Bokelskere.no

Det er ingen som prater nynorsk eller bokmål. De er begge skriftspråk. Her må vi skille begrepene fra hverandre. Det nærmeste man kan si at noen "prater nynorsk" er trolig nyhetsopplesere.

Ja, det kan du si! Men det er også veldig spennende at menn - og atpåtil forfattere! - går inn i sitt sjelsliv og gransker sine dypere tanker og følelser! Og stiller spørsmål ved familiemønstre, arv og miljø etc. Dette har jo kvinner - og i særdeleshet kvinnelige forfattere - drevet med i årtier. Der vi søker sjelsliv og følelser, har menn tradisjonelt søkt action. Så jeg ønsker denne bølgen velkommen, jeg! ;-)

Jeg er spent på hva du vil synes om boka! Jeg har selv hørt meg gjennom hundrevis av lydbøker helt siden lydbok-bølgen tok av. Noen bøker egner seg godt for lydbøker - andre ikke. Denne gangen tror jeg at jeg holder en knapp på den "ordentlige" boka. Grunnen er at det er så mange setninger det er verdt å grunne ved, og som kanskje forsvinner litt i en lydbok .... Alt kommer imidlertid an på oppleseren (alfa og omega for meg i hvert fall) ...

Denne boka ga meg ingenting. Jeg liker at en bok føres fremover av en historie i bunnen. Og det feilet denne boken med føler jeg. Forfatteren prøver liksom å ha en historie gåenes i tillegg til alle tankene som flyr rundt i et eneste stort kaos. Men den blir liksom så spinkel og bortkastet, blir helt oppslukt av filosofien. Jeg elsker i grunn filosofiske bøker, bøker med mye tanker og dimensjoner. Hvor setningene ikke helt betyr det de forteller, hvor du må lete etter meningen mellom linjene. Hvor alt er litt kaos. Dype bøker på et psykologisk plan. Og denne boken er jo nettopp det. Men for meg så fungerte den ikke. Det ble for mye kaos til at jeg kunne gripe tak i underhistorien og sette alt i et perspektiv til slutt. Få en mening ut av den.

Dette er galskap og sprøyt, og det er ikke verdt å være med på en slik diskusjon. Slike utsagn bør kanskje møtes med saklige motargumenter, men jeg blir mest motløs og matt av slik dumskap.

Noen ganger savner jeg en dårlig sagt knapp.

Interessant autobiografi/roman om Beck-Nielsens forsøk på å leve i et moderne Danmark uten identitet og personnummer samt hvor provoserende og oppskakende samfunnet reagerer på at noen ikke passer inn i kontraktssamfunnet. Personnummer kan oppfattes som et vedheng eller et hjelpemiddel for en person, men livsnødvendigheten av å passe inn et sted blir snart tydelig når man prøver å leve uten. Uten personnummer kan man ikke søke sosialstøtte, ingen kan gi penger, staten kan ikke engang gi en bekreftelse på at man ikke er registert noe sted. Beck-Nielsen kombinerer engasjerende fortelling om forløpet i eksperimentet og konsekvensene det fikk gjengitt ved avisutklipp og rapporter med intelligent drøfting av individets plass i fellesskapet, og har skrevet en svært original kommentar til moderne samfunnsorden.

Oi!, denne novellesamlingen imponerte meg STORT! Her er det mye kraft blandet med godt språk og overraskende vendinger, historier som gjør en både opprørt og kvalm - noe jeg elsker! - fryktløst og fritt skrevet - DEILIG! - og inntrykk som henger igjen etter endt lesning. Ahhhh anbefales :) :)

Bifaller sangvin her!

I tillegg vil jeg si at spørsmålet om de som leser er "mer åpen / mindre dømmende / har større innlevelsesevne / bedre menneskeforståere" er en ganske unyttig og selvforhærligende måte å nærme seg evt. positve effekter av lesing.

Da er det bedre å nærme seg problemstillingen som sangvin gjør: "gir lesing fortrinn?". Og det tror jeg utvilsomt det gjør.

Det har vært en fornøyelse å lese den norske oversettelsen. Språket er så utrolig bra og jeg har kost meg med å smake på de utrolige metaforene.

Jeg velger å svare deg selv om jeg reagerer på at seriemorderne og de med sterke psykiske lidelser slås i hardtkorn. De med psykiske lidelser er nok stigmatiserte i denne verden - tall kan fortelle at halvparten av en befolkning i vesten vil i løpet av livet kunne diagnostiseres til å ha en psykisk lidelse. De såkalt normale er mao svært nær en psykisk lidelse, og kanskje det er derfor de virkelig trenger å markere så sterkt "de andre" og "de der" - som de gale. Når det er sagt vil jeg nevne noen romaner skrevet av norske forfattere som handler om innleggelser på galehus for å følge din terminologi (ikke tolk det som om jeg er sarkastisk - det finnes en bevegelse i Danmark som åpent kaller seg "gale" og det kan være mye å hente i konfrontasjon): "De gales hus" av Karin Fossum, debuten til Ambjørnsen "23de sal", Amalie Skrams "Paa St. Jørgen" og Gudmund Vindlands "Villskudd" henter også noe av handlingen i en innleggelse (men du vil sikkert ikke være med på at ung og søkende og homofil har noe med galskap å gjøre?)Biografien "Mitt liv var draum" av Knut Olav Åmås om livet til Olav H. Hauge er en meget sterk skildring om Hauges liv som innlagt på galehus flere ganger, men også om hvordan han lever med sykdommen, og kommer igjennom! Fantastisk lesning. "Skammen" av Bergljot Hobæk Haff skildrer også en person med psykiske lidelser, svært tett og nært.

Ellers har Natalie under her nevnt Hannah Greens klassiker. En annen er "Gjøkredet" av Ken Kesey som vel mest er kjent ved filmatiseringen og Jack Nicholsons hovedrolle. Her skulle du vel ha galskap Marielle så det holder!?! Skulle du trakte etter å bli ekspert kan jeg anbefale "Galskapens historie" av Michel Foucault.

Holder på å lese denne nå.

Ikke akkurat noe 'gladbok' akkurat. Den er fylt med sylskarpe, giftige karakterestikker av mennesker som nær fortæres av dysfunksjonelle forhold. Det er ikke mulig å lese uten å reflektere over forholdet man har til ens egne nærmeste. Men mens en kjenner seg igjen her og der, forteller Tiller med en så nådeløs, sarkasmedryppende penn at ens egne forhold fremstår som himmelrik i sammenligning. Så man blir rent glad og hjertevarm av å lese.

Tror jeg må plukke opp Skråninga også gitt.

Dagens dikt: "Kor lenge har du sove" av Olav H. Hauge. Det fine med dikt er at man legger ulik betydning i diktene, - alt etter egen dagsform og stemning. Da jeg var yngre leste jeg veldig "bokstavlig" og fikk ikke så mye ut av diktlesning, - i dag, med flere år på baken og med livserfaring deretter, - -ja da kan et lite dikt på få ord romme veldig mye.

Ver så god og les, - og se hva DU får ut av det:-)

Dette vågar du,
slå augo upp
og sjå deg ikring?
Jau, du er her,
her i denne verdi,
du drøymer ikkje,
ho er slik du
ser henne, tingi her
er slik.
Slik?
Ja, nett slik,
ikkje annleis.
Kor lenge har du sove?

Det bør være opplagt at det klokeste Karl Ove Knausgård har gjort, nest etter å skrive uvanlig godt, er å holde munn i denne diskusjonen. Han er kun interessert i en ting, å skrive. Jeg kan ikke se at noe av den pågående debatten har virket konstruktivt eller ansporende for litteraturen, i det hele tatt nærer jeg skepsis til forestillingen om at debatt pr definisjon er bra. Jeg har i mange år vært av den holdningen selv, jeg er mer og mer usikker. I tilfellet Kjærstads Kamp, kan vi vel si at det har fått fram det verste i svært mange, og for egen del synes jeg det er bortimot skremmende at han har klart å så tvil om hvor bra verket til Karl Ove Knausgård er, om hvor grunnleggende god denne forfatteren er, og følgelig direkte skremmende at han ikke evner å se kvalitet når den står foran ham i rommet. Jeg gjentar meg selv: Hvorfor hender dette? Hva er det Jan K vil? Hvorfor gjør en høyt profilert og dekorert forfatter en så underlig manøver som denne? Jeg har forsøkt å tenke grundig gjennom dette, hvorfor skulle for eksempel jeg gå løs på en kollega, og resepsjonen av hans eller hennes roman, hva i all verden kunne være min beveggrunn for å opptre slik? Kjærstad gjør noe dumt, etter mine begreper, men han gjør noe menneskelig; han kjemper en kamp for seg selv, for sitt litteratursyn, for sitt eget navn, og det bør være opplagt at det er dét som foregår her. En ting skal han ha: Han klarte å få Karl Ove Knausgårds suksess til å handle om Jan Kjærstad.

1) Fint at du endelig har fått svar på hvorfor du bør lese Min kamp. Håper du gjør det.

2) Jeg skjønner ikke hvorfor det er så viktig for deg at "et slikt verk som Min kamp blir debattert" når du en gang ikke har lest det. Hvor kommer denne skepsisen fra, at du leste Ute av verden og ikke likte den? Det er en i tilfelle en argumentasjon jeg ikke skjønner og heller ikke greier ikke å følge. Hvorfor er du så ivrig i å gi Kjærstad rett? Hvilke motiver Kjærstad har vet bare han, og vi kan bare synse, men at det er et forsvar for Knausgård i artikkelen kan jeg overhodet ikke se. Og til slutt, det er vel heller Kjærstad som har sparket i gang en debatt, men vi liker det uansett :-)

Ja dette var en lang tråd, og nå blir den enda lenger. Men etter å ha lest igjennom hele vet jeg ikke helt hvor jeg skal begynne. Det første jeg vil si er at Fongen kanskje bør lese et av bindene før han uttaler seg særlig mer om Min kamp, så kan han kanskje heller fortelle oss hvorfor det IKKE er god litteratur. For er det noe all denne såkalte nesegruse kritikken er, så er det et bevis på at mange synes det nettopp er god litteratur, og mange argumenterer godt for det i tillegg. Jeg sier ikke at Mk er for alle, men det trenger det heller ikke være, ikke alle liker Beatles, Dylan, Rolling Stones eller Beach Boys heller, men de er unektelig en betydelig del av musikkhistorien. Så les og bedøm selv alle dere som er skeptiske, men likevel litt nysgjerrige.

Når det gjelder Kjærstads utspill, som egentlig er poenget her, så er jeg litt blandet. Først tenkte jeg at han hadde et poeng i forhold til at alle sluker det selvbiografisk ukritisk, og at det gir boken en ekstra dimensjon som man kanskje ikke hadde fått hvis personen hett noe annet. Godt mulig det. Det betyr ikke så mye for min del, det er den litterære kvaliteten som betyr noe. Men jo mer jeg tenkte på det jo mer skuffet ble jeg over Kjærstad. Det første som slo meg var at det var litt ukollegialt, ytringsfrihet, ja vel, men burde ikke dette strengt tatt kommet fra en kritiker? For uansett hva han sier vil mange tenke at han bare er misunnelig, smålig og muligens litt bitter. Noe han selv også sier, men bare for å gardere seg tenker jeg. Men Kjærstad som ellers er så sjenerøs med å trekke frem andre forfattere han mener trenger litt ekstra oppmerksomhet, mangler her evnen til å glede seg over andres suksess. For selv om han sier to ganger at det ikke er meningen å rakke ned på Knausgård eller boken som sådan, skinner det ganske tydelig igjennom at han ikke liker boken og indirekte kritiserer den. Akkurat det har han selvsagt full rett til, men da bør han i alle fall være tøff nok til å si det. Og ærlig talt, lager han ikke et utrolig stort nummer av at ingen har satt Mk inn i en litterær tradisjon, og nevnt Enquist, Norén eller Rydberg? Er det et fast kriterium alle kritikere må følge? Jeg sier ikke at det ikke kan være på sin plass noen ganger. Men Knausgård sier jo selv på Bokkprogrammet på Nrk at dette er en litterær tradisjon i Sverige, og nevner nettopp Norén og Rydberg, så det er ingen hemmelighet akkurat. Og har man fulgt litt med i det siste har vel de fleste fått med seg noe av dette, eller i alle fall Åsa Linderborg og hennes selvbiografiske ”Meg eier ingen”.

Men hva det selvbiografiske angår så sier jo KOK i Bokprogrammet at han selvfølgelig har diktet en hel haug, han husker jo ikke alt hva som har blitt sagt i løpet av alle disse årene, han har veldig dårlig hukommelse. Men i stedet for å sette fokus et annet sted, for eksempel i en 3. persons forteller og se det utenfra via et ”han”, har han satt punktet hos seg selv for å si akkurat hva han mener og tenker, det mange kan tenke men aldri våger å si. Og er ikke det et greit utgangspunkt tenker jeg, at det han sier i boken mener han, dette er hans tanker og følelser? Dette mener Karl Ove Knausgård. Og at det er der det selvbiografiske ligger aller mest, og ikke absolutt i hver eneste handling og replikk som forekommer? Noe av ideen har vært å gå så langt inn i seg selv at det føles allmenngyldig til slutt sa han. Og akkurat det tror jeg mange kan skrive under på, det er høy gjenkjennelsesfaktor her, både i rene barndomsminner og tanker rundt familie, samliv, venner og farskap. Men jeg har jo laget det som han sier, det er jo en roman. Og det er jo akkurat det det er, en roman, det står til og med på forsiden av boken.