Klart det er du
som skal være ankeret mitt
hvem vil ha et anker
som ikke aner hvordan
det ser ut på bunnen
Fra diktet Egil Skallagrimsson:
"Med «Sønnetapet», diktet om den drukne Bodvar,
tok du selv tak i gitteret foran hjertet ditt
og brakk det vekk."
Et menneskes sanne verdi ligger først og fremst i hvilken grad og med hvilket sinn det har kommet seg fri fra sitt jeg.
I en roman der Jan Guillou lunt beretter sin egen plass i slektskrøniken,
får han med et lynkurs i Edith Södergran
og hva nytte en 15 års kille kanskje kan ha av det:
.. å ha det godt der du er, med det du gjer. Det er ikkje der eller der som er viktig - det er kven du er. Nokon har det aldri bra, same kor dei er. (...) Den som ikkje kan ha det godt med seg sjølv, er ufri
[...] men når dagen kom, vendte han tilbake til sin jord, og han gikk ut gjennom porten i bymuren så snart den var blitt åpnet etter daggry. Og han innåndet den friske luften av jord, og når han nådde sine egne marker frydet han seg over dem.
«Alt kommer til å bli bra, det kommer litt varmere vær igjen». Så besøkte han potetjordet. «Alt liv trenger å bli beroliget,» sa han, mens han satt lenge og så på stjernene. «Selv stjernene trenger det. Jeg sier til dem alt vil bli helt bra. Du skjønner, universet er så lite og Sjelen så stor!»
( Sri Ananda på Tronsfjellet i Alvdal for ca hundre år siden, på sin kveldsvandring om høsten.)
En ekstra himmel over tilværelsen synes jeg er en fin formulering.
Det uventede synes jeg ellers føyer seg fint inn blant litteraturens evne til å gi det skjulte, det glemte og det oversette oppmerksomhet.
Å bli glad i
er å legge grunnsteinen
til et savn.
... vi må ta vare på dem som er viktige for oss og som bærer det gode med seg, og helst aldri utsette det, til det er livet alt for kort, for iblant ender det brått[...]»
.......ein må ha eit blikk som tillèt forvandling. Viss ikkje så vil verda berre bli mindre og mindre rundt oss.
Litteratur, kultur og natur skaper en ekstra himmel over tilværelsen, - noe som kan være ekstra viktig i tider som disse.
Og, i tillegg, som Birger Emanuelsen skriver i Aftenposten i dag: "På sitt forunderlige vis bygger bøker moralsk og mental beredskap. Ikke fordi bøkene forteller om hvordan vi skal være gode mennesker. Men fordi litteraturen så ofte interesserer seg for det uventede, det som skjer for første gang. Slik blir bøkene nødvendige for å prøve å forstå en fremtid som ikke lar seg forutsi gjennom å studere gjentagelser og lovmessighet."
Noe å tenke over i disse dager:
"Vi later som om vi er en fri nasjon, at vi selv bestemmer våre vilkår, men i virkeligheten er vi en koloni underlagt et usynlig verdensomspennende imperium, vi er helt avhengige av den globale økonomiens luner, samt de siste krumspring innen den teknologiske utviklingen"
(Peter Malm, en karakter i "Berge")
Det fantes ingen egentlige farer ved å oppdage sannheter.
( Dette sitatet handler om spiritisme og er tatt helt ut av sin sammenheng. Jeg synes sitatet kan stå alene og ha allmen gyldighet.)
I disse tider får sikkert de fleste her ekstra god tid til å lese. I den forbindelse er jeg nysgjerrig på hva dere mener er litteraturens nytte og funksjon, i forlengelse av dette også hva kunstens rolle er, spesielt nå når verden er i ferd med å endre seg, til det bedre eller verre.
Selv tenker jeg at litteratur og kunst har blitt noe vi gjør(adspredelse) i skyggen av det vi egentlig gjør(jobbe), den har blitt redusert til underholdningen og tidsfordrivet vi blir "belønnet" med når vi har unnagjort våre plikter. Noe av litteraturen og kunstens betydning synes å være tapt. I den grad den kan gå tapt ...
Heldigvis forandrer kunst og litteratur fremdeles liv. Det er min personlige mening, og mange er vel enig, antar jeg, at Corona-pandemien vil forandre verden for alltid. Det som skjer er så nytt for oss at det innebærer at vi også må tenke nytt om så og si alt, hva det vil si å være menneske og hva virkeligheten i det hele tatt er. Det krever en kreativ respons.
Mennesket er et politisk dyr, har det blitt sagt(et kvikt google-søk avslører at det var Aristoteles som sa det). Vi kunne like gjerne sagt at mennesket er et estetisk dyr. Forestillingen om at estetikk skal være underordnet alt det andre vi organiserer hverdagen vår etter, eller at den bare skal opptre som substitutt i form av underholdning, holder ikke mål, slik jeg ser det. Den er heller blant våre mest primære behov, hvilket sikkert er hvorfor den har vært så lett å utnytte.
Det er veldig vanskelig å være kortfattet om dette, men for å forsøke besvare mitt eget innledende spørsmål: for min egen del så er litteraturens evne til å utvide virkelighetsforståelsen og øke evnen til empati viktig. En virkelighetsforståelse og empati som jeg mener ikke lenger bare skal være forbeholdt mennesker og det menneskelige. Forestillingkraftens innflytelse på virkeligheten, innlevelsens ekspandering av virkeligheten.
Mye mer kunne blitt sagt, men uansett mest nysgjerrig på hva dere andre mener. Hva skjer med dere når dere setter dere ned med en virkelig god bok? Hvor viktig er litteratur for dere?
Utan kulde og aud vinter
var ikkje vårens varme og rikdom.
Ulykka har gjort meg tolsam og sterk
og viljen er stålsett.
Barna mine holder meg igjen i verden slik bare smerte og kjærlighet kan gjøre - de fins i alt
For meningen med livet varierer fra menneske til menneske, fra dag til dag og fra time til time. Det det kommer an på , er derfor ikke livets mening i sin alminnelighet, men den spesielle mening med et menneskes liv i et gitt øyeblikk.
Eksistens er mulig, til og med til å holde ut, bare fordi den har en slutt
Jeg føler så mye sorg ved å fortelle om disse minnene. Det er seks år siden vennen min dro sin vei med sauen. Når jeg prøver å beskrive ham her, er det for ikke å glemme ham. Det er trist å glemme en venn. Det er ikke alle som har hatt en venn. Og jeg kan jo bli som dere voksne, som ikke lenger interesserer seg for noe annet enn tall. Det er altså på grunn av dette at jeg har kjøpt en eske med fargestifter og blyanter.