye i mot. Bare av den grunn kan det være vel verdt å gå en ekstra runde med seg selv når det kribler i kredittkortet - altså at man sørger for å bryte noe som kan bli et uheldig og vanedannende mønster.

"Shoppingfri" er både en morsom og tankevekkende bok som tar opp langt flere spørsmål enn jeg har vært inne på her. Jeg tipper at denne boka kommer til å slå veldig an og bli en bestselger - fordi den tar opp et tema som berører de aller fleste av oss i større eller mindre grad. Boka er lettlest, godt skrevet, poengtert og reflektert - selv om mange av aspektene er litt ala typen selvfølgeligheter satt i system, slik jeg opplever at det meste av den populistiske selvhjelpslitteraturen er. Selv leste jeg ut boka i løpet av en ettermiddag. Jeg koste meg, lo gjenkjennende, leste høyt for mannen min og laget en masse eselører i boka slik at jeg skal finne tilbake til fine sitater. Alt i alt en bok jeg mener fortjener terningkast fire! Og helt klart en bok jeg kommer til å gi videre til andre trengende - et aldri så lite første forsøk på litt bookcrossing og gjenbruk ...

Det var min første bok av Levi Henriksen - blir ikke den siste. Mennesker i alle nyanser.

Det tar tre bind å fortelle historien om han som møter henne. Vi treffer dem de siste månedene før det skjer. De er tredve år, men det skjebnesvangre møtet fant sted i klasserommet i 10 års alderen. Hun har drevet med kampsport og er instruktør på treningssenter. Hun sjekker middelaldrende menn på byen. Den gangen de gikk i samme klasse i barneskolen, var hun med i Jehovas vitner, men bryter seinere med dem, sin familie og står bare igjen med ei bestevenninne. Som sjenert, forknytt mobbeoffer ble Aomame tatt litt vare på eller sett av den skoleflinke gutten Tengo. 20 år etter er han mattelærer på dagtid og forfatterspire på kveldstid. En gang i uka kommer den ti år eldre elskerinnen på besøk. Hun er gift og har to barn.

Aomame tar oppdrag der hun dreper menn som hun mener ikke fortjener å leve. Moralspørsmål tar Haruki Murakami opp slik de viser seg primært i holdningene personene inntar og i mindre grad som gjenstand for refleksjon. Det kommer en liketilhet inn som inviterer leseren til å ta stilling ut fra nærmest formålstjenelige, praktiske hensyn. Murakami har en stor leserskare av unge mennesker under høyere utdanning. Det kan jeg forstå. Som Nobelprisnominert forfatter er han mer foroverlent mot leseren eller enkelt sagt: Selve uttrykket er befriende imøtekommende og mer på leserens premisser enn man kan forvente på et høylitterært nivå. Noen har kritisert språket hans for å være klisjepreget og flatt, men jeg synes det er misforstått. Det er også mange gjentakelser i 1q84, men det gir pust i den svære boka. Den blir ikke så kompakt og synes ikke så pretensiøs, den signaliserer ikke viktighet på en anmassende måte. Unntak her er noen av de mange henvisningene til annen litteratur. Enkelte såkalte mesterverk gir følelse av metthet når de er lest og kan være et fascinerende ork underveis. Ettervirkningen av en Murakami-bok trekker veksler på surrealisme, friskheten i overraskelsene, fortrolighetskunnskap, underholdende fiksjon, mytologiske ansatser osv kombinert med skikkelighet i skrivehåndverket.

Under lesningen har jeg ofte følelsen av å komme inn i små bobler, egne verdener som beskrives. Det er som poesi uten ord. Hele virkeligheten kan også forskyves eller en parallell virkelighet oppstå. Når denne boka heter 1q84, står q for question dessuten uttales q og 9 likt på japansk. En annen virkelighet er til forveksling lik den vanlige virkeligheten for noen av personene, men hver enkelt vet ikke at flere enn en selv opplever 1q84-virkeligheten. Hva forteller Murakami oss når han i bok etter bok setter spørsmål ved hva som er virkelig? Betyr det at vi lever feil og ikke har et riktig grep om virkeligheten? Skal vi ikke søke kontroll på livet (for slik mister vi følelsen av zen)? Eller blir vi hele tiden lurt til å tro at virkeligheten er det som framstår som virkelighet uten at det er det? Sakset fra Christopher Taylers anmeldelse i London Review of Books sier Murakami: “In the 19th and early 20th centuries,’ he told his Paris Review interviewer in 2004, writers offered the real thing; that was their task. In War and Peace Tolstoy describes the battleground so closely that the readers believe it’s the real thing. But I don’t. I’m not pretending it’s the real thing. We are living in a fake world; we are watching fake evening news. We are fighting a fake war. Our government is fake. But we find reality in this fake world … We are walking through fake scenes, but ourselves, as we walk through these scenes, are real. The situation is real.»

Som leser er man aldri i tvil om at det er en fiksjon som framstilles. Samtidig lærer vi noe om oss selv og om andre. I bind tre presenteres den usympatiske Ushikawa, en person som ingen liker; ikke tidligere klassekamerater, arbeidskollegaer, kona, barna eller noen andre han møter. Han har fått i oppdrag å spionere på Aomame og han spioner på Tengo. Vi kommer tett innpå han, blir overrasket over hvordan han tenker og vurderer. Når man har blitt kjent med han og sett hvor sårbar han er, blir han drept på en brutal måte. Men så har han kanskje oppfylt sin rolle for oss.

Ushikawa har fått sitt spionoppdrag av en religiøs sekt. Rundt sekten er det stort hemmelighold, men man får også høre om at de er anti-kapitalistiske, jordbruksdyrkende, at de utøver asketiske øvelser og har buddhistiske sider ved sin ideologi. Lederen har funksjon av medium for noen stemmer. Stemmene kommer fra Little people som er et fantasyliknende, alveaktig folk. Lederen sies å voldta unge jenter. Han blir drept av Aomame. Så kan ingen formidle stemmene lenger og Ushigawa får altså i oppdrag å oppspore henne. Dette gir boka en touch av spenningsroman.

Det er ikke bare en spesiell kommunikasjon mellom lederen av sekten og stemmene til Little people. Kommunikasjon er et sentralt tema i boka. De elskende kommuniserer uten ord. Hun leser alt han tenker. Bind tre er av noen regnet som det klart svakeste bindet, mest på grunn av Aomame – Tengo relasjonen. I kontrast til 1984 – 1q84 relasjonen, der man ikke kan stole på virkeligheten eller sin innstilling til virkeligheten, er kjærlighetsrelasjonen 100%. Den har nesten mytisk styrke, de unge blant leserne vil kunne assosiere til fantasy, noe absolutt godt. Eller om vi kan si at fantasy handler mer om følelse enn moral, så føles kjærlighetsrelasjonen relasjonen som ubegrenset trygg/sikker. Andre anmeldere har assosiasjoner til helt urealistisk kjærlighet produsert fra Hollywood, noe jeg finner mindre interessant. Det er ikke et svakhetstegn at boka får en happy ending sett i dette perspektivet. Det egentlige skal bevares i oss i møte med den hjertes utkårede. De intuitive antennene avgjør på mytisk vis hva som er fake og hva som er reelt. Murakami spinner fra bok til bok på en vev med egenproduserte mytologiske tråder. Hans vev er et stykke fra min vev, men han overrasker og underholder.

En bok som jeg måtte bare ta pause av, klarte ikke å lese i en sleng.. Jeg visste om ettbarnspolitikken og mord av nyfødte jenter i Kina, men å få et innblikk av mødres historier var virkelig mye mer gripende enn nyheter på avisa. Kunne ikke lese et kapittel uten å måpe eller ta en "psykisk pause". Fikk et skikkelig dårlig følelse i magen og hjertet, og tårer i øyne når jeg leste om hvordan de nyfødte jentenes liv tok slutt på.

Den boka er min første bok av Xinran og er fristet til å lese hennes andre bøker.

Vil anfale dere på det sterkeste å lese denne boken for å få et skikkelig innblikk på de mødres historier om deres døtre. For dere med sarte hjerter, det er ingen skam å legge seg fra boka og ta en pust før man fortsetter å lese.

En god applaus til Xinran som reiste rundt, opplevde og skrev ned historiene, samt egen, og ga ut boken.

En liten bok med stort innhold....Første gang jeg leste denne syntes jeg den var "sånn passe" Så ville verden det slik at jeg ikke hadde tilgang på andre bøker enn denne på en ellers kjedelig ferie, så jeg leste den to ganger til... Mye av boken handler om å lese tegnene universet gir oss, og dette var helt klart ett tegn til meg. Nå tar jeg den frem med jevne mellomrom og blir i like godt humør hver gang jeg leser den! Bør leses og gjennomtenkes minst to ganger :)

Hverdagslige skjebner blir fabelaktig litteratur. Språket flyter som Amazonas, målrettet men på samme tid vilt og uanstrengt. En av de beste bøkene i 2012.

Jeg nektet å legge den fra meg. Litt billig start på omtalen, men like fullt sant. Leste på vei til og fra jobb, på bussholdeplassen osv. Likte dette vennskapet mellom Tommy og Jim. Likte at de byttet plass i livet i det ytre, mens de i det indre egentlig bare ble likere hverandre. Enormt sterk beskrivelse av Tommy's oppgjør med faren. Og så fikk jeg en assossiasjon til "Tusen strålende soler" da skoesken dukket opp på slutten der. Boka satte i gang en rekke tanker og det liker jeg. Ble nysgjerrig på hva jeg finner ved å lese den på nytt. Setter den pent inn i hylla nå. Gleder meg til et fremtidig gjensyn.

Jeg har lest omtale av Marian Keyes sine bøker som chick-lit, noe ala sex og singleliv, så denne tok jeg med som ferielektyre. Nå kan det hende jeg må se sex og singleliv på nytt igjen, for å se om det er noe jeg har glemt fra serien, for dette minnet meg lite om den. Formen er riktignok lett og frisk og stilen gjør meg personlig nostalgisk fordi den minner meg om folk jeg kjenner i RL. Samme herlige galgenhumor, og tankestrø. Men romanen handler om store temaer, og så og si all handling er intern - er det chick-lit? Jeg oppfatter mer boken som en kamuflert psykologibok på samme måte som Karstein Alnes sine bokserie "Historien om Norge" ikke er en roman, men en historiebok og Jostein Gaardner sin "Sofies verden" definitivt er en bok om filosofi og ikke en roman. Jeg er jo villt forelsket i all type populærpsykologi så for meg var den en innertier.

Jeg hadde akkurat lest denne, og hadde lånt den til en ung assistent i bhg der jeg jobbet. Han og jeg kom ut omtrent samtidig i bhg's hage og synet som møtte oss der var vår unge nye vikar, opprinnelig fra Afghanistan, som hadde laget en drage av tynne hvite poser, blomsterpinner og hyssing. Han sto ute i solskinnet og seilte dragen, og både assistenten og jeg ble stående - jeg vil si helt fjetret. Jeg kan nok ikke helt beskrive følelsen det ga. Vikaren fortalte at da han kom til landet 8 år tidligere, og begynte i 6.klasse, hadde hans rektor bedt ham lage en slik drage til 17.mai toget. Han opplevde seg inkludert og forstått. Klokskap.

Jeg blir fortsatt rørt av det bildet, eller de bildene, dette ga og ville bare dele det litt.