Bokelskere.no

Skriv. Så vi ikke glemmer.
Skriv. Så vi ikke blir glemt.
Skriv. For døden er bare et annet navn på det å bli glemt.

Og tre visere på hver klokke, for det trengs minst tre visere for å holde fast i tiden. Den tynneste strever i vei i ett sett, stopper aldri opp, farer forvirret, andpusten, til og med fortvilet runde etter runde, på jakt etter det den aldri rekker, som hele tiden slipper unna, men evig og alltid bare så vidt. Tynn, om ikke mager av alt dette strevet. Midtviseren tar runden ørlite saktere. Virker rolig, men det er bare en illusjon, for den dirrer hele tiden av indre spenning. Vet at den aldri får hvile, blir dradd videre av uroen til den tynne broren sin. Mens den tredje beveger seg så sakte at den har lagt på seg i all sin makelighet. Tolv klokker som med troskap, nøyaktighet, måler tiden, likevel har ingen av dem samme tid.

Fra dypet av motorveien hørtes lyden av fiskekroker som skrapte mot bunnen av verden.

Mrs. Flowers peker mot de endeløse bokhyllene. "Hver av disse bøkene er en dør, en portal til et annet sted og en annen tid. Du har hele livet foran deg, og hele den tiden kommer du til å ha dette. Det blir nok. Tror du ikke det?"

Nå ser hun alt som hadde vært gjemt. Nå ser hun alt hun hadde glemt. Nå åpner alt seg for henne og gir henne en klem. Nå ser hun alt hun forsatt hadde igjen.

Perhaps that is what it is like being with other people. Perhaps even people you like and admire immensely can make you see the World in ways you would rather not.

Kva skal ein gjera når heile verda synest vera eit stirande auge på ein?

Ingrid får vridd seg rundt og stirrer inn i glassklart dyp, og ser hval, tre gigantiske finnhval, som leker seg rundt båten, alle større enn Salthammer, og en fjerde litt mindre, blå kloder som bukter seg omkring, glatt og lydløst som fugler i luft. (…)
Og Ingrid lar blikket kjæle med de vidunderlige skapningene, nå seks, hun kjenner skipet lette og sveve, frosten og tårene, for dette skal hun aldri se igjen, livet er for kort, og hun vet det, som hun også vet at hun ikke skal beholde noen ting, ingenting.
Hun ser katastrofen før den rammer, hun ser alle tings oppløsning, livets skjørhet. Ingrid er blitt svak, ikke av krig eller liv eller tapet av kjærligheten og Alexander, men av å være mor, en ny, skjelvende redsel som dette dypet holder opp for henne. (…)
Lars står ubevegelig på romluka, skipperen på et sandkorn, beveger seg lydløst bort i lugaren og henter opp Selma, som tier brått idet synet rammer også henne, jordens mest ufattelige skapninger i stille boltrende dans rundt et skip, de ser sola leke med finner og bøksel, de ser øyne og hvit buk, der blåser den ene bare noen favner fra baugen og sender over dem en kosmisk lyd som tvinger Ingrid til å legge hodet bakover og lukke øynene.

GJENFØDELSE
Søvnen tar meg på ansiktet
med milde hvite hender
blodets hete bølgeslag
stilner i mitt skjød.
Sval fred dekker kroppen min
som dryssende blomsterblad.

For det du føler inni deg, vil gjenspeiles i forholdene du har til andre.

Skjønne er de ting vi ser. Skjønne er de ting vi forstår. Men skjønnhet er i sannhet det som vår forstand ikke kan romme.

-Jeg vil ikke bli voksen, sa du.

De voksne har så mange problemer. Det er så mye de må kunne.

..du gruet for å arbeide bestandig uten å ha fri ordentlig.
..og du snakket om alt det vonde de voksne prater om og
leser om; krig og sult, og om at naturen blir ødelagt.
..mye bedre å være barn og ikke ha noe med det!

Jeg har tenkt mye på det du sa.
Det er jo riktig at mange voksne synes alt er bare slit
og bekymringer.

Men det behøver ikke å være slik! For eksempel kan det være
fint å arbeide, hvis du jobber for noe du synes er viktig. ..

Mange voksne har ikke tenkt ordentlig over hva de arbeider for.
De sliter bare for å kunne ha det sånn som andre har det.

De er redde for hverandre, og tør ikke leve som de helst ville,
for de tenker mest på hva andre vil si.

Det er akkurat som i klassen. Hvis du tror at du må være som
alle de andre og ha de samme tingene, blir du mer og mer redd
for å være annerledes.

Sånn er det med mange voksne også. De sliter og er bekymret
for at andre ikke skal synes at de er flinke nok
og har det fint nok.
Da er det vondt å være voksen. For da bestemmer du ikke over
deg selv: Da bestemmer andre hva slags menneske du skal være!
Så er det kanskje hva du er redd for?

Men det er du selv som skal velge om du vil ha det slik.
Som voksen skal du kunne bestemme selv hva du vil leve for.

..Du er ikke nødt til å bli en slik voksen som du gruer
for å bli.. Du får sjansen til å vise hva du selv synes
er riktig.
Tenk over det, nå mens du ennå ser hva som burde være
annerledes. ( . . )

( fulltekst )

— Kva er det?
— Eg trur vi heller skulle ein annen veg, sa han endå han såg der var ingen.
— Der er ingen, som du ser. Og kva er feilen med denne?
— Det veit eg ikkje.
— Nei vel, sa den rolege, roleg og hardt. Vi lyt nok igjennom.

Du spørger

Du spørger undrende, hvorfor jeg græder
i dette næsten hellige minut,
hvor vi har genopvækket glemte glæder,
og sjælens tunge ensomhed er brudt.

Med barnets sunde fred i dine lemmer,
og blikket fyldt af midlertidig ro,
er du for mig en lykkelig, der glemmer
et par sekunder, at vi dog er to.

Og du vil nærme dig med gode hænder,
med kys og ord, der ikke trøster mig -
jeg bærer på en sorg, du ikke kender,
jeg græder kun, fordi jeg elsker dig.

Tove Ditlevsen (1918-1976) Danmark

Det ligg eit hav imellom oss

Det ligg eit hav imellom oss,
mellom deg og meg.

Det ligg eit hav mellom
bringa di og mine bryst.

Men augo set kvarandre stemne på polstjerna
og hjarto kan møtast over byljene.

Og vinn du over havet
så er eg løna di

og varme hender
kan leite over mjuk hud.

Men møtet mellom hjarto
over havet er det heilage.

Marie Takvam (1926-) Norge

Din stemmes solskinn

Din stemmes solskinn
over mitt landskap.
Din nærhet. Som solregn
over mitt liv.

Astrid Hjertenæs Andersen (1915-1985) Norge

Hur kan jag säga...

Hur kan jag säga om din röst är vacker.
Jag vet ju bara, att den genomtränger mig
och kommer mig att darra som ett löv
och traser sönder mig och spränger mig.

Vad vet jag om din hud och dina lemmar.
Det bara skakar mig att de är dina,
så att för mig finns ingen sömn och vila,
tills de är mina.

Karin Boye (1900-1941) Sverige

We all be speaking different because we all are having different growing-up life, but we can all be understanding each other if we just take the time to listen well

"Mener Christie at norsk psykiatri nå er så svak
faglig og etisk - at vi må minnes
om Lobotomien igjen?"

Dessverre trenger norsk psykiatri det. Den har aldri tatt
noe oppgjør med lobotomien.
Metodene er nye, 'fine og annerledes', men ikke moralen.

Beskadigelsen av mennesker ved bruk av de nye medikamentene
er i prinsippet den samme.

"Lobotomi er egentlig det samme som medikamentbruk.
I går operasjon -- i dag piller. Resultatet blir det samme."
(Ørnulv Ødegård 1979)

Ødegård var overlege og direktør ved Gaustad sykehus i perioden
1938 til 1973.. æresmedlem i Norsk Psykiatrisk Forening..
altså ingen hvemsomhelst i faget.
Det er norsk psykiatri som uttaler seg.

Den 'uskrevne' regel om at innlagte ikke skal behandles med
metoder vi ikke selv ville ha vært behandlet med i tilsvarende
situasjon, er sjelden fulgt.
I stedet underkastes innlagte "behandling" som er krenkende
og skadelig.

Og det gjelder DEN DAG IDAG.

"Medisin"-bruken tjener ofte først og fremst til å dempe
uro og gjøre det lettere for personalet,
uten at faren for nye skadevirkninger vurderes ..

Dette er et gammelt strukturtrekk ved institusjonspsykiatrien
som fortsatt gjelder,
tross det synkende belegget ved de store institusjonene.

( kildetekst )