Bokelskere.no

Fall til ro og kjenn
på din eigen ande
Du dreg inn det stoffet fuglar flyg i
[...]

[...]
På ei slette i skogen
låg store tre, med rotkransane
mot aust. Som om kloden hadde gjort
eit veldig rykk, for sterkt
for granenes forankringar

I dette øjeblik stod alt klart for mig -- huset var uddøet! -- Her, lige for mine fødder, lå det sidste offer, gået bort i jammer og fortvilelse, uden at en eneste kærlig hånd havde ydet pleje, uden at et eneste trøstende ord havde lydt i hendes dødsstund [Fra koleraepidemien i København 1853].

Hvis du er en som
mistenkeliggjør syke

Giften du sprer, er fortsatt i luften når du selv blir syk.

Jeg drømmer ofte...Enkelte morgener våkner jeg og vet at i natt har jeg drømt...Jeg tenker - bare jeg nå klarer å få skrevet dette ned! Men i øyeblikket jeg griper etter blyanten, er alt glemt.

... enhver krig koster så megen lidelse og utløser så megen brutalitet at seierherrene aldri formår å gi en virkelig fred, men bare en avsluttende krystallisering av krigens vesen, som nødvendigvis blir splintret av de undertrykte. Det som skjer er at den forstenede krig (som kalles freden) plutselig blir levende.

Ingen er hundre prosent introvert eller hundre prosent ekstrovert. Det gjelder like mye for barn som for voksne. Vi befinner oss alle på hvert vårt unike sted i spekteret mellom de ekstremt ekstroverte i den ene enden og de ekstremt introvert i den andre.

Hva sier det ikke om sivilisasjon når det er nor suspekt i å være alene, når man må unnskylde seg for det, komme med bortforklaringer, skjule det faktum at man liker ensomheten - som en hemmelig last. (Anne Morrow Lindberg)

Alle bør få sjansen til å skape et bedre liv for seg selv - uansett hvor godt eller dårlig utgangspunkt de har.

Vännerna
vandrar
som skogen, skogsskuggorna
längre och längre
bort.

Bo Carpelan (1926-2011)

Långsamt som kvällskyn mister sin purpur
där över milsfjärdens blänkande slätt,
sakta som brisen somnar därborta,
långt, så att ögat ej skönjer det rätt,
fjärran som ekot dör efter sista
utdragna tonen av skärflickans sång,
skall jag dig glömma, du, som gav purpur,
vårbris och toner åt livet engång!

Långsamt som Kvällskyn av Karl August Tavaststjerna (1860-1898)

Ho sveipte barnet i håret sitt, lyfte det opp på armen og steig inn i solkvite dagen. Eg såg henne nærme seg der eg venta ute på den vårmjuke marka som fagna dei nysådde frøa. Ho smilte vemodig inn i auga mine og sa: du kjemper mot redsle og død for din kjærleik og ditt liv. Da bøygde vi hovuda, let oss døype på nytt. Og songen om jordgrødas evige liv steig opp or molda over leppene til oss begge, høgare og høgare til himlane opna seg og mildt regn velsigna oss alle.

Regn i Mai av Einar Bragi Sigurðsson (1921-2005)

Var har dina dagar förlorat sin färg?
Och dikterna, som från dröm till dröm sjöd i ditt blod,
var blev de vindens byte, o barn, som trodde dig
född med salighets
aldrig sinande brunn i ditt bröst!
Var...?
[...]
Som änglars vingslag
i vaknande barnaögon
glider du förbi oss, vardagens trälar.
Innan vi fatter har ditt under drunknat
[...]
Så vandrar vi vidare, envar sin villoväg,
envar vilse i sitt eget liv [...]

Fra Saknad av Jóhann Jónsson (1896-1932)

Spring
min reinflokk
Spring
Over elva
ved bestefars
vadested
Over oldemors
sennegressplass
Ta tankene mine
med
Så jeg senere
kan mate
mine drømmer

Vind
ta min
trøtte sjel
til stedet hvor
den stille
brisen fødes
Den
som etter stormen
lokker
spillet frem
i ospelauvet

Det var lykkelige år. Hvis det ikke var fordi det finnes så mange slags lykke, ville jeg sagt at de var de lykkeligste i mitt liv. Jeg kan i hvert fall si at jeg levde ikke i et stort mørke hvor det fantes små lyspunkter; men jeg levde i et stort rom hvor tingene kastet skygge – som seg hør og bør. Det var forresten et tredobbelt lys, så å si. Det var lærdommens, kjærlighetens og solens lys.

“This is why tyrants of all stripes, infernal servants,
have such deep-seated hatred for the nomads -

this is why they persecute the Gypsies and the Jews,
and why they force all free peoples to settle,
assigning the addresses that serve as our sentences.

What they want is to create a frozen order, to falsify time's
passage. They want for the days to repeat themselves, unchanging,
they want to build a big machine where every creature will be
forced to take its place and carry out false actions.

Institutions and offices, stamps, newsletters, a hierarchy, and
ranks, degrees, applications and rejections, passports, numbers,
cards, elections results, sales and amassing points,
collecting, exchanging some things for others.

What they want is to pin down the world
with the aid of barcodes, labelling all things,
letting it be known that everything is a commodity,
that this is how much it will cost you.

Let this new foreign language be illegible to humans,
let it be read exclusively by automatons, machines.
That way by night, in their great underground shops,
they can organize reading of their own barcoded poetry.

Move. Get going. Blessed is he who leaves.
”

Det er så forsvinnende lite man vet, man kan like gjerne la være å regne med det, bli gledelig overasket til slutt hvis man mot formodning skulle få avkreftet sin antagelse.

I hope we remember that when touch was out of reach, when we couldn’t predict what lay ahead, and we didn’t know how to feel – words, voice – that became all we had. And my God, I hope we found a way to use it.

du sprøjter ikke med gift på marken hvis du ligger på knæ i marken du sprøjter ikke jorden med gift hvis du er tæt på jorden du kan mærke det i lungerne du kan mærke det i kroppen drikkevandet du kan lugte det i drikkevandet sanserne formidler