Bokelskere.no

Lukten av angiveri hang i luften. Ingen kunne stole på andre, og i denne forferdelige atmosfæren virket det som folk ble stadig mer avstumpet og etter hvert bare ble til deler av maskinene de betjente.

Nei, krigen er ingen ridderturnering, men det verste som finnes i verden. Det må vi huske, vi må ikke lenger leke med krigen. Vi må ta denne fryktelige nødvendighet på alvor. Vekk med løgnen, så blir krigen krig og ikke lek! Ellers blir krigen en yndingsfornøyelse for lediggjengere og tankeløse mennesker. Krigerstanden er den høyest aktede, heter det. Men hva er vel en krig? Hvilke egenskaper spørres det etter, og hvordan er krigens seder? Krigens mål er å slå folk ihjel, og midlene er spionasje, forræderi, plyndring, løgn og knep under navn av krigslist. Og krigerstandens seder? Lediggang, råskap, liderlighet og drukkenskap. Og ikke desto mindre er krigerstanden den mest aktede. Alle monarker, med unntak av den kinesiske, går med militær uniform, og den som har drept flest mennesker, får den høyeste belønning ... I morgen tørner titusener sammen for å drepe hverandre, slå hverandre ihjel og lemleste hverandre, og etterpå proklamerer de seieren og holder takkegudstjeneste fordi de har drept så mange mennesker. Ja, de legger til og med på en smule, siden de tror at jo flere drepte, desto større deres fortjeneste. Tenk deg Gud som i sin himmel sitter og ser på dette.

Den som lever utendørs, ensom i skog og fjell, han vil med tiden få brysomt lite sans for detaljen. Han vil komme til å se på livet og virkeligheten i store vyer, under avstandens forenklede perspektiv, som et landskap under vikende himmelrender.

Du har ingen lune vegger til å holde verdensrommet borte fra deg, ingen larm, ingen nærhet av mennesker til å døyve hviskingen av evighet i deg og omkring deg. Og har du først begynt å lytte til denne lønndomsfulle stemmen, da er du fortapt, da har naturen tatt deg. Tilbake.

Var inte rädd för mörkret,
ty ljuset vilar där.
Vi se ju inga stjärnor,
där intet mörker är.
I ljusa irisringen
du bär en mörk pupill,
ty mörkt er alt, som ljuset
med bävan längtar till.
Var inte rädd for mörkret,
ty ljuset vilar där,
vär inte rädd for mörkret,
som ljusets hjärta bär.

Erik Blomberg (Jorden)

O me, what eyes hath Love put in my head,
Which have no correspondence with true sight!
Or, if they have, where is my judgment fled,
That censures falsely what they see aright?
If that be fair whereon my false eyes dote,
What means the world to say it is not so?
If it be not, then love doth well denote
Love's eye is not so true as all men's 'No.'
How can it? O, how can Love's eye be true,
That is so vex'd with watching and with tears?
No marvel then, though I mistake my view;
The sun itself sees not till heaven clears.
O cunning Love! with tears thou keep'st me blind,
Lest eyes well-seeing thy foul faults should find.

sonette 148.

Det finns hos miman vissa drag

som kommit med i den och verkar där

i banor av en sådan art

att människans tanke aldrig vandrat dem.

Som till exempel tredje vebens gång

i fokusverken,

och nionde protatorns rörelsebesked

i flimmerskedet innan väljarcellen

tar hand om allt, fördelar, sammanför.

Uppfinnaren var själv fullständigt slagen

den dag han fann att hälften av den mima

han funnit upp låg bortom analysen.

Att hälften funnits upp av miman själv.

/ /

wiki artikkel

bloggartikkel

ingen har rett til å si sannheten om andre, hvis han ikke tør si den om seg selv.

Man faar omgaas varsomt med de gamle sagn, de ligner gamle roser: bladene falder let av, naar man kommer dem for nær indpaa livet.

Med dens søvige øyne på meg blir mine egne øyne igjen så søvntunge. Vindpustene er veke som vingene på en sommerfugl ... en sommerfugl som gjerne vil fly, men ikke orker løfte vingene ... vingene ...å, mine søvntunge øyenlokk ... snart vil de lukke seg ...

There's a certain Slant of light,
Winter Afternoons –
That oppresses, like the Heft
Of Cathedral Tunes –

Heavenly Hurt, it gives us –
We can find no scar,
But internal difference,
Where the Meanings, are –

None may teach it – Any –
'Tis the Seal Despair –
An imperial affliction
Sent us of the Air –

When it comes, the Landscape listens –
Shadows – hold their breath –
When it goes, 'tis like the Distance
On the look of Death –

Schubertiana IV
Så mycket vi måste lita på för att kunna leva vår dagliga dag utan att sjunka genom jorden!
Lita på snömassorna som klamrar sig fast vid bergssluttningen ovanför byn.
Lita på tysthetslöftena och samförståndsleendet, lita på att olyckstelegrammen inte gäller oss och att det plötsliga yxhugget inifrån inte kommer.
Lita på hjulaxlarna som bär oss på motorleden mitt i den trehundra gånger förstorade bisvärmen av stål.
Men ingenting av det där är egentligen värt vårt förtroende.
De fem stråkarna säger att vi kann lita på någonting annat.
På vad? På någonting annat, och de följer oss en bit på väg dit.
Som när ljuset slocknar i trappan och handen följer – med förtroende – den blinda ledstången som hittar i mörkret.

Det var en real smekk jeg fikk. Det tok meg tretten år å komme til hektene igjen. Det var faktisk en blåveis av de sjeldne, men så var de da også mange om å slå.

Å sove, å være langt borte uten å vite det, å ligge utstrakt og glemme sin egen kropp; å eie ubevissthetens frihet, å ha et tilfluktssted ved et enslig, stille vann mellom trærnes bladverk i den vidstrakte skogen.

Livskunst - er å kunne drive med små ting på en stor måte.

Sakte
men skritt for skritt
går det
framover

det må vi tro

I hold a stalk in my hand. I am the stalk. My roots go down to the depths of the world, through earth dry with brick, and damp earth, through veins of lead and silver. I am all fibre. All tremors shake me, and the weight of the earth is pressed to my ribs.

Å bli eldre er ikke å forstå mer, det er å vite at det mer å forstå.

Heile natta låg vi oppe

og kviskra til kvarandre

om hestane vi hadde høyrt

fare forbi i mørkret

Bakken var hard

og skalv av hovane

Den taktfaste lyden

av regn og trav

var snart utanfor

høyrselsranda

snart innanfor huda

Tung som en vingeløs fugl løper jeg over sletten Håper blant glimt av angst at vinger skal vokse fram

Den frykten som setter lesning opp mot et aktivt liv - den som fikk min mor til å jage meg ut av stolen, ut i det fri - innser paradoksalt nok en viktig sannhet: "Man kan ikke begynne på livet - denne ene, ugjentagelige reise - påny når den er over," skriver den tyrkiske forfatteren Orhan Pamuk i Det hvite slottet, "men hvis man har en bok i hånden, uansett hvor innfløkt og vanskelig tilgjengelig den er, kan man om man vil, gå tilbake til begynnelsen når man er ferdig med den, lese den påny, og på den måten forstå det som var vanskelig og dermed også forstå livet."