Bokelskere.no

Whenever Santoka attempted to settle down, he was unable to do so for more than a few months. He wrote: "Too much contact with people brings conflict, hatred, and attachment. To rid myself of inner conflicts and hatred I must walk."

Nigoreru mizu no nagaretsutsu sumu
As muddy water flows
It becomes clear.

...Annet kunne man ikke vente. Det var så mye man måtte vente, nå som det ytterst uventede hadde inntruffet.

Jeg er kommet for å møte
den som løfter sin lykt
for å se seg selv i meg,

Tao beveger seg
til alle kanter samtidig -
det er flytende og føyelig i sitt innerste vesen.

Tao er alle tings opphav under solen:
Og alt strømmer ut

av Ingenting.

Du må være oppmerksom for ikke å bli manipulert av andre, uansett hvor gode deres intensjoner er. Du må redde deg selv fra så mange velmenende mennesker, velgjørere, som stadig vekk råder deg til å være det ene, å være det andre. Lytt til dem og takk dem. De mener ikke noe vondt - men det er det de gjør.
Lytt kun til ditt eget hjerte.
Det er din eneste læremester.

Karin Ærø bøyde seg en gang imellom fram bak dem som sang mens hun gikk rundt de syngende. Og så sa hun ganske lavt, så bare den hun var henvendt til kunne høre det:
- Utmerket.
Det kalles ros. Det sies å være en liten velgjerning.
Neste gang hun kom forbi, og var like bak deg, da merket du frykten hos den hun hadde rost. Ikke noen stor frykt, det var ikke snakk om fysisk straff. Men en liten frykt, som kanskje bare kunne bli helt tydelig for den som aldri var blitt rost noe videre selv. Frykten for ikke å være like god som forrige gang, for ikke å gjøre seg fortjent denne gangen også.
Du visste at når Karin Ærø kom, bak deg, kom det alltid også en dommer. (...)
Å dømme og vurdere. I den store planen var det svært viktig. Derfor kunne du ikke unngå å spørre deg selv om Karin Ærø visste hva hun gjorde. Visste hun det? At når du roser, så dømmer du også. Og da gjør du noe som har dyp virkning.

Når mister et menneske grepet og hjernen blir blank? Når det ikke kan sove eller holde ut å være våken?

Landskapet har revet seg løs. De forskjellige delene beveger seg eller står stille for seg selv. Bakken strekker seg fra rododendronbuskene foran østgavlen og ender bak klessnoren og eiketrærne. Én bevegelse. Jordet bakenfor, der snøen legger seg i striper, en annen. En sommer et bål, som man senere forstår er et menneske. En latter over at man kan bruke tiden sin på å late som det ene og det andre. Kunsten. Teateret som vinner land. Og en følelse av at man likevel har et ansvar.

Vet du hva jeg tenker?
Nei.
At lykken er som vann i hendene.
Som vann?
Ja, som vann. Som når du skrur på springen og lager et slags kar med hendene og fyller hendene med vann. Sånn er lykken. Som det vannet. Det gjelder å ikke søle. Men det går jo ikke. Det er forgjeves.

My People

The night is beautiful,
So the faces of my people.

The stars are beautiful,
So the eyes of my people.

Beautiful, also, is the sun.
Beautiful, also, are the souls of my people.

Å frarøve mennesker deres historie
er det samme som å frata dem en del av deres identitet.

Vi kommer nakne inn i denne verden. Slik begynner vi vårt liv. Og hver gang vi gjør drastiske livsvalg, kler vi av oss en fortid, bretter den sammen, legger den fra oss og begynner på nytt.
Vi er nakne fordi vi forlater et skall, som sommerfuglen. Vi er sårbare, klare til å fly. Vi er modige, men vet ikke om det. Å være naken betyr å bryte bånd og begynne på nytt.

Borgermesteren besøkte meg hjemme. Jeg benyttet sjansen til å be ham installere belysning i den beryktede gaten ved stadion hvor jeg var blitt bortført. Mange barn gikk forbi der morgen og kveld. To eller tre uker senere var det kommet lys der. Dette måtte altså skje for at det skulle bli noe av !

Vi må selv lære, og vi må få fortvilte mennesker til å forstå, at det det egentlig gjelder, ikke er hva vi ennå har å vente av livet, men utelukkende hva livet venter av oss!

En sinnsbevegelse som er en lidelse, holder opp å være en lidelse så snart vi gjør oss en klar og tydelig forestilling om den.

Det er med oss voksne fanger som med barn som får straff; det er ikke den legemlige smerten av slagene som er det vesentlige. Det er den sjelelige smerten, opprørtheten over det urettferdige eller grunnløse, som egentlig gjør vondt i et slikt øyeblikk. Derfor kan et slag som slett ikke treffer, i gitt tilfelle gjøre særlig vondt.

Natten er sjelens dag.

Ord er virkelige. Alt menneskelig er virkelig, selv om vi ikke er klar over det. Vi lever i nuet, men vi har fremtiden i oss til enhver tid. Kanskje det er dét skriving dreier seg om, Sid. Ikke å nedtegne fortidens begivenheter, men å få ting til å skje i fremtiden.

Alle strenger i et menneskesinn har en undertone. Vonde og gode makter spiller på den - en vidløftig koral.

Heggen

Jeg drømte i natt at heggen
blomstret for annen gang
min hånd hadde sovnet hos deg
og var dryssende full av små hvite blomster
plukket i søvne.

Jeg våknet og heggen sto naken
i høstens bleke morgen
du var gått og min hånd var knyttet
fast om drømte blomsterklaser.

Jeg tør ikke åpne hånden
den som har sovet hos deg
vil ikke vite om små hvite blad
ligger knust etter nattens drøm.

Den frosne heggen står ute
med sine svarte grener
men besk søt lukt av vår i den kalde høst
slår i mot meg at ennå en natt
vil det blomstre i min hånd.