Bokelskere.no

Hvert liv som tennes er et univers. Hvert liv som slukner er et univers.

Hver eneste natt, viste det seg, var sengen redd, klar for ham som vandrer ute i skog og mark, der Gud holder åpent hus. Jeg mente at jeg hadde gjenoppdaget en av disse sannhetene som åpenbarer seg for villmenn, men holdes skjult for økonomer; jeg hadde i det minste oppdaget en ny glede i mitt liv.

«Kvifor skriv du? Kvifor blei du forfattar? Kva handler bøkene dine om? Det hender eg blir overrumpla og svarer noko, men spørsmåla fortonar seg fjerne. Eg skriv for å skriva. Det liknar ikkje noko anna. Å skriva er ikkje som å reisa, å tenka, å drøyma, å få eit barn. Det er ikkje symja, å skrika, å synga. Eg skriv ikkje for å overkoma mi eiga stillheit eller fortviling eller nostalgi. Spørsmålet korleis er større. For meg har det dei andre spørsmåla i seg, kva og kvifor. Det veks heile tida. Korleis fortelja, korleis skriva?»

What autonomy of choice do you have if your preferences are so obviously conditioned by your social milieu? Where is your autonomy if what you chose is what you are bound to have chosen?

Men man forsvinner ikke. Det bare fortsetter. Alt fortsetter, og det blir stadig mer historie å holde rede på.

På vei, i dag, gående med hunden, skjønner jeg ikke hva som gjorde så vondt i går.

Hovedsaken er å være i bevegelse, kjenne tilværelsens savn og vanskeligheter på kroppen, klyve ned fra sivilisasjonens fjærmadrass, kjenne jordens granitt under føttene, bestrødd med knivskarp flint.

Vi er viktige alle sammen. Ikke bare i oss selv, men i kraft av å virke på hverandre.

Alle holder en stein i hånden. Det er den første steinen

Da slutten kom, kom den stille, som når en side blas om.

Jeg elsker dette stedet; for meg er det begynnelsen og slutten på alt, og alle andre steder føles som ingensteds.

Livet gir seg ikke så lett, det er derfor det er liv

[...]
I morgen reiser vi
For siste gang går vi ut til havet
Vi står på de ytterste klippene
og kjenner at jorden blir kaldere og kaldere

" Min egen gutt," hvisket Ignat. "Kjære gutten min, min eneste glede, lær før jeg dør, å , det er vanskelig å leve."

The lonely mind in the busy city yearns for connection because it thinks human-to-human connection is the point of everything. But amid pure nature (...) solitude took on a different character. It became in itself a kind of connection. A connection between herself and the world. And between her and herself.

En underdanig tålmodighet , en taus forventning etter noe nytt og mer krevende høres endog når gjøken galer , - vinden bærer lyden fra bredden helt utover floden. De triste sanger som høres ber liksom om hjelp. Men til tider klinger fortvilelsens dristighet i dem. Floden besvarer sangene med et sukk. Og tankefullt gynger trærnes kroner. Alt er så stille.

Du skal ikke beskytte barnet ditt fra alt, men du skal være den han ellerhun alltid kan komme til. Du skal være tryggheten.

Å få barn er en mulighet til å ta med seg det fine mønsteret fra egen oppvekst, og til å bryte det som ikke har vært bra.

-Undere kan skje, pleide vaktmesteren å si. - Noen ganger finnes det bare ingen utvei, og da skjer et under.

Det var mindre ordene i seg selv enn tonen som slo meg. Bak den dempede stemmen hennes, som hun anstrengte seg for å gjøre likegyldig, kunne man ane hånen og den innestengte aggressiviteten, og samtidig, hvor paradoksalt det enn høres, en slags uberørthet, eller rettere sagt en fjernhet, som hun ikke uten vansker hadde kommet frem til fordi det var nødvendig, livsnødvendig.