Bokelskere.no

Holding a real book is like holding something alive. There’s the grit of the pages between your fingers as you turn them. The edges get soft and worn. With a real book, you feel the weight of the story more.

I've never considered any book, especially a novel or work of literature, something you should ‘plow through.’ The whole point of reading is savoring the story, immersing yourself in a whole new place. Maybe one that doesn't even exist.

Og så sa Olive: "Vet du, Cindy, hvis du nå kommer til å dø, hvis du faktisk dør -er sannheten den at vi kommer rett bak deg, alle sammen. Tjue minutter bak deg, det er et faktum."

Kayley kjente en liten bølge av smerte fare gjennom brystet noen ganger, og da tenke hun: Det er derfor man snakker om sårete følelser, fordi de faktisk verker som et sår.

Kort sagt, alt var så vakkert at hverken natur eller kunst kunne utpønske det, slik kan det bare bli hvor de to krefter virker i forening. Menneskets ofte meningsløst overlessede verk må naturen gå efter med sin meisel, befri det for overflødig tyngde, overdreven symmetri og altfor tydelige spor efter en vel overveiet plan. Først da brer der seg en merkelig varm tone over alt det som hittil virket så kjølig sobert, småskårent og altfor velordnet.

Jeg tenker med gru på all transporten, alle transporteringene, virkelig endeløse transporteringer, som må til for at Blaise skal kunne sitte og glimre (...) hvor kommer marmoren under duken fra? Fra Bolzano? Hvor kommer kjeramikken fra? Fra Ungarn? Dressen er fra London, altså stingene og tilklippingen er gjort i London, men hvor kommer stoffet fra? Stoffet kommer herfra, foret kommer derfra. Slipset er muligens skotsk (...).Mansjettknappene kjenner jeg igjen, de kommer fra et stort fransk motehus, Skoene kommer fra Lombardo (..) og sokkene kjenner jeg igjen om amerikansk. (...) og Blaise lar seg klippe av den portugisiske frisøren. (...) Og kaffen da, kaffebønnene er slept, lempet, kjørt, skipet hele veien fra Bolivia. (...) Det eneste som kommer fra Norge, er melkeskvetten i den lille stålmuggen. Men kua ble uansett melket oppe i dalene et sted, av en bonde, ..., og melken den ble tanket og skulvpet og skumpet melkerute nedover mot hovedstaden.....Alt er tilslept (...) men ingenting er herfra. Totalopplevelsen av en Grand European her i Oslo sentrum er et lappeteppe uten sidestykke. Det er gjort mulig via tilraskinger fra alle verdenshjørnene ....

I dag er vi etterhvert kommet dithen at de fleste unnlater
å myrde naboen, ikke ut fra noen respekt for naboens indre
udødelige vesen, men på grunn av alle de kjedelige konsekvenser
som et drap alltid trekker med seg.

Marxistene er de eneste virkelig konsekvente i denne
sammenheng; de unnlater å kverke naboen
hverken på grunn av respekt for ham eller av frykt for de
strafferettslige konsekvenser,
men fordi det foreløpig ikke tjener deres politiske hensikter
å ekspedere ham hinsides.
I samme øyeblikk som Partiet sender ordren ut, og drap oppfattes
som politisk nyttig,
er marxistene på gaten i ett sprang, med krigsgeværene klare.

De øvrige, inkonsekvente, avstår fra voldshandlingen av ren
frykt, eller ren vane.
Spør dem om hvorfor de ikke kveler sin ektefelle, eller sin
sjef, hvem som helst --
og de de svarer ikke "fordi det er forbudt", for man nærer ikke
lenger respekt for loven, bare for overtredelsens konsekvenser.
De svarer: "Slikt gjør man da ikke!"
Saken er bare at slikt gjør man mere og mere,
fordi man ikke har noen virkelig grunn til å la være.

Virkelig respekt for enkeltmennesket kan bare oppstå ut fra en
intuitiv fornemmelse av at i den enkelte bor noe som er hellig,
av åndelig natur.
Denne respekt kan bare bestå på lengre sikt dersom fornemmelsen
blir til klar erkjennelse.

"Frykten er terrorismens grobunn. Den nærer seg av frykt, tvil og usikkerhet. Terrorismens verste fiende er besluttsomhet", sier Yasmina Khadra. Frykt bidrar samtidig til at vi overlever. Det er den som utløser vår alarmberedskap og som gjør at vi flykter unna faren - i den grad det er mulig.

Det virker som om døden kan få samvittigheten til å slipe hardhet ned til noe som minner om tilgivelse

Det du har opplevd, kan ingen makt i verden ta fra deg.

Det er sanninga du ikkje kan mæle mot, kjære Agaton; for å mæle imot Sokrates er ikkje vanskeleg.

Terrorisme er aldri vakkert, og for terrorister er menneskelivet ikke mye verdt. Ved å ta liv vil terrorister alltid oppnå noe, enten terroren er islamistisk, høyreekstrem eller revolusjonær.

"I have learnt that a man who makes trouble for others is also making it for himself"

Lykkelig den, som fra havets
stormende bølge fandt havn.
Og lykkelig den, som med utrættet flid
overvandt modstand og møje.
I kappestrid om rigdom og magt
var mangen én heldig og vandt sig en løn.
Talløse nærer talløse håb;
nogle blir opfyldt til sist,
andre svandt bort i intet.
Men den som leved’ sit liv i dagligdags lykke,
ham priser jeg salig.

"But how do you fight it?" Conor asked, his voice rough. "How do you fight all the different stuff inside?"
By speaking the truth, the monster said. As you spoke it just now."

"Stories don't always have happy endings."
This stopped him. Because they didn't, did they? That's one thing the monster had definitely taught him. Stories were wild, wild animals and went off in directions you couldn't expect.”

David Hume sier at det ikke er selve stedet man lengter tilbake til, men tiden man tilbrakte der. Jeg tror det er mer komplisert enn som så. Det er noe ved stedet også, en stedets ånd som oppstår, for du setter avtrykk av deg selv på alle steder du har vært. Og omvendt: Stedet setter sitt avtrykk i deg.

Sinne etterlater alltid et tomrom, som umiddelbart fylles av en tristhet som renner som en stor elv, en flom, uten begynnelse eller slutt. Tårenes lager hadde blitt fornyet.

Løgnene begynner små men vokser seg til å bli større og farligere, som at alle kulturer er like eller at man kan skifte ut befolkningen i et helt land uten at dette får dramatiske konsekvenser. Dette ideologiske pyramidespillet kommer til å kollapse, med påfølgende kaos, i løpet av de kommende tiårene.
For å sitere den engelske forfatteren Theodore Dalrymple:

Politisk korrekthet er en lightversjon av kommunistpropaganda. Gjennom mine studier av kommunistiske samfunn kom jeg til den konklusjonen at hensikten med kommunistisk propaganda ikke var å overtale eller å informere, men å ydmyke. Dess mindre den hadde med virkeligheten å gjøre, dess bedre var det. Når folk tvinges til å holde munn selv om de blir fortalt de mest åpenbare løgner, eller - enda verre - når de tvinges til selv å gjenta disse løgnene, mister de enhver respekt for ærlighet. Å gi sitt samtykke til åpenbare løgner er å samarbeide med ondskap, og derfor på et vis selv å bli ond. Ens evne til å stå imot hva det nå måtte være, blir dermed undergravd eller ødelagt. Et samfunn av kastrerte løgnere er lett å kontrollere. Jeg tror at dersom du gransker politisk korrekthet, vil du finne at den har samme effekt, og er ment å skulle ha det.

...kjærligheten er det siste og høyeste menneskelivet kan nå opp til.