Septemberklarhet

September tenner sin klarhet
Nu gløder livet
i høstens dypnende rum

sakte synker
bergene inn i jordens drøm

og utydet går vi
inn i det varme mørket
som gjemmer vår stillhet.

Kveld i august

August. Og alt forvandles til fortid.
Bak slettenes horisont
forbrenner dagenes ukjente mulighet
Trærne luter
tunge av mørke mot stillheten
Bare et flyktende pust
av nattevind gjennom gresset
uroer ennu vår ensomhet.

Sensommerregn

Da regnet var dratt forbi
stod skogen mørk og lyttende
under lysets døende sommerrop.

Tungt hviler sjøen mot breddene
Gresset tier
tiden stanser og holder pusten
Mens himmelen legger sitt øre til jordens
bankende hjerte.

Mildt stryker natten over din panne
mens alle drømmer glir bort i det fjerne
og ufødte sanger flyter forbi
på myke vinger av stillhet.

Tegnene slukner
Tegnene slukner. Forsvinner.
Nu blekner dagen og synker.
Og plutselig er det aften.

Langsomt
dør ordene ut under treet
- driver de gjenglemte drømmer bort
som røk i det fjerne.

Hyrdene vender hjem i natten.
Men over markene henger ennu
duften av en stor ensomhet
Lenge.

Månen seilte som et lysende skip der oppe, og mellom himmel og jord strøk et slør av sted, et nett, et flor av fineste sølvtråd.

The strongest of all warriors are these two — Time and Patience.

If everyone fought for their own convictions there would be no war.

It's not given to people to judge what's right or wrong. People have eternally been mistaken and will be mistaken, and in nothing more than in what they consider right and wrong.

Så mye har jeg. Så mye gir jeg bort
Hender og hender i en endeløs rekke
Fingre holder og spriker

Hender som slår
Hånden som slår den som stryker og omvendt
Hender beveger strengene, tonene

Det gjør vondt å bli slått
Om du knuser speilet blør knokene
Tenk å være langt hjemmefra og
hjemme er en arm som har sluttet å holde

Frosten arbeider i steinene, er pulsen i vannet. Elva bytter løp, går inn i slettenes porer. Når halsen smalner, bryter elva ny vei.

Nye tråder veves over de gamle. Jordens årringer er skrift i leire.

Jeg skaper bilder og inntrykk igjen
med hendene, om igjen med munnen,
fester uroen til en form
slik at den kan bli noe annet
Men pusten står i strid med ordene,
og hver bevegelse bort fra deg

I alt som vokser finnes
nye tomrom
Snøen smelter først i fotsporene
Går du, min fot
så følger hånden etter

I vinduet ser jeg ansiktet ditt
speilet mot himmelen
En sky driver sakte gjennnom,
løser seg opp og forsvinner
Det er ingen ting å støtte seg til,
flyktige refleksjoner
i en sone der alt flyter

Det som skal gi lys, må tåle å brenne.

• Viktor Frankl

Så korn

Ei spire millom klunger
milde vindars kjærteikn

Så ditt kor
i morgen
utan å veta
kor vinden fer
i solauga

Dagen er ikkje din
heller ikkje kvelden
ingen ting veit du
bare at du lever nå
så - så
sil kornet millom fingrane
kjenn, det lever

Gundrun Brauti Knutslid

Spirande frø

Var eg eit spirande frø
elska eg jordi
lyfte meg
i takk til den

Tak meg kje bort de fuglar,
la auga dimmast
me talar fred
om verket i Hans hender

Væt jordi med regn
la småborni bløma fram
tett inntil meg
om ei liti tid
skal me sveipe oss i solkorn

Gundrun Brauti Knutslid

Ein lukkeleg dag

Kvar ny
der soli tek gullkåpa på
i fleire landskap

Kulde, varme
smeltar saman
i ei vårkjensle

Halde ei hand
den sjeli attrår
veta, ein elskar meg

Min skapnad
i hug og hold
lyfter meg i kvardagsstrev
eg prøver min styrke
i å gi

Gundrun Brauti Knutslid

Vi deler trærne.
Vi deler gress og løv.
Vi deler vinden.

Regnet mitt er ditt.

Lengst inne

Lengst inne
der vår kjærlighet er ensom
uten ord og ords bedrag

Lengst inne
der vår svakhet føder svakhets
grensløse styrke
Er vi alltid sammen
uten krav og løfters nederlag

Lengst inne
Er vi alltid sammen
vergeløst
og tryggere enn alt.

Poesiens etiske verdi ligger ikke i at den forteller oss hva vi skal føle eller hvordan vi skal handle, men i at den bringer tingene til liv i vår bevissthet - gir dem den virkelighet som er nødvendig for at vi skal kunne omfatte dem med sympati og medfølelse.

VIII

Skjønt ennu skal vi snu oss om å se
tilbake
drømme drømmen om en vei
tilbake

Så fjernt er nu det nære
Det fjerne altfor nært

og illusjonen om en fremtid
bak en fortids blå ruiner.

Men ennu ventende
så tomme ligger våre hjerter
venter deg

Dine hender som skal knuse
ensomhetens speil og splintre
bilde av vårt eget ansikt
meningsløst og ventende.