Bokelskere.no

The Party seeks power entirely for its own sake.

We are not interested in the good of others; we are interested
solely in power, pure power.
What pure power means you will understand presently.

We are different from the oligarchies of the past in that
we know what we are doing.
All the others, even those who resembled ourselves, were
cowards and hypocrites.
The German Nazis and the Russian Communists came very close to us
in their methods,
but they never had the courage to recognize their own motives.

They pretended, perhaps they even believed, that they had seized
power unwillingly and for a limited time,
and that just around the corner there lay a paradise
where human beings would be free and equal.

We are not like that.
We know that no one ever seizes power with the intention of
relinquishing it.
Power is not a means; it is an end.
One does not establish a dictatorship in order to safeguard
a revolution;
one makes the revolution in order to
establish the dictatorship.

The object of persecution is persecution.
The object of torture is torture.
The object of power is power.
Now you begin to understand me.”

Etter Ingeborgs mening var barndommen en "nådetid".
Da var sansene klare og hjernen ny. Da gjaldt det å oppmuntre
til rett bruk av disse kostelige gaver.

"Det Olemann forsømmer / tar Ole aldri att" - hadde hun latt
tekste på en dekorert dør i Stein skole.

Vi sløves ned etter hvert, men rommer barndommen rike skatter,
vil de også følge en gjennom livet.
Og bar man fra barndommen med seg en rikdom av skjønnhet og
varme, da hadde man noe å kjempe for, og med.
Å arbeide med barn er å arbeide med fremtiden.

Ingeborg så følgelig på barnearbeidet som den viktigste delen
av den kulturelle opprustningen. Alt av verdi et menneske kan
få med seg fra sin barndom, er nødvendig niste på livsveien.

Så kunne man kanskje spørre om barna fikk nok plass til å
være barn i dette miljøet, det var de som bekymret seg for det.
Ingeborgs syn var at det ikke var hennes oppgave å dekke alle
behov hos barna: Hun gav dem det hun kunne gi, annet fikk de
hos andre. .. Det var ellers rikelig med tid for lek og annen
fri utfoldelse. (..)
Målsettingen var klar i lek som i arbeid: Det gjaldt den
enkeltes uttrykksevne. Å lære å uttrykke seg. I det små:
"Den som kan snakke, vil ikke slå."
Vold tyr menneskene til når følelsene er for store for uttrykk
som står til rådighet. Uttrykksevnen gjør mulig et annet utløp
enn destruktiv og voldelig atferd.
I det store: Demokrati er avhengig av at folket eier sitt språk.

Språk er makt, særlig hos den som har nøkkelen til språkets
nyanserte billedverden.
Den makten skal folket beholde, ikke sløves ned i tomt
underholdningsskvalder.
Gjennom utenatlæring blir stoffet din eiendom.
Forenklet er dette hovedtankene bak Ingeborgs barnearbeid.

( fulltekst >

Du trenger ikke strekke til. Det holder at du er til. Alt utover det er bonus.

Ingen vil bifalle mannen som holder sin ed, som er rettvis
eller er edel; i stedet vil ugjerningsmannen og skurken
begge bli hedret, for retten og skamvett vil ligge i neven.
Bøllen vil skade en mann som har bedre moral, ved å gjengi
falske, bedragerske rykter, og sverge at disse er sanne.

(Arbeid og dager, 190–194)

Vi lærte om folkemord og sånt på skolen, men det handlet bare om hvor synd det var på dem som hadde blitt rammet av det, ikke hva som hadde skjedd med dem som drepte, hvordan de hadde ødelagt ordene sine, og alt som ga livet mening.

Det er visse hendelser i livet som føles vendepunkter selv idet de skjer.

Marx og Lenin oppfordrer til skånselsløs klassekamp,

til hat, til utryddelse av "utsugerklassen".
De kristne, som må følge Jesu kjærlighetsbud og til og med
elske sine fiender,
kan dermed aldri bli 'gode' klassekjempere.
Derfor må marxismen gå inn for å utrydde kristendommen.

"Vår moral har intet til felles med den foreldede, reaksjonære,
borgerlige moralen. Moralsk er alt det som tjener til å
tilintetgjøre det gamle utsugersamfunnet
og bygge opp proletariatets diktatur"
sa Lenin på den 2. komsomolkongressen 1 1920.

En kunne regne opp ytterligere en mengde skriftlige bevis for
at bolsjevikene må utrydde kristendommen.
Det har de da såvisst også forsøkt.
Likevel lever kristendommen videre i Sovjet:

Flere kristne enn kommunister. Av Sovjets 250 millioner
innbyggere er bare 15 millioner medlemmer eller kandidater til
medlemskap i kommunistpartiet.
Det er 50 millioner registrerte ortodokse troende, 10 millioner
katolikker, 2 millioner protestanter, 500 000 [registrerte]
baptister.

Dette gjelder virkelig troende kristne, ikke slike som er med i
kirker bare av navn, slik tilfellet er for så mange i Norden.
Over 60 millioner kristne mot bare 15 millioner registrerte
kommunister. Dette er kristne som er rede til å lide martyrdøden
for sin tro. Sovjet frembragte sin Alexander Solzhenitsyn.
Og det er katakombekirker, både blant ortodokse og frireligiøse.

Hvordan dette er mulig, under hvilke umenneskelige forhold det
skjer, skal jeg forsøke å forklare.

/

Fulltekst lenke

[
Ett viktig spørsmål går den snartenkte A.Milits fort forbi her:
Hva i all Visvashnus navn kan gi staten rett til å 'registrere'
innbyggere på hvilke åndelige anskulelser de antas å være
bestanddeler av?

I en stat som regner seg bygget på en fanatisk overbevisning om
at religiøse overbevisninger må være logiske feil og psykiatriske
defekter, er det hoderegning at dette vil molotivere forfølgelse
og mord.
Sterkest der det finnes fraksjoner som oppviser profetisk holdning
og opptreden, noe det russiske folk aldri har kunnet glemme -
om så bare de tradisjonsbærende, ofte aktede 'religøse dårer'.

]

Der kommer engletårene, sier indianerne i Nord-Canada når snøen faller. Her snør det mye, og himmelens sorg er vakker (...).

This year in fear and shame,
Next year in strength and justice.

(Fra diktet «Passover» 19. april 1981)

EIN KLIVANDE KROPP

Ein klivande kropp:
Inn i den synlege verda kjem den, sakleg blant saker og ting

Hav løfter vinden, vinden havet
Blir rive laus av iveren i eit anna element

Eplet ligg der i kassen og lukta lèt seg forme av kassen
Lukta får slik ei form, den sperrar seg ut mot veggane

Kroppen kliv liksom ut av seg sjølv, tek eit steg ut av kroppen
Den ryddar veg, den blundar vilt

Eit hannleg steg i verda, eit holeg kliv over ei grøft
Eit steg tilbake ned i søle, med sol i ryggen

Kua trugar piggtrådgjerdet med juret sitt
Tida strekker seg ut til alle kantar

Det vi er redde for, skjer allereie, ulykka er framme
Den bukseforma vasen vaklar, men blir stødd av lufta

Eg stryk over ei av verdas mange kjegleformer
Eg kjærteiknar den gjennomskinlege kroppen for å få den synleg

Vi visste heile tida, noko grunnleggande om verda
Ho tek seg inn i og ut av oss, ho brenn som eit bål

Vi stig som steinar
Vi kliv svartkledde og vengebretta blant skyene

Tiden kan ikke lege alle sår: Tiden er alle sår. Bare kjærlighet og tilgivelse kan lege alle sår.

KORT RESYMÉ -

Å kjøpe seg varig fred, vil sikkert lønne seg:

Krig er gruelig kostbart. Ikke bare i militære utgifter, men i
tap av de enkelte sjeler, hver for seg umåtelig kostelige.

Krigen burde kunne parlamenteres vekk, eller protesteres vekk.

Står fienden i landet og myrder våre folk, må vi kunne kjøpslå
med maktutøverne om en pris som kan være verd at disse lover
å opphøre myrderiene sine og kalle dette fred.
Da kan fienden kjøpe seg enda mer fryktelige våpen for prisen av
fredsofferet, og myrde videre ved neste 'påskudd'.

Innen den tid vil vi antagelig ha utviklet våre diplomatiske og
pedagogiske evner, og definitivt avsløre krigsiveren som falsk,
så undertrykkeren vil omvende seg og avlyse all undertrykkelse,
borte samt hjemme.
Vi bør begynne hjemme, da det sikkert er enklest.

- 

( jeg har her presisert på enkelte punkter der profeten virker
faretruende uklar.
Religiøst fundamentert pasifisme skulle kunne la seg utarbeide
mer overbevisende. Prøv hjerne gjemme!
Vi har da drøyt 100 års erfaring i moderne, fullt opplyst fredsarbeid? )

her et litt vilkårlig sprang inn i kildeteksten

(m.Lyd;)
Særlig vakkert kommer følelsen for tonenes makt og dragning
frem i mange folkeviser ...

Og når noen er tatt i berg, da må det kimes med kirkeklokker
dag og natt, helt til den bergtatte hører det og minnes klangen.

Stolt Margit ho sat med sin handtein og spann.
Då høyrde ho Bøherads kyrkjeklokkor klang

[ Tonesatt og fremført her! ]

/

Om musikkens makt over sinnet vet allerede Homer å berette.
..Odyssevs vet hvilke farer som truer dem.. ved Sirenenes øy.
..lar seg binde til masten med sterke rep. Mennene har han
gjort døve for Sirenenes sang ved å stoppe ørene deres
med voks. Da Odyssevs får høre sangen, sliter han i båndene.
Men mannskapet, som ingenting hører, ler og binder ham bare
fastere til masten.

( fulltekst nb.no )

Lucas går inn i det grå huset. Han fortsetter gjennom en lang og mørk korridor som ender i en glassdør hvor det står en rusten plakat: "Offentlig bibliotek".
Lucas banker på. En kvinnestemme svarer:
- Kom inn!
Lucas går inn i et stort rom som er opplyst av ettermiddagssolen. En kvinne med grått hår sitter bak et skrivebord. Hun har briller på seg, og hun spør:
- Hva ønsker du?
- Jeg vil gjerne låne bøker.
Kvinnen tar av seg brillene og ser på Lucas:
- Låne bøker? I den tiden jeg har arbeidet her, har det aldri kommet noen for å låne bøker.
- Har du vært her lenge?
- I to år. Min oppgave er å holde orden her. Jeg må sortere bøkene og fjerne de som er satt på listen over forbudt litteratur.
- Hva skjer med dem etterpå? Hva gjør du med dem?
- Jeg legger dem i disse kassene, og så blir de hentet og makulert.
- Er det mange bøker på listen?
- Nesten alle.
Lucas betrakter de store kassene som er fulle av bøker:
- For et sørgelig arbeid du har.

En utstilling med bilder av utdødde
eller alvorlige utryddede fugler fyller et langt rom
i galleriet. Jeg har kikket på de fleste av dem
så selvsikkert som en garantert udødelig
før det går opp for meg at jeg ikke ser på dem i det hele tatt -
jeg flyter ennå langsomt gjennom minnet
om noe uforglemmelig som hendte for to dager siden.
Jeg er allerede sikker på at det vil vise seg å være uforglemmelig.
Har jeg virkelig, siden det hendte, opplevd to hele dager?
En nådeløs, dobbel evighet, etter omstendighetene.
Uten å ha konsentrert meg kommer jeg til slutten.
Burde jeg gå samme vei tilbake for å ta det hele nærmere i øyesyn?
Tross alt er vi svært nær ved å ha noe til felles.

Det finnes øyeblikk som som for alltid etser seg fast. Øyeblikk som som representerer det vakreste, det lykkeligste, det beste i livet. Jeg tror de alltid er flyktige. Det ville vært umulig å være så lykkelig i mer enn noen korte øyeblikk. Jeg skulle ønske at det var slik med de andre også. De som også etser fast. De styggeste, tristeste, de grusomste. Men på sett og vis er det kanskje det samme. Kanskje er det ikke mulig å være så fortvilet mer enn korte stunder. Kanskje er det derfor man orker å leve videre. Med minnet om det aller lykkeligste. Og minnet om det vanskeligste. Bare minnet.