Bokelskere.no

Vet du hvor ubehagelig det kan være å ikke snakke samme språk som familien din?

De kaller meg ulven er en vakker og treffende skildring av hvordan det er å være annerledes. Om å vokse opp med foreldre fra forskjellige land. Om å ikke passe inn i mammas hjembygd. Om språkbarrierer med egen familie og om hverdagsrasisme. Om kjærlighet på tvers av kulturer og om urettferdighet. Om å bløffe med ræva kort.

De er så ulike. Mor, far, sønn, halvsøster.

Mor har allerede flyttet hjem til nord. Nå må også pappa flytte. Hjem.

«En turist kom aldri alene, men opptrådte alltid som del av en gruppe. Mange år senere oppdaget jeg at det fantes to slags grupper: realistene og drømmerne. Drømmerne kom fra ytterliggående marxist-leninistgrupper. De fleste var fra Skandinavia og var rasende over det sosiale makkverket som gikk under navnet sosialdemokrati. De hadde med seg søtsaker som de tilbød lokalbefolkningen, som sjelden tok imot. De tilba landet vårt som det eneste i verden som hadde klart å bygge et prinsippfast, kompromissløst sosialistisk samfunn. De beundret alt ved oss: de tydelige slagordene, ordenen i fabrikkene, barnas renhet, disiplinen til hestene som trakk vognene våre, og overbevisningene til bøndene som reiste i dem. Til og med myggen vår hadde noe unikt og heroisk over seg — måten de sugde blod på, der ingen ble spart, heller ikke turistene selv. Disse turistgruppene var de internasjonale kameratene våre. De var interessert i hvordan vår modell kunne eksporteres. De vinket og smilte bestandig, også på avstand. De trodde på verdensrevolusjonen.»

Sosialistene på drømmereiser, jeg lurer på om de observerte køene som Lea Ypi skriver om i kapitlet Colabokser, køene for å få kjøpt mat:

«Det var alltid kø. Den dannet seg bestandig før det skulle komme en lastebil med leveranser. Det var alltid forventet at du stilte deg i kø, med mindre du var venner med butikkinnehaveren. Dette var hovedregelen. Men så fantes det også smutthull. Alle hadde lov til å gå ut av køen, så lenge de fant en egnet gjenstand som kunne erstatte dem under fraværet. Det kunne være en gammel handleveske, en boks, en murstein eller en stein. Det var også en annen regel som alle sluttet seg bredt til og håndhevet ivrig, nemlig at så snart varene kom, mistet gjenstanden som representerte deg, umiddelbart sin representative funksjon. Det hadde ingenting å si om du etterlot en veske, boks, murstein eller stein i ditt sted. Vesken var bare en veske. Den kunne ikke lenger være deg.
Køene var av to slag: de der ingenting hendte, og de der i alltid pågikk et eller annet. I de første kunne opprettholdelsen av orden delegeres til gjenstander. De andre var livlige, urolige og støyende. Ingen kunne forlate stedet, og alle lemmer var i bevegelse mens folk forsøkte å få øye på disken, se hvor mye det var igjen av det som nettopp hadde kommet, og mens butikkeieren så seg rundt etter venner i køen som skulle prioriteres.»

Boken til Lea Yppi Fri En oppvekst ved historiens ende burde vært innkjøpt og delt ut til de som tror at løsningene på samfunnsproblemene er at Norge drives etter partiprogrammet til Rødt. Som drømmer om at Norge skal bli et sosialistisk fyrtårn.

Boken er ikke dyster, tvert imot. Selv om det ligger et alvor i bunn, er det lenge siden jeg har lest en faktabok med så mye humor.

«Fem år etter sosialismens fall hadde episoder fra livet vårt den gangen blitt en del av repertoaret med underholdende familieanekdoter. Det hadde ingenting å si om minnene var absurde, latterlige eller vonde, eller alt på én gang. Vi moret oss over dem under måltidene, som fulle sjømenn som hadde overlevd et forlis og nøt å vise hverandre arrene. Faren min spøkte mer enn alle andre. Han vitset hele tiden, så mye at det ofte var vanskelig å utlede fra tonefallet i spørsmålene hans om de var på alvor, eller om han bare ville få oss til å le. En gang i livet hadde han funnet ut at ironi var mer enn et retorisk verktøy, det var en overlevelsesmetode. Han benyttet seg av den i rikt monn og ble vanligvis fornøyd når broren min og jeg prøvde å etterape ham.»

Boken som Lea Ypi har skrevet er like god som jeg hadde forventet etter å ha lest anmeldelsene av den. Men da jeg startet lesingen jeg fant ut at min kunnskap om Albania var på nullpunktet, og måtte derfor lese om Albania her på Store Norske Leksikon. For «onkel Enver» er ikke onkelen til Lea Ypi, men Enver Hoxha som var generalsekretær i det albanske kommunistpartiet og Albanias statsleder fra 1943 til sin død i 1985. Mer om Enver Hoxha her.

Omtalen er fra dette blogginnlegget

Jeg leste denne romanen som et eventyr, og ble overrasket da jeg til sist i boken fant ut at det er mye sant her. Jeg oppfatter historien som troverdig, med tanke på kvinnelivet, som skrives frem helt uten sentimentalitet

Kort og godt en fantastisk fin leseopplevelse for meg. Et dykk inn i en fortid, egentlig nokså mørk, i hvert fall om man var født kvinne, som forteller om et liv i adelskapets Toscana på 1500 tallet. Språk og formuleringer er overbevisende utført og den dramatiske historien fanget meg fra første side, så og si.
Må også berømme Kirsti Vogt for en glimrende utført oversettelse.
Bravo.
Må leses!

«Det er bare én uke til han reiser. Flyet går fra Oslo til Lahore. Der vil en av fetterne mine vente på ham i ankomsthallen. Sola vil ha stått opp, men den blå himmelen vil skjule seg bak et tynt, gulgrått slør av smog. Han vil kjenne lukta av den myke frukten som selges i bodene, den glovarme teen som skjenkes i pappkrus, de allerede svette mennene som tilbyr seg å bære kofferten hans for noen rupi. En halvannen times kjøretur seinere vil han gå ut av bilen i Faisalabad, noen få kilometer bortafor sentrumskjernen, kjenne den hardstampa jorda under føttene, høre larmen av rickshawer og motorsykler som gir gass og humper seg gjennom gatene i nabolaget der ikke en centimeter er til overs, husene satt opp vegg i vegg, ingen av dem like, men alle ligner hverandre, mur, betong, noen ganger er det ulike materialer fra etasje til etasje, hvor kvaliteten på de øverste etasjene røper nivået av velstand da påbygget blei til. Det er grønne, røde og blå metallporter som slår utover i gata, over dem er det plaketter med sitater fra Koranen, det er flate tak i ulike høyder, noen ser ned på naboene, andre ser opp på dem. Huset han skal inn i, er ikke det høyeste. Heller ikke det laveste. Porten er grå og litt rusten nederst. Det er den samme porten han lukka bak seg da han reiste. Det er det samme huset, påbygd med én etasje.
Han har ingen returbillett.
Vi har nesten ikke snakka om det siden han bestilte billetten. Jeg har ikke spurt ham noe særlig om det heller, har liksom ikke trodd på at han skal reise tilbake for godt.»

Fortelleren i romanen De kaller meg ulven av Zeshan Shakar drar opp til Groruddalen der faren bor i en kommunal leilighet, for å hjelpe faren å pakke ned leiligheten. Leiligheten skal rehabiliteres og faren må flytte ut. Dette løser faren ved å flytte tilbake til familien i Pakistan. Han vil ikke bo i «Narvay» lenger. Planen er at han skal komme til Norge i mai og være hos sønnen om sommeren, når det er uutholdelig varmt i Pakistan. Foreldrene har vært skilt i mange år. Moren har flyttet nordover der hun har sine røtter og familie.

Sønnen har gjort en klassereise, og bor i enebolig sammen med kone og datter et annet sted i Oslo.

Vi får bli med tilbake til en barndom der han vokste opp mellom to kulturer. En mor som var mye syk og etter hvert ble ufør. Men som påvirket sønnen til å lese bøker, og som er grunnlaget for at han har fått en god utdannelse. En far som ikke var mye til stede i sønnens hverdag. Som også blir syk og må slutte å jobbe.

De kaller meg ulven av Zeshan Shakar er nominert til P2 lytternes romanpris og er den fjerde romanen av de seks nominerte jeg har lest. En bok med en sårhet i seg som det var vanskelig å ikke bli berørt av.

Omtale fra dette blogginnlegget

Fantastisk bra!

Ingeborg Arvola er nominert til Brageprisen for denne boken, og det er meget forståelig! Den minner meg på mange måter om bøkene til Jón Kalman Steffánsson, og for oss som er trollbundet av bøkene hans, er vel da mye sagt om denne boken.
Med sitt særegne og sanselige språk har Arvola ført meg til Øst-Finnmark for over hundre og femti år siden, og der har jeg sett landskapet og følt tilværelsen til Brita Caisa Seipajärvi. Hun innvandret på lykke og fromme fra Finland med sine to sønner og levde et liv svært forskjellig fra det vi kjenner, - men følelsene, og dem er det mange av, er gjenkjennelige. Brita har spesielle, arvede, evner som healer, og vi får også et blikk inn i en tilværelse hvor «småfolk» og det overnaturlige var en naturlig del av hverdagen, - som det jo var for dem den gang. Øst-Finnmark var forøvrig på den tiden en liten smeltedigel hvor flere kulturer var i bevegelse og møttes – kvener, skoltesamer og nordmenn – med de problemer det innebar da og hvor noen vel fremdeles er aktuelle.
Arvola viser i et etterord at hun har satt seg grundig inn i den historiske bakgrunnen, så boken er trygg og god å lese også på det området.

Så kan jeg ikke la være å trekke inn at på forunderlig vis vakte boken assosiasjoner til min egen slektshistorie, her sørpå. Én av mine veldig mange formødre var også av finsk avstamming, het også Brita, og hun tok seg også alene inn i Norge med barna sine, - riktignok til Hedmark på 1600-tallet. Uansett, vi har alle formødre og -fedre som har levd tøffe og annerledes liv, - det er det interessant å lese om og viktig å huske på!

Ååå, - Kerstin Ekman er en stor forfatter! Det første kapitlet, som skildrer hovedpersonens møte med ulven, minnet meg på «Hunden», - den fantastiske boken hennes hvor hun beskriver verden fra en hunds synspunkt, en hund som har gått seg vill i skogen. Det grep meg så dypt at jeg bestemte meg for å lese boken i langdrag og nyte den! Og det gjorde jeg, men så må jeg nok innrømme at etter en stund var jeg ikke like henført nytende, det ble mer en skildring av en gammel gretten gubbe som bekymret seg over å bli gammel, enn av naturopplevelser. Men det gjorde hun naturligvis også strålende godt, - jeg ble på mange måter minnet litt om Per Petterson og «Mitt Abruzzo». Og etter en stund binder hun naturopplevelsen og den gamle mannen mesterlig sammen, og gir oss til og med en forklaring på den litt merkelige tittelen, - jeg kunne ikke skjønne hvorfor boken ikke het «Løp ulv», men her er det snakk om noe helt annet! Mot slutten får hun også puttet inn litt skikkelig detektivarbeid, som ved siden av hennes kunnskapsrike kommentarer til skogsdrift og hundehold, også er med på å bidra til at jeg uten tvil gir boken terningkast seks og favorittstempel!

Haha, så søtt spørsmål!

Svensk Wikipedia sier at "Mucklor är små djur i Pettson och Findus-böckerna, filmerna och spelen. De kan endast ses av katten Findus. Mucklor är inte särskilt intelligenta, men de brukar vara mycket bestämda i sina få idéer. Några av dem är mycket störningskänsliga. De är finurliga och busar gärna med Pettson genom att knycka en strumpa eller två, eller flytta en bok från ett ställe till ett annat. Om man tittar noga är de med på många av bilderna även om de sällan nämns i texten"

Lenke til svensk wikipedia

Personlig synes jeg at farten min har gått ned, og at jeg bruker lengere tid på selv enkle bøker.
Får ikke lest like mange bøker som før, det er nok litt på grunn av farten- mye på grunn av at det er så mye annet som stjeler tid. Tvtitting, turer, trening osv.
Men jeg har bare merket at jeg leser senere, og for en som alltid har lest ganske fort, er det frustrerende.

Dette er historien om Henry M. Stanley. Mannen som kom fra arme kår i Wales, der han var kjent som John Rowlands, til å bli en verdenskjent oppdagelsesreisende. Før han kom så langt, kjempet han i den amerikanske borgerkrigen, på begge sider, hadde utallige jobber som en slags journalist, og fikk med seg diverse utskudd på fantasifulle ekspedisjoner.
Hans mest kjente bragd var dog å gå og padle Afrika på tvers for å finne doktor Livingstone. Deretter grunnla han fristaten Congo, og fylte ut de blanke feltene på kartet over det selvsamme kontinentet.

Stanley var en notorisk løgner og lurendreier. Venner ble etterlatt både her og der. Han var rett og slett skremmende, men også fascinerende.

En utrolig interessant historie, som også er illustrert med Stanleys egne skisser.

Godt skrevet, interessant historie, men den ble litt vel dyster for min smak.

Blanda drops.
Hovland har her samla tekstar som 1999 ikkje høvde som serskilde publikasjonar. Orginalutgåva var på over 900 sider; paperbackversjonen er korta ned til 400. Det spørs om ikkje ein 2022-utgåve kunne vore kutta ned endå meir. Kortromanen «400 mil frå Sogndalsfjøra» og fleire av novellene er perlane i denne samlinga. Hovland må ha vore fascinert av si eiga draumeverd på nittitalet, men dei korte tekstane han har samla i «Draumebok» og «Pop» gav meg lite. Nokre av historiene er òg sterkt prega av draumebilete.

Heilskapen er likevel ei umissande Hovland-bok med sin underfundige humor.

Det har vært en opplevelse å lese denne boken, - dette er stor og mangefasettert litteratur med godt språk! Allerede innledningskapitlet fanger oss med en poetisk-filosofisk skildring av livet til den vakre døgnfluen i det bunnløse tjernet, - et bilde og et sted som skal bli sentrale i boken. Og sentralt står også den nøyaktige kunnskapen som forfatteren viser om naturen generelt og om hvordan man kan leve og overleve der, - det er veldig imponerende! Her går tankene til Lars Mytting som også øser av lignende kunnskap om praktiske gjøremål i sine bøker.

Dette er én side ved denne boken, - historien om de to brødrene som skal lære å overleve i skogen på egenhånd sommeren 1914. En annen side er historien om hovedpersonen og fortelleren, Filip, - en ungdom på midten av 1980-tallet. Han er barnebarnet som får høre historien om livet i Nordmarka, og vi blir også kjent med ham som selvstendig person, - en person som har svært mange likhetstrekk med bokens forfatter. Han er jo utdannet og praktiserende billedkunstner, og vi får her blant annet en interessant innføring i hvordan tegneren i ham ser verden! Filip følger farfaren inn i døden, og den hverdagslige skildringen hans av denne tiden er gripende. Og over dette hvelver det store familiedramaet seg, - hvorfor snakker ikke de to brødrene sammen lenger, de to som hadde et rørende tett forhold i skogen og som siden har bodd ved siden av hverandre!? Terningkast seks og favorittbok!

Ja, det har lenge vært mange rare profiler her inne uten at det blir gjort noe særlig med det. Jeg har også lurt på hvordan sikkerheten er her inne, siden det ser ut som det ikke legges ned særlig arbeid verken i moderatorvirksomhet (selv om det har forsvunnet et par «pussige» profiler i det siste) eller videreutvikling av nettstedet. Du kan jo prøve å sende en e-post til admin@bokelskere.no, så får du forhåpentligvis noen svar.

Jeg lurer på om jeg kan nå André med en forespørsel og samtidig se om det er andre enn meg som reagerer på at det ser ut til å være en haug med falske profiler her inne?
Jeg sikter til profiler uten bøker og med gjentagende sekvenser i navnet og ofte med rare bokstaver. Denne typen har eksistert her inne i årevis og jeg lurer på dette med russiske trollfabrikker, hackere og sikkerheten vi bruker her inne.

Det er positivt at man ikke lenker i hop FB-profil med denne sida, for eksempel, men det ligger jo en epostadresse for hver av oss her.

Noen sider rundt omkring har "jeg er ikke en robot"-felt og eventuelt andre slags sikkerhetsbarrierer som å bekrefte epostadresse og slikt. Har det noe for seg? Jeg må si jeg vet for lite om effekten av denslags, men burde det ikke vært litt større mulighet for å stenge ute uvedkommende?

Finnes det bevis for at de gjør noe galt her inne, bortsett fra å spionere på oss og gjøre statistikkene om hvor mange vi er til løgner, for eksempel?

Mvh

Denne tynne romanen handler om en vinter i livet til Dominic Molise, og foregår i mellomkrigstidas USA. 17-åringen bor i en amerikansk småby sammen med familien sin, som er etterkommere av italienske innvandrere.

Dominic holdes nede av religion, familiens forventninger og fattigdom, uten at han mister gnisten av den grunn: Han skal bli profesjonell baseballspiller, takket være en venstrearm som han har et sterkt forhold til.

1933 var et dårlig år er en tynn roman om forventninger og klasseskiller, skrevet i et friskt språk og med en hovedperson du bryr deg om. Mange har skrevet bøker om avgjørende hendelser i unge menns liv, men John Fantes bok er blant de bedre.

Og selv om 1933 var et dårlig år på så mange måter, siver det heldigvis lys inn i denne fortellinga.

Populære bøker siden 1922.
Da har du lest flere enn meg. Selv kom jeg til 19 leste bøker blant de 100; i tillegg kommer skuespillene som jeg har sett oppført. Gatsby og The Sun Also Rises sto på pensumlisten min i amerikansk litteratur i sin tid. Men jeg må innrømme at flere av forfatterne og titlene her er ganske ukjente for meg.

Noen titler finner vi riktignok igjen blant norske leseres favoritter: Camus: Den fremmede, Marquez: Hundre års ensomhet og Woolf: Til fyret. Se bokelskeres forslag til beste bok