Alle kan kritisere, men å oppmuntre krever skikkelig mot.
Jeg mener de ydmyke er de største av oss
Jobb aldri for pengenes skyld, jobb for å gjøre en forskjell
One way that whites protect their positions when challenged on race is to invoke the discourse of self-defense. Through this discourse, whites characterize themselves as victimized, slammed, blamed, and attacked.
We see anti-black sentiment in how quickly images of brutality toward black children (let alone black adults) are justified by the white assumption that it must have been deserved.
Today we have a cultural norm that insists we hide our racism from people of color and deny it amongst ourselves, but not that we actually challenge it. In fact, we are socially penalized for challenging racism.
Race is an evolving social idea that was created to legitimize racial inequality and protect white advantage.
Og nokre elska det. Kome inn i boklabyrinten, finne seg ei krå, ei heilt roleg krå, heilt omgjeven av bøker dei var interesserte i, setje seg på ein låg krakk eller på golvet, ta fram bøker, den eine etter den andre, lese litt her og der, i mange bøker eller i berre ei bok, gløyme tid og stad, berre vere i boka, i bøkene, finne roa, den eigne, trygge roa som du finn når den stressa kvardagen forsvinn, blir borte, bak høge blånar, eller bak mange fulle bokreolar.
From the child's full hands
I receive each grain of rice,
One by one.
There is nothing else I can do;
I walk on and on
Stillheten har også sin stemme,
Du hører den hviske
i grankronene om høsten
eller en havnatt under månen
når tidevannet møter nakne strender.
Jeg er her nok, sier stillheten,
bare så du vet det,
jeg er her nok.
Stig Holmås, DIKT: Innom, 2019
«Svaler skriker som fingre mot glass, nester sammen himmelen som svarte sting. Det er veldigt varmt nå. Barna går sakte, sprer seg utover og tynnes til en lang rekke langs Zamenhofa-gaten. Det er lang prosesjon av tusenvis barn som går de drøyt trekilometerne til Umschlagplatz. Det høres ingen stemmer eller rop, bare de myke trinnene av føtter som fortsatt ikke er utvokst,i sandaler, i turnsko, i tresko, barbeint, der barna går vidare utmattet i varmen. Videre og vidare går de mens gettoens hjerte brister.»
Han sa det slik: Sommeren sletter minnene på samme måte som den smelter snøen, mens isbreen er snøen fra fjerne vintre; den er et vinterlig minne som ikke vil bli glemt. Først nå forsto jeg hva det var han snakket om.
Små barn blir fortsatt slått og kuet- og noen kaller det oppdragelse
Barn som krenkes, slutter ikke å elske sine foreldre, lærte jeg. De slutter å elske seg selv
Flokken er for mange en garanti for å overleve. Men den kan også være bølingen som ikke lar deg puste
Selv så vondt det er å savne noen du elsker
så er det også
en stor skjønnhet over det;
Det er den reneste og mest sårbare
formen for sorg,
en sår ømhet som faller og faller
som mykt regn
over alt det du tenker og drømmer om
Stein-Roger Olsen
The water does not forget its course.
Det fine med innsjøer i fjellet er at du ikke venter å se dem på veien opp, dersom du ikke på forhånd vet at de er der, og du ser dem ikke før du tar et siste skritt og trår over kanten, og der, rett for øynene dine, åpenbarer det med ett et helt nytt landskap.
And the fact remains that in 1903, seventy five years after the abolition of the slave trade (because it was cruel) there exists in Africa a Congo State, created by the act of the European Powers where ruthless, systematic cruelty towards the blacks is the basis of administration [ . . . ]. (Joseph Conrad i brev til Roger Casement, 21.12.1903).