Bokelskere.no

En underdanig tålmodighet , en taus forventning etter noe nytt og mer krevende høres endog når gjøken galer , - vinden bærer lyden fra bredden helt utover floden. De triste sanger som høres ber liksom om hjelp. Men til tider klinger fortvilelsens dristighet i dem. Floden besvarer sangene med et sukk. Og tankefullt gynger trærnes kroner. Alt er så stille.

Du skal ikke beskytte barnet ditt fra alt, men du skal være den han ellerhun alltid kan komme til. Du skal være tryggheten.

Å få barn er en mulighet til å ta med seg det fine mønsteret fra egen oppvekst, og til å bryte det som ikke har vært bra.

-Undere kan skje, pleide vaktmesteren å si. - Noen ganger finnes det bare ingen utvei, og da skjer et under.

Det var mindre ordene i seg selv enn tonen som slo meg. Bak den dempede stemmen hennes, som hun anstrengte seg for å gjøre likegyldig, kunne man ane hånen og den innestengte aggressiviteten, og samtidig, hvor paradoksalt det enn høres, en slags uberørthet, eller rettere sagt en fjernhet, som hun ikke uten vansker hadde kommet frem til fordi det var nødvendig, livsnødvendig.

Du må fortelle dem at kjærlighet ikke er som en slipestein, som er samme sak overalt og virker likt på alt den rører ved. Kjærlighet er som havet. Alltid i bevegelse, og likavæl tar den form etter kysten den støter mot, og kysten er aldri den samma.

Alle fødes med sin egen kjerne. Livets hendelser har naturligvis sin virkning på den, men er den helstøpt, endrer de ikke dens natur. Du er den du er, og har alltid vært det. Men du er nødt til å tilgi. Å tilgi er iblant det samme som å kjennes ved seg selv. Den som tilgir, finner seg selv. Og den som finner seg selv, er fri.

Grunnen til at det stadig blir krig, er vel kanskje at den ene aldri virkelig kan føle fullt ut hva den andre lider.

Humanity has encountered angels since the beginning of time. Taken from the Greek, angelos, meaning messenger, the Bible records over three hundred angelic references. They are spiritual beings of heavenly residence, employed by God as the ministers of His will.

Han hadde aldri vært mer oppdatert på verden utenfor, sjelden vært mindre ute i den.

Den elskedes død

Han visste bare det som intet sa ham
om døden: at den er en mørkets port.
Men da hun døde – ikke revet fra ham,
nei, sakte for hans øyne visket bort –

og i et ukjent skyggeland fant hvile,
og da han følte at hun også der
med månens milde lys i pikesmilet
lot sjelens godhet strømme til enhver,

da ble han med de døde så fortrolig
som var han gjennom henne nært beslektet
med hver og en av dem. Og han fornektet

hva andre sa om døden. Denne bolig
var blitt det skjønne som han famlet mot,
og ømt befølte foran hennes fot.

Av en helgens liv

Han kjente redsler hvor alt tersklen var
som selve døden, ikke til å bære.
Å ferdes der fikk hjertet langsomt lære.
Han oppdro dette hjerte som en far.

Han kjente kvaler, navnløse og dystre,
og uten morgen som et avstengt kott.
Men denne sjel som langsomt hadde fått
sin modning, gav han hen og lot den lystre

sin brudgom og sin herre. Selv ble han
som latt tilbake på en øde jord,
hvis ensomhet var over all forstand.
Han bodde fjernt og ville ingen ord.

Til gjengjeld vant fra tid til tid hans ånd
en lykke bare kjærligheten kjenner:
som om han la seg selv i sine hender,
som bar han alt det skapte i sin hånd.

Fra en barndom

Og mørket var en rikdom rommet eide.
når guttene satt på sin skjulte plass.
Kom moren inn, stillferdig som hun pleide,
da klirret i det tause skap et glass.

Hun følte hvordan rommet røbet henne.
Et kyss: "Nei, er du her?" Og intet mere
ble sagt. De skottet fryktsomt mot klaveret,
der barnet mange kvelder kunne kjenne
hvor selsomt hennes toner rev ham med.

Han satt urørlig. Alt han kunne se,
var hennes hånd, bøyd ned av tunge ringer.
Den gikk på hvite taster, slik man tvinger
seg frem mot vinden – i en storm av sne.

Fra nesten allting vinker det

Fra nesten allting vinker det : vær i oss!
Hvert vendepunkt vil hviske : Ta meg med!
En dag som ganske fremmed gikk forbi oss,
blir gave siden, åpner seg som dét.

Hvem teller livsgevinst i våre hender?
Hvem skiller oss fra de forgangne år?
Hva vet vi mer enn at det ene kjenner
seg i et annet hvor det gjenoppstår?

(…)

Hva var livets bitreste belæring?
Besk ble drikken. Du må selv bli vin.

(Utdrag fra Stille venn av fjerne riker)

Natten var så stille at man kunne hørt rosene hviske og tusenfrydene le.

Jag tog toget, ensamheten åkte häst och vagn

"Om min sorg vil jeg ikke tale, språket har ikke ord for noe så heftig", skrev Camilla Collett da hun mistet broren Henrik