Bokelskere.no

Hvordan barndommer alltid er helt vanlige til man blir voksen og begynner å snakke med andre folk om barndommer. Først da oppdager man ting. Alt det merkelige. Først da ser man ting klart, og skjønner at man alltid så tingene klart.

Straumen har auka, går sterkare oppi barskogen. Barnålene strekker tungene sine og syng ein ukjend nattsong. Kvar einskild tunge er så lita at ho ikkje høyrest, samanlagt læt det så lågt og mektig at det kunne jamne ut åsane om det ville.

Når et menneskes lykke ikke er sann, vil den bringe det ut til avgrunnens rand.

If we discover a desire within us that nothing in this world can satisfy, also we should begin to wonder if perhaps we were created for another world.

The logic of faith is everlasting and eternal,’ said Fadil. ‘The path is one at first, then it splits inevitably into two. One of these leads to love and to obliteration of self, the other to holy war. As for the people of obliteration of self, they are dedicated to themselves, and as for the people of holy war, they dedicate themselves to God’s servants.

Bøker, tenkte hun, vokste av seg selv. Hun fikk aldri tid til å lese dem.

å legge seg til ro om kvelden i visshet om at man hadde trær med røtter dypt ned i jorden milevis rundt seg, og kronene svaiende sakte i mørket, det regnet hun for å være noe av det beste i livet. ("Apen")

Men pappa sa helt andre ting. Han snakket annerledes til meg enn hun gjorde. Eller kanskje snakket han på akkurat samme måte, men jeg hørte det annerledes.

Det lille hjertet banker mot håndflaten hans. Det minste hjertet. Det største han noensinne har kjent.

Himmelen var, som i den gamle drømmen, meget mørk, og jeg visste at langt der ute var det et fjell, en mil langt, en mil bredt, og en mil høyt. Og hvert tusende år kom det en fugl flygende og hvesset nebbet sitt mot fjellet. Og da fjellet var slitt bort, var det gått et sekund av evigheten.

Jeg har lært at det finnes ulike typer folk; de som graver og graver i deg når noe er vanskelig i livet ditt, og det er som de har det bra mens de gjør det. Og så har du de andre. De har sett hva som har skjedd, de behandler deg med klokskap og respekt, uansett.

Where is the grave of Sir Arthur O'Kellyn?
Where may the grave of that good man be?—
By the side of a spring, on the breast of Helvellyn,
Under the twigs of a young birch tree!
The oak that in summer was sweet to hear,
And rustled its leaves in the fall of the year,
And whistled and roared in the winter alone,
Is gone,—and the birch in its stead is grown.—
The Knight's bones are dust,
And his good sword rust;—
His soul is with the saints, I trust.

Hjorten ser förundrad ner på jägarn
som är död på mossan ini skogen,
sänkar huvudet med tunga kronan
över blod som sipprar fram ur bröstet.

Kan ett väsen såsom detta blöda?
Kan det onda dö som vi i skogen?
Ligga så, med alltför stora ögon
och med blicken fylld av hjälplös fråga?

Vad är då dess makt, när själv det segnar
ner som vi, de vapenlösa,
och är fyllt av samma stumma ångest,
samma gåta i den brustna blicken?

The rain-filled bucket
Brimming with beautiful water.

The brightness of the snow
Fills the house with calm.

Scooping up the water,
Lifting it towards the moon,
Full of light.