Bokelskere.no

Barn som er redde for å skuffe, som ikke føler seg bra nok, som lever med en regelbok med hva som er greit eller ikke istedet for nærhet, de kommer ikke til deg når noe er galt.

Den beste starten for et lykkelig voksenliv er tryggheten du opplever i barndommen. Hedvig Montgomery

Hvorfor er det å være i jobb ensbetydende med å være av verdi? Hvorfor er det så viktig at funksjonshemmede skal være i jobb når «den funksjonshemmede» er en kategori og en rolle skapt av den industrielle kapitalismen, når dette er kategorien for de menneskene som arbeidsmarkedet ikke vil ha?

Først da kunne jeg tillate meg å bli sint, slik jeg egentlig blir sint, blir rasende, hver gang jeg møter de delene av verden som ikke lar meg være far, hver gang jeg oppdager at bilen som kan frakte rullestolen mangler barnesete, hver gang jeg oppdager at familielugaren er for de andre familiene, at jeg er en ekstrautgift, en brannfare , en sikkerhetsrisiko, at jeg er noens dårlige dag på jobben, et stykke usynlig arbeid som ingen vil utføre

På et eller annet tidspunkt sluttet jeg å tenke på meg selv som en som måtte repareres.

Tidvis glemmer jeg at jeg er funksjonshemmet. En del av meg vet det alltid, slik jeg vet at jeg er en førti år gammel mann, at jeg er gift med Ida og far til Alexander. Rullestolen og hjelpemidlene bruker jeg slik jeg bruker ytterjakken eller solbrillene mine; jeg tenker like lite på dem. Sårbarheten og risikoen blekner og blir gjennomsiktige. Jeg kan være i det livet jeg elsker, i familielivet og i det skrivende livet. Jeg kan hvile i et jeg, i en kropp, som bare er meg. Men verden glemmer aldri.Den bare venter på en god anledning til å gi meg en påminnelse.

Og jeg husker det jeg allerede vet, at omsorg er stedet der arbeid møter kjærlighet.

You are not surprised at the force of the storm—
you have seen it growing.
The trees flee. Their flight
sets the boulevards streaming. And you know:
he whom they flee is the one
you move toward. All your senses
sing him, as you stand at the window.

... from The Book of PILGRIMAGE

Å leve økologisk bærekraftig i et samfunn som vårt krever kanskje ikke at man er eneboer, men i alle fall at man er en sosial avviker av en sjelden type!

Rainer Maria Rilke - Solitude

Solitude is like a rain.
It rises from the sea to meet the evening;
it rises from the dim, far-distant plain
toward the sky, as by an old birthright.
And thence falls on the city from the height.

It falls like rain in that gray doubtful hour
when all the streets are turning toward the dawn,
and when those bodies, with all hope foregone
of what they sought, are sorrowfully alone;
and when all men, who hate each other, creep
together in one common bed for sleep;

then solitude flows onward with the rivers . . .

Rainer Maria Rilke - Rustic Chapel

How calm the house is: listen! But up there, in the white chapel, where does that greater silence come from?—From all those who, for more than a century, have come in so as not to be out in the cold and, kneeling down, have been frightened at their own noise? From the money that lost its voice falling into the collection box and will speak in just a small cricket-chirp when it is taken out? Or from the sweet absence of Saint Anne, the sanctuary’s patron, who doesn’t dare to come closer, lest she damage that pure distance which a call implies?

Rainer Maria Rilke - Autumn Day

Lord: it is time. The huge summer has gone by.
Now overlap the sundials with your shadows,
and on the meadows let the wind go free.

Command the fruits to swell on tree and vine;
grant them a few more warm transparent days,
urge them on to fulfillment then, and press
the final sweetness into the heavy wine.

Whoever has no house now, will never have one.
Whoever is alone will stay alone,
will sit, read, write long letters through the evening,
and wander on the boulevards, up and down,
restlessly, while the dry leaves are blowing.

Charles Baudelaire - Elevation

Above the valleys, over rills and meres,
Above the mountains, woods, the oceans, clouds,
Beyond the sun, past all ethereal bounds,
Beyond the borders of the starry spheres,
My agile spirit, how you take your flight!

Like a strong swimmer swooning on the sea
You gaily plough the vast immensity
With manly, inexpressible delight.
Fly far above this morbid, vaporous place;

Go cleanse yourself in higher, finer air,
And drink up, like a pure, divine liqueur,
Bright fire, out of clear and limpid space.

Beyond ennui, past troubles and ordeals
That load our dim existence with their weight,
Happy the strong-winged man, who makes the great
Leap upward to the bright and peaceful fields!

The man whose thoughts, like larks, take to their wings
Each morning, freely speeding through the air,
—Who soars above this life, interpreter
Of flowers’ speech, the voice of silent things!

Autumn - Rainer Maria Rilke

The leaves are falling, falling as from way off,
as though far gardens withered in the skies;
they are falling with denying gestures.

And in the night the heavy earth is falling
from all the stars down into loneliness.

We all are falling. This hand falls.
And look at others: it is in them all.

And yet there is one who holds this falling
endlessly gently in his hands.

Motlys

(…)

Jeg ser en datter i motlys. Hun står stille
som en dronning.
Hun holder hendene foran seg,
setter fingeravtrykk
på himmelen.

Han gransker den så inngående han kan.
Det er levningen av en blomst som ennå ikke har åpnet seg på stilken, for lengst borte, den virkelige blomsten, men se, den er der fremdeles, merket etter livet i den brer seg over ordene på siden, synlig for alle som vil se, som en sti som fører til den tente veken på et lys.

Be om hjelp når du trenger det, og gi hjelp når du kan. Jeg tror det er slik vi er ment å tjene Gud - og hverandre og oss selv - i mørke tider som denne.

Når det bryter ut krig, sier folk: "Den varer ikke lenge, det er for dumt." En krig er nok antakelig for dumt, men det forhindrer den ikke i å vare. Dumskapen gir seg ikke, det ville man skjønt om man så lenger enn seg selv. På dette området var medborgerne våre som alle andre, de tenkte på seg selv, de var med andre ord humanister: De trodde ikke på katastrofer. En katastrofe er ikke av menneskelige dimensjoner, derfor tenker man at en katastrofe ikke er virkelig, det er en vond drøm som snart går over. Men den går ikke over, og fra vond drøm til vond drøm er det mennesker som dør, og humanistene er blant de første fordi de ikke har tatt noen forhåndsregler. Våre medborgere var i så måte ikke verre enn andre, de glemte bare å være beskjedne, rett og slett, og tenkte at alt fremdeles var mulig for dem, noe som innebar at katastrofer var umulige. De fortsatte å gjøre forretninger, de forberedte reiser og de hadde sine meninger. Hvordan skulle de kunne forestille seg en pest som avlyste fremtiden, reisene og diskusjonene? De betraktet seg selv som fri, og så lenge det fins katastrofer vil ingen noen gang være fri.

[...] the Buddhist, in his more religious moments, considers himself essentially as a solitary being.