Du må være sterk

hender det

folk sier

til meg

Og jeg tenker

på alt som har hendt

• kanskje

jeg er sterk

Ja det stemmer vel

Jeg er vel sterk jeg

Sterke mennesker bøyes ikke

De brekkes

og brister

Du lever

Du rusler gjennom skogen,
med sol på hendene dine
som varmen av blyge kjærtegn.
Da trår du på en kongle på stien,
kjenner det mjuke trykket av den
gjennom sålen på skoen din.
En liten hendelse, så liten at
den nesten er ingenting.
Men vær hos den
med hele ditt menneske.
For det hender deg på Jorden dette.
Du lever. Lever.

Whoever attempts to destroy that unity of the socialist state, whoever seeks the separation of any of its parts of nationalities - that man is an enemy, a sworn enemy of the state and people of the USSR. And we will destroy each and every such enemy, even if he was an old Bolshevik; we will destroy all his kin, his family. We will mercilessly destroy anyone who, by his deeds or thoughts - yes, his thoughts - threatens the unity of the socialist state. To the complete destruction of all enemies, themselves, and their kind!

Som den glade søker gleden, deltar i den, slik søker den sørgende sorgen.

Det suste sakte utenfor huset, det evige stod mot glasset og så inn med et dypt blikk

Alt avhenger av vår oppfatning av verden. Hvis vi endrer vårt syn på verden, forandrer vi verden, for den vil aldri være noe annet for oss enn det den er for oss.

Navnet ditt, blå bokstaver på papirets masse av døde fibre, som ikke kan reises opp igjen til trær, hvislende langsmed stien vi fulgte, urolige skygger mot papirets kjønnsnøytrale gulhet. Og bokstaver skåret i bark som gror dem uleselige, som bølger og vrir seg og lukker seg over dem som vann over en froskemann. En dykker i treet: mot bunnen, hvor den første årringen er. Og bortenfor det: Ingenting. Frø. Ingenting. En eldgammel skog av ikke-trær.

I denne verden lever vi alle ombord på et skip som har stukket ut fra en havn vi ikke kjenner, på vei mot en havn vi ikke vet noe om, og underveis bør vi vise hverandre den vennlighet som er gjengs for farende folk.

O, teach me how I should forget to think.

Romeo: (...) Here's much to do with hate, but more with love

"Å barna mine, elskede barna mine, måtte dere aldri tenke det! Måtte dere alltid forstå at dere er nok i dere selv!"

“In our world," said Eustace, "a star is a huge ball of flaming gas."

"Even in your world, my son, that is not what a star is, but only what it is made of."

For jeg tør vel mutatis mutandis uttale med en æret kollega, at det må skjelnes mellom religion og teologi - det mest ørkesløse av alt ørkesløst pinnehuggeri - som mellom de dype og varme kilder i vårt indre, de som betinger et virkelig åndsliv, og den hule, dogmatiske videnskap. Den siste bare skilter med navnet, mens den knebler den frie tanke efter evne.

Håpet, det var som skyen, sa du, fang den og se hva du får. Nei, håpet er snarere solen selv, mist den og se hva det var -

Jeg mister pusten og må stoppe. Kjenner en varm og jublende klarhet i kroppen. Tankene våkner og mister tyngde, det er en helt konkret erfaring, tankene blir lettere, og jeg fortsetter å gå, lettere nå, mot Nygårdshøyden og sentrum. Langsomt går det opp for meg, du er lykkelig fordi du går.

Verden avhenger av hver eneste handling vi begår, og hver eneste unnlatelse vi gjør oss skyldige i, enten vi vet det eller ikke

I overgangen fra den julianske til den gregorianske kalender, i det attende århundre, forsvant det opptil flere uker, og det under svært lite dramatiske omstendigheter.

De ler av han, menneskene ja. De har fått øye på skavanken, det er gjerne den de ser først. Og har de først fått øye på skavanken, har de vanskelig for å se annet enn den. Og så haster de med å felle dommen – fort, urettferdig og ugjenkallelig, som deres sedvane er. Denne hast er deres store svakhet- en svakhet som de holder for styrke og ser som et ubedragelig tegn på skarpsyn og treffsikkerhet, mens det i virkeligheten er tegn på at de er nærsynte og overfladiske og ikke kjenner det menneske de dømmer – og enda mindre kjenner seg selv.