Etter Ingeborgs mening var barndommen en "nådetid".
Da var sansene klare og hjernen ny. Da gjaldt det å oppmuntre
til rett bruk av disse kostelige gaver.

"Det Olemann forsømmer / tar Ole aldri att" - hadde hun latt
tekste på en dekorert dør i Stein skole.

Vi sløves ned etter hvert, men rommer barndommen rike skatter,
vil de også følge en gjennom livet.
Og bar man fra barndommen med seg en rikdom av skjønnhet og
varme, da hadde man noe å kjempe for, og med.
Å arbeide med barn er å arbeide med fremtiden.

Ingeborg så følgelig på barnearbeidet som den viktigste delen
av den kulturelle opprustningen. Alt av verdi et menneske kan
få med seg fra sin barndom, er nødvendig niste på livsveien.

Så kunne man kanskje spørre om barna fikk nok plass til å
være barn i dette miljøet, det var de som bekymret seg for det.
Ingeborgs syn var at det ikke var hennes oppgave å dekke alle
behov hos barna: Hun gav dem det hun kunne gi, annet fikk de
hos andre. .. Det var ellers rikelig med tid for lek og annen
fri utfoldelse. (..)
Målsettingen var klar i lek som i arbeid: Det gjaldt den
enkeltes uttrykksevne. Å lære å uttrykke seg. I det små:
"Den som kan snakke, vil ikke slå."
Vold tyr menneskene til når følelsene er for store for uttrykk
som står til rådighet. Uttrykksevnen gjør mulig et annet utløp
enn destruktiv og voldelig atferd.
I det store: Demokrati er avhengig av at folket eier sitt språk.

Språk er makt, særlig hos den som har nøkkelen til språkets
nyanserte billedverden.
Den makten skal folket beholde, ikke sløves ned i tomt
underholdningsskvalder.
Gjennom utenatlæring blir stoffet din eiendom.
Forenklet er dette hovedtankene bak Ingeborgs barnearbeid.

( fulltekst >

Demokrati uten opplysning ender i fascisme.

(Ingrid E.Wergeland siterer Ingeborg Refling Hagen)