Bokelskere.no

In Ian McEwan’s novel Amsterdam (1998) the protagonist, a composer, travels out of his arty west London bubble to confront the other side of modern urban civilization:

Square miles of meagre modern houses whose principal purpose was the support of TV aerials and dishes; factories producing worthless junk to be advertised on the televisions, and, in dismal lots, lorries queuing to distribute it; and everywhere else, roads and the tyranny of traffic. It looked like a raucous dinner party the morning after. No one would have wished it this way, but no one had been asked. Nobody planned it, nobody wanted it, but most people had to live in it.

To watch it mile after mile, who would have guessed that kindness or the imagination, that Purcell or Britten, Shakespeare or Milton, had ever existed? Occasionally, as the train gathered speed and they swung further away from London, countryside appeared and with it the beginnings of beauty, or the memory of it, until seconds later it dissolved into a river straightened to a concreted sluice or a sudden agricultural wilderness without hedges or trees, and roads, new roads probing endlessly, shamelessly, as though all that mattered was to be elsewhere.

Rousseau was also the first to air the suspicion, amplified for two centuries since, that commercial society with its appurtenance of government and law was designed to keep the majority in servitude to a tiny minority with illegitimate authority: ‘All these grand words,’ he charged, ‘of society, of justice, of law, of mutual defence, of help for the weak, of philosophy and of the progress of reason are only lures invented by clever politicians or by base flatterers to impose themselves on the simple.’

Jeg bærer troen som tvivlen
tvivler på troen og tror på tvivlen

"Sovjetunionen på konkursens rand."

En må spørre seg hvorfor det er gått så dårlig i Sovjet-
unionen på det økonomiske plan.
Sovjetunionen er jo landet med de rikeste ressursene ;
Verdens største landbruksland, det har store reserver av
mineraler, metaller, gass og olje.
Krisene skyldes først og fremst 70 års feilslått politikk.

Naturligvis kan et totalitært styre raskere nå visse avgrensede
mål, men i lengden vanskeligere å fastholde
fordi en ikke har folket på sin side.

Undertrykkelsen av mennesket medfører manglende initiativ
og likegyldighet fra det brede lag av folket --

mens en liten gruppe systemkritikere tar kampen opp, og
erfarer at vold brukes som middel mot ånd.

Det var ikke bare Lenin og Stalin som med hård hånd
undertrykte folket. Nikita Krustsjov, som i Vesten
har vært ansett som mer liberal, fortsatte den harde kursen
selv om han klarte å skjule det bedre enn sine forgjengere.

Senere er det kommet i lyset. Det var han som i sin tid
fornyet den ideologiske kampen mot religiøse samfunn, og
fra 60-årene av tvangsstengte ca 10 000 kirker.

Bresjnev-æraen var om mulig enda verre. Da Bresjnev som
statsleder var sykelig opptatt av å forherlige seg selv, og
i mangel av visjoner bare ønsket å holde på makten -
uten å forstå tidsutviklingen. Unionen fikk del i denne ved
sine mange dyktige vitenskapsmenn - men også ved å stjele,
eller på annen måte få del i utviklingen fra Vest.
Hvorfor kom ikke dette folket til gode?
Vitenskapelige og teknologiske fremskritt ble holdt innenfor
en enklave i staten: i det militære, som sykelig våket over
ethvert fremskritt som en militær hemmelighet.
Etter Lenins ord: "Samfunnet først - uttrykt ved den
proletariske diktators enerådende vilje. Individet kommer i
andre rekke!"

En annen viktig faktor som har hindret, er at man ikke ønsket
at befolkningen skulle ha forståelse for administrasjon --
idet en alltid har næret sykelig angst for motrevolusjon.

( bokmerke i fulltekst )

Utvalg av INNHOLD med weblenker til fulltekst

Religionslovene

4 Kommunismens svanesang

5 Umulige mål

6 Fremtiden -- Endetiden

"Kristne flest har i dag svært liten forståelse for Bibelens
profetier om 'de siste tider'.
Mange teologer avholder seg helt fra å tale om dette ..."

Og science fiction hjelper oss å utforske aktuelle, dagsaktuelle, problemstillinger. Den sier: sett at ... tenk om .. og prøver å vise oss konsekvensen av våre valg. Det er altså bare tilsynelatende at slik fiksjon foregår i fremtiden. Det er naturligvis oss selv - vårt her og nå - den vil fortelle om.

Men ute i saltsteppen lever en tistel under enda verre vilkår. Jorden den står i er av leire og salt, og vind og sol svir den - der står tistelen i små flokker. Den er hård, bustet, den er som metalltråd med ragg på. Man ser på disse småpletter med tistler med stor glede. De står der som små folk i tross. I tross. Får de regn bøyer de seg - som mennesker bøyer seg i takk for et mildt ord; men i den lange og ulidelige tørke reiser de seg bare mere opp og blir ranke, urokkelige, hårde - som mennesker i tørke.

En hest står i solsteken da vi kommer, den er mankebrutt, den har store sår og utallige fluer sitter i sårene. Hesten enser intet, den står der mager til det ytterste og henger med hodet dypt ned og lar fluene sitte. Den er fullkommen sløv; jager vi bort fluene av den synes den ikke å finne noe lise derved, den står bare og brenner opp i solen og blinker dorsk. Da den er forspent en arbeidsvogn venter den vel på sin herre. Det lukter av sårene på den.... Det er en overlegen hest, en stoisk hest. Ved å gå noen skritt kunne den frelse seg over i skyggen; men den står. Og heller ikke vedkommer det den at fluene sitter der, så toppmålt er dens ødeleggelse nu.

The two ways in which humankind can self-destruct – civil war on a global scale, or destruction of the natural environment – are rapidly converging. Today, global warming manifests itself in not just a rise in ocean levels, the increasing frequency of extreme weather events, the emptying of rivers and seas of their fish stocks, or the desertification of entire regions on the planet. It can also be seen at work in violent conflicts in Egypt, Libya, Mali, Syria, and many other places exposed to food price rises, drought and declining water sources. The large-scale flight of refugees and migrants from damaged areas, which has already caused wars in Asia and Africa, is now creating political turmoil in the heart of Europe.

[...] ideological conviction - the modern surrogate for religious belief -

Avstanden mellom oss er ikke uoverstigelig Det blir den bare
om en av oss forsøker å ta seg over til den andre

Nærmere
er et ord
som fører det unåelige bort

....unnskyld er et så betydningsfullt og innholdsrikt ord at man ved hjelp av bare dette ene ordet kunne bygget mange hus og mange broer som var så mektige at de ville spenne over hele verdensdeler og klare å stå imot de største stormer.

How could words, the simple truth, cut through you like the bitterest cold or the fastest river current?

Bønn (Ikon)

Vi ber ikke om utskrifter
forklaringer, diagnoser, prosedyrer
Vi ber ikke en gang om overbevisninger
Vi ber om å bli sett av en annen
Vi ber om et ansikt

Fravær

Det er netter
da månen skinner så sterkt
at vi om dagen kan se
hvor den har stått på himmelen
Slik vi kan se det
på mennesker vi kjenner
at en de stod helt nær
har forlatt dem

Det bästa som vi äga,
det kan man inte giva,
det kan man inte säga
och heller inte skriva.

(Utdrag fra "Det bästa")

Det som er viktig å få med seg her, er den felles funksjonen immunitet og emosjoner har: Først "bevisstheten" om et selv, etterfulgt av bevisstheten om ikke-selv, så gjenkjennelsen/anerkjennelsen av det som er næringsgivende og det som kan være en trussel, og til slutt en aksept for livsendrende påvirkning, parallelt med evnen til å begrense eller eliminere fare.

Et lite barn er kanskje ikke kognitivt klar over familiens vanære, men følesesmessig tar han til seg alle de negative psykiske vibrasjonene i et belastet familiesystem. Følelsesmessig avstengning og utfasing av virkeligheten er hjernens lettest tilgjengelige forsvar.

Vi har jo en merkelig ting felles. Der andre har barndomsminner har både du og jeg et stort hull. Og hvis man ikke husker hvordan man ble den man ble, så har man kanskje ikke noe ror.