På din oppfordring tok jeg nå en titt;) Første inntrykk er at det er langt mer kommersielt enn her inne. At forsida hyper bøker jeg styrer unna. Jeg er heller ikke stor fan av "Norges eneste bokinspirator", gode anmeldere duger for meg. Kom ikke så langt som til å se hvor jeg kan registrere min boksamling osv. Mitt inntrykk er at selgerne vil styre min leselyst, mens det er brukerne som skaper dette nettstedet.

Vi går gjennom verk ett etter ett. "Drageløperen", f.eks, er svært populær, og finnes i ca én av fem boksamlinger her inne.

Vi deler så bokelskerne her i to grupper:

Dem med "Drageløperen" i sin boksamling, og dem uten.

Vi samler så alle bøkene fra dem med "Drageløperen" i en liste, og regner ut hva som er frekvensen på hvert verk i alle disse boksamlingene.

Vi samler så alle bøkene fra dem uten "Drageløperen" i en liste, og regner ut hva som er frekvensen på hvert verk i alle disse boksamlingene.

Deretter sammenligner vi disse to frekvensene, og lager en liste der vi sorterer verk etter frekvensavvik.

Vi finner da ut at sannsynligheten for å finne "Tusen Strålende Soler" er høy i begge grupper, men at den er svært mye høyere i den gruppen boksamlinger der "Drageløperen" finnes fra før.

Dermed er det en sammenheng mellom disse to verkene, og vi går ut fra at om du likte "Drageløperen", vil du kanskje også like "Tusen Strålende Soler".

Kriteriet for bokanbefalingene er altså basert på boksamlingene her inne, og fungerer faktisk veldig bra.

Raskolnikov i Kabul

Atiq Rahimi ble i følge Wikipedia født i Kabul i 1962. Han lever i dag i Frankrike, etter at han i sin tid fikk innvilget politisk asyl. Hans første bok ble utgitt i 2000, og hans seneste bøker er alle skrevet på fransk. Før "Faen ta Dostojevskij" er to av hans bøker oversatt til norsk - i første rekke gjennombruddsromanen "Aske og jord" som utkom i 2000, og dessuten "Tålmodighetens stein" som utkom i 2010. Rahimi har dessuten vært involvert i en rekke TV-dokumentarer. Romanen "Aske og jord" er filmatisert.

"Rassul har knapt løftet øksa for å slå den i hodet på den gamle damen, før historien om Forbrytelse og straff dukker opp i hodet hans. Den paralyserer ham. Det rykker i armene, bena vakler, og øksa glipper ut av hendene på ham og kløyver skallen på damen. Uten et skrik segner gamla om på det røde og svarte teppet. Sløret med epleblomstmotiv flagrer i luften før det daler ned på den dvaske og velfødde kroppen. Det rykker i henne. Ett åndedrag til, kanskje to. De vidåpne øynene hennes huker tak i Rassul, som står der midt i rommet og holder pusten, blekere enn et lik. Han skjelver, og patu´en glir ned fra hans magre skuldre. Det forferdede blikket hans dras mot strømmen av blod som renner fra skallen til gamla. Det går i ett med det røde teppet, visker ut dets svarte mønster og beveger seg langsomt mot damens kjøttfulle hånd, som tviholder på en bunt med sedler. Pengene kommer til å bli tilsølt med blod ... " (side 5)

Slik innledes "Faen ta Dostojevskij" med Rassul som hovedperson - en ung mann hvis far ikke bare var kommunist, men også en kafir, en vantro. Rassul har studert juss i Sovjetunionen, men har vært nødt til å avbryte studiene. Vi befinner oss på 1990-tallet, russerne har forlatt Afghanistan og borgerkrigen raser i landet. Situasjonen i Kabul er kaotisk, og det meste av infrastruktur har brutt sammen. Folk dømmes uten rettergang, og ingen synes helt å vite hvem som egentlig har makt og myndighet. I denne konteksten myrder Rassul en gammel pantelånerske, som også kan mistenkes for å drive bordellvirksomhet. Parallellene til Dostojevskijs "Forbrytelse og straff" er overtydelige, og Rassul, som kjenner Dostojevskijs verker etter å ha studert i Sovjetunionen, lammes av dette. Egentlig hadde han tenkt å robbe den gamle pantelånersken, men allerede før forbrytelsen er fullbyrdet, overmannes han av angst og skyldfølelse og flykter avgårde uten andre tanker enn å komme seg vekk.

Til å begynne med er Rassul så paralysert over hva han har gjort at han mister evnen til å snakke. Han opptrer forvirrende for omgivelsene, som er overbevist om at det har rablet for ham. Da han omsider gjenvinner taleevnene og overbevises om at han bør få sin straff for det han har gjort, oppstår om mulig enda mer forvirring. Intet lik har dukket opp, og spørsmålet er om han faktisk har myrdet den gamle pantelånersken. Dessuten er det ikke uten videre gitt at hans forbrytelse er så ille som han selv vil ha det til, fordi det foregår atskillig verre ting i kjølevannet av borgerkrigen. Dessuten: hvor mye verdt er livet til en grisk pantelånerske som også kan mistenkes for å føre uskyldige kvinner ut på den brede sti?

Mens Rassul sliter med skyldfølelse, fremstår verden omkring ham nærmest uvirkelig.

"Ute er byen en stekeovn. Alt bølger i heten: fjellet, husene, steinene, trærne, sola ... Alt skjelver av frykt. Bortsett fra Rassul. Han er lett, rolig. Som om han var det siste menneske på jorden, streifer han gjennom gatene uten å møte et eneste blikk, kjærtegne en eneste sjel, høre et eneste ord. Han har lyst til å skrike ut at han er det siste menneske, at alle de andre er døde, døde for ham, og deretter gi seg til å løpe, til å le ..." (side 154)

Da Rassul omsider blir tatt på alvor idet han melder fra om sin forbrytelse, forskrekkes han over at ingen tror at han ikke har robbet pantelånersken samtidig og av den grunn ønsker å dømme ham til døden. Klarer han tidsnok å stoppe utviklingen?

"Egentlig drepte du denne bordellvertinnen for å fjerne en kakerlakk fra jordens overflate, og fremfor alt for å hevne forloveden din ... Men du oppdager at du ikke har endret på noe. Mordet har ikke slukket din hevntørst. Det har ikke gitt deg fred. Tvert imot har det skapt en avgrunn som du synker dypere ned i for hver dag ... Det som plager deg i dag, er altså ikke at forbrytelsen din var en fiasko, og heller ikke din dårlige samvittighet. Du er snarere plaget av at handlingen din er betydningsløs. Kort sagt er du offer for din egen forbrytelse ..." (side 171)

"Faen ta Dostojevskij" er en original og tankevekkende bok om hva som skjer med et menneske som har utført et mord og som deretter sliter med en følelse av skyld og et behov for å gjøre opp for seg. Boka er både spennende og godt skrevet. Romanen belyser flere sider ved et Afghanistan på randen av sammenbrudd i tiden etter at russerne hadde trukket seg ut av landet på 1990-tallet. Den ga meg dessuten lyst til å gjenoppfriske Dostojevskijs roman "Forbrytelse og straff" om Raskolnikov, som jeg leste da jeg var i midten av 20-årene. Jeg gir den terningkast fem.

Det er betre å vise ei liste med bokelskarar etter kor mange bøker ein har felles

Ok, du har overtalt meg. Vi endrer denne sorteringen!

Har vært innom igjen på Hva skjer. Ingen bevegelse blant de "nye" som har deler felles bøker med meg.

De ligger på under 20 bøker og over 10 bøker.

For meg er det helt uinteressant og bare opptar plass. Jeg ser ikke at denne listen har noen funksjon som jeg vil bruke. Bare fyllplass.

Før viste listen de som hadde over 290 like bøker og var i bevegelse.

Men er det noen som har særlig behov for dette, da?

Making Money av Terry Pratchett ble påbegynt i dag, har lest den før, men er inne i en Discworldperiode nå :) Hva mer som leses i helgen er ikke planlagt, mer Pratchett kanskje, eller noe helt annet.

Skjønner, men er det mulig å se på den gamle modellen slik at en ikke trenger å gå inn på to ulike steder for å følge diskusjoner?
Jeg synest det viktigste er å legge til rette en funksjonell forside slik at det blir enkelt å følge hva som blir kommentert.
Er ikke så opptatt at det må være luft eller stor skrif på forsiden, det viktigste vil vel være å ha tilfredse og aktive både gamle og nye bokelsker :)
Konseptet er helt genialt og jeg er blitt avhenging av denne siden. Jeg er ikke ute etter å kritisere, men ønsker det beste som er mulig å få til.
Siden du har lager en "Forslagskasse" er du vel da åpen for innspill, og for all del ikke se det som kritikk :)

Jeg og Franzen blir ikke venner. Ga meg etter noen hundre sider i Frihet og nå lider Korrigeringer samme skjebne. Jeg ser ikke storheten. Så denne helga begynner jeg på en tilnærmet komplett utgave av Victor Hugos De elendige. Utgaven jeg har er trykket på Nationaltrykkeriet i Oslo i 1930 og lukter røyk:)