Bokelskere.no

Ja, Södergran er så god at man grøsser på ryggen.

Du sökte en blomma och fann en frukt. Du sökte en källa och fann ett hav. Du sökte en kvinna och fann en själ -- du är besviken.

dette er spennende, ja, hvis man tenker at det er noe mystikk her. Og det er litt skummelt å begi seg ut på en sånn reise. Motstanderne kan si - at ja, du er jo passe gærn. Tror du på det her? Mystikk?

Men la oss se på de trofaste, de som HOLDER FAST: Shakespear. Det er en del greier som er litt fattigslig med Shakespears biografi. Du kan for eksempel lese den, og så blir du litt skuffa! Faen ta, Shakespear har virkelig en utrolig evne til å gi livet kompleksitet. Han er rå, på sitt beste. Og så skulle det bare være en fyr som ved siden av et slags borgerlig liv klarte å skrive de der historiene! Ta Hamlet! Ikke bare er det historie, men det er kongeslott, det er en historie som er så godt sett - selv om Shakespear var en godt intellektuell person på den tiden. Og det var han! Shakespear eksisterte som bare fan! Men poenget er at han fikk manus i hånden, og av - nettopp Francis Bacon.

Som filosof er Francis Bacon bare VELDIG spennende. Han var så viktig i hekseprossesene, han var så viktig i utviklingen av politikken på denne tiden. Han kunne selv rett og slett ikke ha begått Shakespear, men via ... ?

En annen spennende innfallsvinkel var at Bacon - som er så mye mer spennende enn Shakespear (merker du det?) - var medlem av frimurerbevegelsen. Det sies at han satt øverst i det systemet. Men alt dette var, og er hemmelig. Det Petter'n gjør er jo å gå rett inn i deres språk - hemmelighetene - og så viser det seg at woooops! ja, det går an å finne ut noe av det her.

Yes! Unner dere å få meg disse undergrunns greiene i vår overleverte kultur. Jeg har alltid lurt på den der Shakespear greia, ja at det fantes en teater-frik nærmest som klarte å se mennesker, se maktspill på en så avslørende måte, ja jeg trodde ikke på greia! Jeg trenger Bacon! Jeg trenger Petter Amundsen. Dette er utrolig spennende!

Boken er saktegående og stillferdig, men likevel oppslukende og ordentlig vond å lese. Spennende at språket er 'underdrevet' og at mye av dynamikken ligger i det som ikke sies.

En stille, men overraskende kraftfull liten bok.

Noen bøker gir deg gjerne bakoversveis der og da, men noen måneder etterpå så har de falmet litt, mens andre bruker mer tid på å synke inn. For min del er det nok hele totalopplevelsen av boken som gjør at den fester seg, omstendighetene rundt, stemningen i boken, graden av innlevelse osv. Boken må vekke noen følelser og tanker hos meg som jeg kan finne frem igjen når jeg tenker på akkurat den boken. Akkurat hva som gjør at en bok klarer det synes jeg det er vanskelig å si.

Det jeg husker mest fra de bøkene som har festet seg fra barndommen er stort sett stemningen de skapte, og ikke så mye selve handlingen. Disse kan det være litt risikabelt å lese på nytt igjen.

Helt enig!!! Nydelig stil. Intens handling. Jeg er sjeleglad fordi hun skrev i alle fall DENNE romanen.

Er jentesex i det offentlige rom et tegn på likestilling?

Den amerikanske journalisten Ariel Levys bok starter med en beskrivelse av en fullstendig fjern virkelighet, en verden hvor unge jenter står i kø for å kle av seg foran et kamera, med en gratis caps som eneste belønning. En verden hvor jenter kliner med hverandre, ikke fordi de selv har lyst, men fordi de vet at dette øker guttenes lyst. En verden hvor jenter og kvinner i alle aldere forstørrer og forminsker bryster, rumper og kjønnslepper… for å ta seg best mulig ut for den/de andres blikk. Det handler om kvinner og jenter som tilsynelatende frivillig legger seg selv ut som salgbare objekter på et varemarked. De forsøker å bli lagt merke til som spesielle og annerledes i en verden befolket av milliarder av unike mennesker. Å finne en nål i en høystakk er lett, sammenlignet med dette.

Levy skriver fra Amerika, men hun snakker utvilsomt også om oss. For var det ikke slik at en gruppe kvinner i Oslo for en måned siden ville markere 8. mars med et strippeshow – som symbol på hvor frigjorte og likestilte de følte seg?

Mot slutten av boka siterer Ariel Levy en ung student: «Det jentene ikke forstår, er at gutter alltid vil ha jenter. Hvis en jente kler seg i fritidsklær, liker vi henne fortsatt. Jentene behøver ikke å slite seg ut», sier han. Det mest interessante med Levys bok er nettopp at hun ikke vender sin kritikk primært mot menn, Levy utfordrer også kvinner til å ta ansvar for den seksualiserte offentlighet vi lever i.

Det er lett, men sannsynligvis ikke riktig, å oppfatte Levys tekst som et vrengebilde av virkeligheten. I ti år har vi latt oss underholde av reality-show’s sprengfulle av pupper og lår. Norske kvinner lager sex-show foran webkameraer i sin egen stue, og store reklameplakater har for lengst gjort kvinnelig nakenhet til en del av ethvert bybilde.

Levy er journalist og hennes bok er først og fremst en ganske velskrevet og underholdende kulturbeskrivelse, de grundige analysene tilhører forskernes område. Og det hadde vært fint å få noen sosialpsykologer og antropologer på banen nå, for en pornofisert kultur er selvfølgelig ikke kvinnenes ansvar alene. Men enn så lenge kan vi alle gruble over Ariel Levys store spørsmål: Hvordan i alle dager kan det ha seg at store grupper kvinner og jenter forveksler stripping og porno med frigjøring og likestilling?