Bokelskere.no

Ser ut som dette blir jentenes tråd, så her er det vel bare å utfolde seg...

Kjære Gud, Jeg ber om visdom til å forstå min mann, kjærlighet til å tilgi ham, og tålmodighet til å tåle hans skiftende humør. For du vet det, Gud, at hvis jeg ber om styrke, kommer jeg til å slå ham i hjel! AMEN

Etter en litt treg start åpnet boka seg opp og skar meg rett i sjelen. Den fikk hat og frustrasjon til å bygge seg opp i meg, ved at håpet gang på gang ble brutt ned, og for all den grusomme urett som ble gjort mot de personene jeg var blitt så glad i. Her får du virkelig se palestinakonflikten fra innsiden, og jeg regner med at du etter å ha lest denne boka har fått et nytt syn på tingenes tilstand. Virkelig sterkt skrevet!

VITS:

Kona var lei av å bli forstyrret av familien hele tiden, så hun tok båten, seilte langt ut på sjøen, kastet anker og satte seg til for å lese en bok, mens hun nøt freden der ute. Etter stund kom en båt fra New Zealands Parkstyrelse opp på siden av hennes båt. "God dag frue" sa betjenten, "hva gjør de helt her ute?" "Jeg leser en bok," svarte hun(hvilket bør være innlysende selv for en idiot, tenkte hun.) "De befinner Dem i et område hvor det er forbudt å fiske," påpekte betjenten. "Jaha, men jeg fisker ikke - jeg leser." Svarte hun igjen. "Ja, men De har utstyr til fiske ombord, og jeg vet jo ikke om De ikke bare går igang med å fiske, så snart jeg vender ryggen til Derfor må jeg be Dem om å følge med meg til land, for jeg blir nødt til å utstede en advarsel og tilhørende bot" "Hvis De gjør det, så blir jeg nødt til å anklage Dem for voldtekt." Sa kvinnen. "Voldtek!?", ropte han. "Jeg har ikke engang rørt Dem. "Riktig," svarte kvinnen, "men De har jo utstyret til det og jeg vet jo ikke om De kanskje begynner med det så snart jeg vender ryggen til..." Betjenten tygde litt på dette og sa; "Farvel frue - og ha en god dag" Så seilte han avsted. Historiens moral: Forstyrr aldri en kvinne når hun leser en bok - hun kan nemmelig tenke samtidig!

Slik jeg ser det er en kulturkonflikt nettop konflikten som oppstår mellom fundamentalistene i forskjellige kulturer. Da må det også være helt greit å kalle den eventuelle konflikten en kulturkonflikt uten at det antyder en automatisk konflikt mellom kulturene.

Oj ... nå blei jeg svimmel

Hvis det du mener er at begrepet "kulturkonflikt" lett kan, og vil bli misbrukt er jeg på sett og vis enig, men jeg er ikke enig i at skildringer av kvinneundertrykkelse, eller annen undertrykkelse, har mindre relevans enn andre innfallsvinkler, - man må uansett forsøke å se saken fra så mange sider som mulig for å forstå. Derfor ser jeg ingen grunn til å forkleine "kvinnevinklingen" men synes forøvrig tankene dine er spennende og viktige.

Jeg slutter meg til det du sier fullt ut!

Jeg tror at mange av de klinsjene som skjer her på bokelsker-sidene ofte skyldes misforståelser. F.eks. tenker jeg at f.eks bokelskere som elsker serier, Twilight eller hva det måtte være, skal få lov til å diskutere dette i fred uten innblanding fra andre som ikke liker denne litteraturen. På den annen side må det også være plass for at noen har sine "intellektuelle" diskusjoner uten at de som da ikke henger med, skal blande seg inn og begrense diskusjonene, beskylde dem som deltar for å være snobbete, nedlatende, besservissere etc. Her skal det jo være plass for alle uansett alder, litteratursmak, modenhet eller hva det måtte være, og da må vi la de som føler seg likesinnede få diskutere i fred. Hvis jeg f.eks deltar på en diskusjonstråd om Hamsuns "Victoria" og dens litterære kvaliteter (og for den saks skyld manglende kvaliteter), er jeg i grunnen ikke veldig interessert i å høre at noen mener at boka er bånn i bøtta. Det tilfører ikke diskusjonen noe som helst av verdi. Tilsvarende vil jeg tro at en som elsker Twilight-serien vil ha seg frabedt mine meninger (som kanskje ikke en gang har livets rett fordi jeg ikke har lest noen av bøkene).

Dessuten er det en utbredt misforståelse at når man snakker om seg selv, så snakker man "egentlig" om andre og forsøker å skjule kritikk i høflig innpakning. Når noen hevder å snakke om seg selv, så fortjener dette å bli tatt på alvor! Høflighet og en hyggelig tone på disse sidene er det miste vi kan forvente av hverandre!

Katten min er oppkalt etter oldefar: Kolbjørn Jenssen. Han er feit og kastrert. Katten altså. Jeg har hatt hund også, og liker begge deler, men har nok kommet til at katt er best for meg. Vet ikke om det har noe med bøker å gjøre akkurat, men det er veldig stas å ligge på sofaen med en god bok og en malende katt :)

Enig med at jeg ikke var helt fornøyd - bra nok bok, men ikke sånn jeg ville avsluttet Dødslekene.

Spottekråken ville definitivt vært en mer treffende tittel, men kanskje oversetteren tenkte på det nye samfunnet som en føniks som reiser seg av asken fra det gamle?

Ja, ble skuffet over denne jeg også. Leste den etter "Drømmehjerte" som jeg syntes var en helt fantastisk bok og denne nådde ikke opp. Historien manglet noe essensielt. Har desverre snakket med mange av mine venner som også var skuffet over denne.

Jeg hørte gjennom denne på lydbok og er helt enig. Heathcliff er en ufordragelig karakter og er ikke spesielt fan av Catherine heller. Syntes den ble langdryg og hovedpersonene er bare irriterende.

Fin tråd!

Jeg har lest så lite at jeg går egentlig bare rundt og langskjemmes hele dagen...

Oppfyringsved er vel bra det!!! Syns at boka hadde god underhaldningsverdi, men hadde ikkje venta noko anna. Og den ga seg ikkje utfor å ver enoko anna på førehand heller. På trass av ikkje så bra litterære kvalitetar, likte eg boka. Og eg meinar at det er mykje der som vi alle kan kjenne oss igjen i. Den beste boka av Anne Ragde syns eg er Arsenikktårnet. Der beviser ho at ho verkeleg KAN skrive godt.

Jeg var litt usikker på hvilken av de 30 trådene jeg skulle henge meg på - derfor postes denne kommentaren et par steder.

Etter å ha sett mange kommentarer til denne boka, er det åpenbart at det foreligger en del ubrukelige lydbok-versjoner som har ødelagt denne litterære perlen for mange lesere.

Selv leste jeg denne boka konsentrert over 2 dager. Den er nå blant mine favoritter.

Hvorfor?

1) Forfatteren evner å skildre menneskelige tragedier med glimt i øyet og likevel med en unik nærhet til lidelsen.
2) Forfatteren velger ulike fortellerstemmer og overgangene mellom disse er meget godt orkestrert.
3) Boka er original i sin fortellerform og kaster med dette nytt lys over temaer og historiske begivenheter som har vært skildret mange tusen ganger før.
4) Boka drives framover både av ulike parallelle historier om menneskeskjebner, men samtidig drives den fram språklig gjennom fargetematikk og en ganske så uvant fortellerstemme.
5) Skildringene er vakre i sin enkelhet og forfatteren velger konsekvent ubrukte og til tider geniale metaforer.
6) Forfatteren dveler ved lidelse og død, uten at dette blir klamt eller sentimentalt. Dette krever et sterkt språk og en mengde fortellermot.
7) Narrativt er romanen en genistrek. Den tilsynelatende enkle fortellingen er komponert som et puslespill, i forvarsler og bruddstykker som skaper et genuint hele. Alle tråder bindes opp til slutt.
8) Tematisk må denne boka fascinere de virkelige bokelskerne her inne. Dette er en fortelling om ord, og hvilken kraft som ligger i ordene.

I sum var dette en flott leseropplevelse.

Jeg kjøper svært sjelden romaner, de låner jeg på biblioteket, fordi det er så fint å slippe å ha de selv (det er vel som å banne i kirka her inne, men det er slik jeg føler det :) ). Bøker jeg blir totalt forelska i kjøper jeg meg og leser flere ganger, men det er få slike. Faglitteratur har jeg mye av, så det er vel det som jeg "samler" på men i de to siste årene har jeg blitt veldig restriktiv på hva som blir i bokhylla. Jeg trenger ikke ha mange bøker for å føle meg rik på leseopplevelser :)

Jeg har akkurat lest boka. Som et innlegg for å forstå immigranter/flyktninger og den holdning de kan møtes med, er det NESTEN ok. Det er klart slike negative/kunnskapsløse holdninger finnes blandt "urinnvånere", men ting ble satt ganske på spissen. Boka var brukbar helt til Sara måtte sette igang en leteaksjon. Derifra og ut ble alt ganske oppkonstruert etter mitt syn. Jeg klarte ikke å tro på historien. Sara virka ganske tafatt gjennom hele historien, og spesielt på slutten. Gjennom hele boka tilegnes Little Bee kunnskaper, holdninger og erfaringer som det var vanskelig å tro helt på at hun skulle ha tilegna seg i så ung alder - i "bushen" i Nigeria. (OK, engelske aviser i 2 år...) Hun hadde feks ikke anelse om at en by som Abuja eksisterte???

Da jeg gjorde mitt første bekjentskap med Sue Monk Kidd gjennom "Bienes hemmelige liv" for noen år tilbake, var det en forfatter å like. De siste dagene har jeg lest "Granateplene". Nedtur! Vil du vite noe om mor-datter-forhold, ikke les denne. Stillestående, monoton og kjedelig.

Faktisk ei utrolig artig bok som jeg plukket ut både på grunnlag av et friskt cover, og ikke minst undertittelen: en fullstendig subjektiv reiseskildring fra en syklende reporter på svært lavt blodsukker fra Nordkapp til Lindesnes. Kunne tyde på en forfatter med en humoristisk penn. Og det var det! Her får du nådeløse karakteristikker av både landsdeler, dialekter og fylker, og ditto begeistrede utsagn om dette og hint! Anbefales!!!

En bokelsker som meg har kommet dit hen at jeg i dag leser stort sett all slags litteratur og selv om jeg kanskje har vokst ifra bøker som 'Isfolket og Morgan Kane' ville jeg ikke vært foruten å ha lest dem. De ga meg like mye den gang som 'Drep ikke en sangfugl' gjør i dag.
Så var jeg da den gang ’Isfolket’ var min store lidenskap en dårligere bokelsker enn i dag? Nei jeg elsket bøker den gang og jeg elsker bøker i dag

Så enig, så enig!

Jeg leser en del kiosklitteratur (eller serielitteratur som jeg foretrekker å kalle det i stedet), og jøye meg så mye leseglede de bøkene har gitt meg opp igjennom årene. Selv om det ikke er "fint" nok for andre. Og jeg leser fortsatt gjerne seriebøker den dag i dag, ved siden av Hamsun, Flaubert, Undset, Dostojevskij, Vesaas, Homer og annen flott og "godkjent" litteratur, og har glede av dem alle på forskjellige vis. Noen ganger føler hodet mitt for litt lettere og spennende litteratur som man kan slappe av med, andre ganger fortrekker jeg noe dypere og mer intrikat. Hver til sin tid.

Er ikke hovedpoenget at man skal finne og få oppleve lesegleden i rikt monn, uansett hva det er man leser? Og jeg synes forresten det er litt merkelig (og kanskje bittelitt arrogant) om TS dømmer en hel sjanger ut i fra kun én enkelt bok...?

Jeg leser kiosklitteratur når hodet trenger en pause fra pensumlesing eller "tung litteratur". Kanskje ikke kandidater til nobelprisen i litteratur, men... Jeg sammenligner dem med sitcom-serier på tv (friends etc), man må ha litt lett input man bare kan kose seg med innimellom :)

heldigvis er smaken som baken, delt i to ;)