Jeg gikk inn i huset og trakk for gardinene, men duften av vår klarte jeg ikke å stenge ute. Den var overalt, og det eneste den fikk meg til å tenke på, var forråtnelse. Jeg satt bak fortrukne gardiner og forbannet våren og alt den brakte med seg. Det var et tungt, gnagende hat som kom langt innenfra. Aldri noen gang hadde jeg hatet noe så sterkt og intenst.
Mange steder på Ildebrandas kart var det tegnet inn store, røde områder. Det var damprosjekter som Verdensbanken hadde godkjent, som skulle legge enorme områder av jungelen under vann. Hele etthundreogfemten slike røde områder var det på Ildebrandas kart. De utgjorde et samlet areal som tilsvarte størrelsen av Europa. Amazonas hjerte. Klodens puls. Indianere, planter og dyr. Alt skulle raseres, utslettes, for evig tilintetgjøres fra jordens overflate.
Arguments for preservation based on the beauty of wilderness are sometimes treated as if they were of little weight because they are 'merely aesthetic'. That is a mistake. We go to great lenghts to preserve the artistic treasures of earlier human civilistations. It is difficult to imagine any economic gain that we would be prepared to accept as adequate compensation for, for instance, the destruction of the paintings in the Louvre. How should we compare the aesthetic value of wilderness with that of the paintings of the Louvre? Here, perhaps, judgment does become inescapably subjective; so I shall report my own experiences. I have looked at the paintings in the Louvre, and in many of the other great galleries of Europe and the United States. I think I have a reasonable sense of appreciation of the fine arts; yet I have not had, in any museum, experiences that filled my aesthetic senses in the way that they are filled when I walk in a natural setting and pause to survey the view from a rocky peak overlooking a forested valley, or sit by a stream tumbling over moss-covered boulders set amongst tall tree-ferns, growing in the shade of the forest canopy. I do not think I am alone in this; for many people, wilderness is the source of the greatest feelings of aesthetic appreciation, rising to an almost spiritual intensity.
Når alt kommer til alt består jo tilværelsen av en serie tilfeldigheter - en raslende lenke av vilkårlige begivenheter. Et kjede av valg, uoverveide eller med overlegg, som til sammen utgjør den ene store katastrofen vi omtaler som livet.
Jeg driver i aften og tænker og strider,
jeg synes jeg er som en kantret båt,
og alt hvad jeg jamrer og alt hvad jeg lider
det ender vel gjerne med gråt.
Men hvi skal jeg være så hårdt beklemt?
Om hundrede år er alting glemt.
Da hopper jeg heller og synger en vise
og holder mit liv for en skjøn roman.
Jeg æter ved Gud som en fuldvoksen rise
og drikker som bare fan.
Men hvi skal jeg fare med al den skjeæmt?
Om hundrede år er alting glemt.
Så stanser jeg virkelig heller striden
og ganger til sjøs med min pinte sjæl.
Der finder nok verden mig engang siden
så bitterlig druknet ihjæl.
Men hvi skal jeg ende så altfor slemt?
Om hundrede år er alting glemt.
Å nei, det er bedre at rusle og leve
og skrive en bok til hver kommende jul
og stige til slut til en versets greve
og dø som en romanens mogul.
Da er det nu dette som gjør mig forstemt:
Om hundrede år er alting glemt.
Knut Hamsun
Jeg har aldri hatt noen ergrelse som ikke kunne helbredes av en times lesning.
Georg Brandes
Diverse bøker som handlar om psykiatri, psykisk helse og liknande.
Hvis jeg kunne få et eneste ønske oppfylt, har jeg tenkt at jeg ville ønsket at ingenting forandret seg. Alt evig fiksert. Jeg ville ha forutsigbare dager.
Disse trosser sitt mørke med sterke og uforglemmelige lysglimt.
It is a truth universally acknowledged, that a single man in possession of a good fortune must be in want of a wife.
Outside noisy,
inside empty.
Chinese proverb
Words are like arrows, Arianne. Once loosed, you cannot call them back.
I'll be with my sister. And believe it or not, she has a phone and everything. She stopped using smoke signals last year.
If you want to be happy.
be.
Henry David Thoreau
Americans will eat anything if it is toasted and held together with a couple of toothpicks and has lettuce sticking out of the sides, preferably a little wilted.
Mennesker sender stjerner mot stjernene.
Har akkurat lest ferdig heile trilogien. Eg elskar poenget i desse bøkene, sjølv om "feministvrien" på slutten var ein overraskelse! Bøkene får likevel ikkje beste karakter fordi der er delar av språket som eg ikkje likar. I Mengele Zoo er der ein del "melodramatiske" setningar og avslutningar på avsnitt som trekk heilhetsinntrykket ned, og i Afrodites Basseng var forfattarkommentarane sett inn i teksten på ein måte som verka forstyrrande på meg.
Likevel svært bra bøker, og temaet er eit som alle burde ta til nærare ettertanke! Tanken på ei "ny" verd der man kan starte på nytt igjen i harmoni med naturen er på ein måte forlokkande...
Denne listen inneholder 100 utvalgte tegneserier som ingen av oss har lest/fullført før, og som vi av ulike grunner finner verdt å bruke tid på, i håp om å få et større og grundigere innblikk i tegnseriens sfære. Rekkefølgen er i utgangspunktet tilfeldig, men bøkene vil rangeres etterhvert som vi får lest dem.
En koreansk serie om en ung dame som blir ofret som brud til vannguden slik at landsbyen hennes skal få regn. Er litt usikker på hva jeg synes om denne. Virker som en litt rotete historie med kjærlighetsforviklinger. Vannguden ser annerledes ut om natten enn om dagen, men forteller ikke det til jenta så hun tror det er to forskjellige personer hun møter. I tillegg har vannguden en fargerik familie, blant annet en striks mor som også er gud for tortur og straff. Det er også noe mystikk rundt vanngudens tidligere menneskebruder og hva som skjedde med dem. Som sagt virker dette litt rotete, men jeg lurer på om jeg skal lese nr. 2 før jeg bestemmer meg for om jeg skal lese serien eller ikke.
Mange av de beste romanene, nå til dags, handler om gamle mennesker som ser tilbake på barndommen. Noen av mine favoritter også.