En utrolig sterk historie, modig, nært og reflektert. Hvem skulle trodd at vellykkede Abid Raja har gjennomgått en så tøff og vond barndom og ungdomstid. En viktig historie om flerkulturell oppvekst.
"Men du stenger deg jo alltid inne på kontoret ditt," sa mor. "Du låner meg ikke snøre. Du holder meg ikke med selskap." "For et esel du er!" sa far. "Du vet hvor mye jeg har å gjøre. Jeg har ikke tid å sløse bort som dere andre. Dessuten giftet jeg meg vel ikke med deg for å holde deg med selskap!"
Sjølv om dette er ei dystopisk ungdomsbok med mykje elende, har Hovland fylt teksten med den underfundige humoren sin. Dei opne og skjulte referansane til litterære og popkulturelle fenomen gir nok større meining for vaksne lesarar enn ungdommen som boka siktar mot. Deler av handlinga ligg nær opp til Mark Twains Huck Finn.
En aldeles nydelig bok. Jeg er glad i bøker som ikke bruker side opp og side ned for å forklare noe som kan sies i en setning eller to. I denne boka sløses det ikke med ordene, her beskrives mange historier, nesten uten at jeg merker at de blir presentert for meg. Nydelig om minner, frihet, kjærlighet, livet og døden, og ikke minst om vennskap til mennesker og hunder (og en katt). .
Leter du etter en fin bok i påsken, er du som meg lite glad i krim, så anbefaler jeg denne. Den finnes som e-bok på BookBites (biblioteket).
Tjue år med «krig mot terror» i Afghanistan har gitt oss så mange nyheter om krigshandlinger at vi ble vant til det. Det blir vanskelig å ta innover seg alle grusomheter, og det berører ikke så mange av oss direkte. Så har Simon Stranger skrevet denne fantastiske romanen på en måte som jeg føler gir ny innsikt, fordi historien presenteres på en måte som gjør det mulig å forholde seg til. Vekslingen mellom historien til Afghanistan-veteranen Nicholas, Taliban-krigeren Arman, referat fra politiske beslutninger før og under krigen samt historiske tilbakeblikk helt tilbake til Djengis Khan, synes jeg er svært vellykket. Nicholas’ historie er basert på en norsk soldats erfaringer, mens Armans historie er fiktiv og basert på flere intervju med afghanske unggutter og menn. Boka illustrerer veldig godt hva avgjørelser på makronivå kan bety for livet til den enkelte innbygger og soldatene som kriger. Dette er opplevelser som gjør at livet aldri kan bli som før.
Han skriver om ulike skjebnesvangre endringer på side 353:
Ingen av oss vet når livet plutselig endrer seg.
Øyeblikket da forhjulet på sykkelen kiler seg i trikkesporet i
asfalten, slik at du sendes på hodet over styret og smeller i bakken.
Øyeblikket da legen ser opp fra svarene på vevsprøvene som ble tatt
noen uker tidligere, og nølende forteller at det ikke ser så bra ut.Øyeblikket da du løfter graviditetstesten opp mellom lårene og ser det
blå krysset som langsomt vokser frem i det vesle vinduet, at det
finnes et knøttlite foster som vokser inni deg.Og for Nicolas, øyeblikket da all den oppdemmede angsten fra det siste
oppdraget i Afghanistan får ham til å bryte sammen, litt over to år
etter at han kom hjem.
Hvordan reagerer du når du så vidt har overlevd et angrep, har kommet hjem på perm og det er smørkrise i Norge? Vi får ikke tak i nok smør til å bake de tradisjonelle julekakene våre, og i en trygg hverdag er dette nok til å utløse krisestemning. Hva tenker du når du er i Afghanistan og kriger mot terror, og får høre på nyhetene at det er gått av en bombe i regjeringskvartalet? Litt etter kommer også nyheten om skyting på Utøya. Kan man heller ikke være trygg i Norge?
Selvmord er et tema i boka, både hovedpersonens selvmordstanker og det høye antallet selvmord i Norge. Sitat fra side 258:
Hvert år tar rundt seks hundre nordmenn sitt eget liv. For norske menn
mellom femten og førtini år er selvmord den vanligste dødsårsaken av
alle, og rager øverst på statistikken, før trafikkulykker, overdoser,
kreft og hjertefeil … … I Afghanistan, som for tiden er et av verdens
farligste land å leve i, er selvmordsraten blant de laveste i verden.
Unntaket er det økende antallet selvmordsbombere.
Bakgrunnen for NATOs engasjement i Afghanistan var Atlanterhavspaktens artikkel 5. Den sier at et angrep mot ett eller flere av medlemslandene skal betraktes som et angrep mot alle. Det er foreløpig den eneste gangen denne bestemmelsen er benyttet.
Sa jeg noe om at boka også er språklig veldig god? Han skifter elegant mellom det konkrete, det litt poetiske og det reflekterende, og jeg ble hekta fra første side. Faktaopplysningene «lures inn» slik at det ikke framstår som en oppramsing, og gir historien ekstra troverdighet. Her ligger det nok mye god research bak.
Jeg er ferdig nå med "Mitt liv som rotte" som for meg var en sterk leseropplevelse. Det er den mørke siden av amerikansk småbyliv forfatteren viser oss her. Jeg har ikke lest mye av Oates tidligere - kun svart vann. Selv om dette er tøffe saker, merker jeg at hun skriver på en måte jeg liker. Oates gir et avslørende bilde av det amerikanske samfunnet der rasefordommer, kvinneforakt og mannlig brutalitet ligger like under overflaten. Jeg tror jeg vil lese mere av henne.
Ja, det er tøff tematikk, og forstår at du føler det slik. Jeg valgte likevel å lese videre for karakterene er svært troverdige og har mye dybde. Oates har en engasjerende måte å fortelle på - hvordan de handler og reagerer og hvor lite kontroll de har over livet.
Mye dreier seg på en måte om om tilfeldigheter.
Oates får godt fram hvor inngrodd rasismen og kjønnsrollene er, og ikke minst hvor viktig loyalitet er.
Fantastisk hvordan forfatteren suger leseren inn i historien med dulgte antydninger om kalamitetene som er underveis. Fikk lest 50 sider på flyreisen til Spania.
Artig å lese måten forfatteren får fram noe av utviklingen i historien. To ganger etter hverandre skjer det motsatte skjer det motsatte av det som opprinnelig var hensikten eller det forespeilte. Lionel vil skremme Violet slik at hun ikke tør å røpe det hun vet. Derfor dytter han henne ned kjellertrappen. Men nettopp skadene hun dermed pådrar seg, blir utslagsgivende for at hun forteller til læreren sin. Politiet forsikrer henne videre at nå som hun har fortalt, er trygg, Ivirkeligheten blir det jo det motsatte som kommer til å skje. Aldri har hun vært mer utrygg.
Om en vil lære historie, men synes det kan bli trettende lesing, er dette boken å velge. Boken er en reiseskildring med historisk perspektiv. Lærerik og interresant!
Jeg har gått fullstendig glipp av at det har vært en avstemming her og ettersom jeg har vært innom her en eller to ganger etter jul, lurer jeg litt på om nominasjonsrundene har vært litt kortvarige?
Før var jeg kjempegira på å være innom her flere ganger i uka, men det var før jeg fikk høre at jeg ikke får rokke ved folks fordommer, klasseinndelinger, m.m. Så jeg ga F, mistet interessen litt, men bøker har jeg jo fortsatt. Syns også det er litt synd at problemet med falske profiler fremdeles ikke er borte, på tross av varsling til André.
Meeeen, jeg kunne gjerne nominert noe og stemt hvis jeg bare hadde sett fristen(e) i tide. Nei, jeg vil nok si lista ikke er representativ, sjøl om den er god. Det er flere her jeg ikke har lest og som står på lister over framtidas leseplaner. Jeg har ikke lest noe av Hamsun og har aldri blitt fristet til det (skylder på skoletvangen, jeg har hatt en tendens til å skygge unna alt skolen påla meg å lese), men jeg kan fint forstå at en norsk bauta som han vanskelig kan forbigås.
Ble litt nysgjerrig, hva ligger bak generasjonsskille ut fra sølvvinnerne?
Elizabeth Strout er en mester i å beskrive dype, komplekse følelser og opplevelser med et enkelt, nakent og nøkternt språk. Hun makter å si utrolig mye med en setning, og mellom linjene. Boka handler om ei enke, Lucy, som reflekterer over livet sitt og kjærligheten. Hun har fremdeles en relasjon til eksmannen, William, og tittelen på boka henspiller på Lucy sin reaksjon på det William sier og gjør. Klokt og innsiktsfullt om ulike familieforhold, som forholdet mellom ektefeller, foreldre-barn, og svigerdatter-svigermor. Du har enda mer utbytte av boka dersom du har lest Strout sin bok «Jeg heter Lucy Barton», men boka kan også leses frittstående.
Takk for en strålende innsats med å samle forslag og arrangere avstemning.
Det er en verdig «vinner», selv om en litt rar tidsgrense gjør at Hamsuns beste roman - etter min mening - Sult falt utenfor tidsinndelingen. Det at vi norske «bokelskere» velger en norsk bok av verdensklasse synes jeg er fint. Vi skal ikke alltid ha husmannsholdingen!
Men det viktigste vi fikk ut av denne prosessen er en liste med mange gode bøker. For min del er det flere jeg ikke har lest, og som jeg har satt på listen over bøker jeg vil lese. Både på kortlisten, seierspallen og på den opprinnelige listen.
Når det gjelder «sølvpallen» utgjør det en ganske bred knippe bøker (og jeg har ikke lest alle), og det er jo interessant. Jeg ser for eksempel at det er svært blandede oppfatninger av Mengele Zoo (som jeg ikke har lest og som for å være ærlig har gått meg hus forbi), og som sannsynligvis ikke vil finnes på så mange litterære kanoner. Mens andre, som Virginia Woolf allerede - fortjent - har en solid plass på universitetenes pensumlister.
Et interessant og til dels overraskende resultat. Skjønt «Markenes grøde» og «Hundre års ensomhet» var vel forventet å komme høyt opp. At kun én av mine favoritter kom på listen, er så, men at for eksempel «Drep ikke en sangfugl» ikke nådde opp, ikke engang til annen avstemningsrunde, forundrer meg. Den lå så vidt jeg husker på topp på den listen som startet det hele (finner den ikke igjen). Å begi seg inn på noen tolkning av resultatet, er vel fåfengt. Men kan det ha noe med den store spredningen i alder blant oss?
Det har vært morsomt og interessant å følge hele prosessen - nye boktips og påminnelser om bøker jeg vil lese på nytt. Spennende hvordan jeg vil oppleve «Hundre års ensomhet» etter alle disse årene siden første gang!
Hjertelig takk for innsatsen, Harald!
Beste bok-avstemningen ble avsluttet 15. mars 2022 ved midnatt.
Flest stemmer og klar vinner:
Markens grøde (1917) — Knut Hamsun
På delt annen plass kom:
1Q84 (2009-10) — Haruki Murakami
Hundre års ensomhet (1967) — Gabriel Garcia Márquez
Mengele zoo (1989) — Gert Nygårdshaug
Nattens brød (1940-59) — Johan Falkberget
To the Lighthouse / Til fyret (1927) — Virginia Woolf
Verden av i går (1941) — Stefan Zweig
(Utgivelsesdato for originalutgave; norsk oversettelse kan ha kommet ut flere år seinere).
En varm takk til alle som foreslo bøker og stemte over kandidater til beste bok siste 125 år.
Heivoll skriver så godt. Dette er ingen page-turner med rivende handling, men den bølger seg fremover rolig og følsomt, med vakkert språk og fine refleksjoner.
Og dermed er to av mine absolutt favoritt-forfattere ute av leken, Sigrid Undset og Jose Saramago. Etter nå å ha lest "Olav Audunssønn i Hestviken" skulle jeg gjerne ha stemt på han også :-)
Men jeg kan dels takke meg selv. Jeg trakk "Kristin Lavransdatter" til fordel for "Og dagen varer lengre enn et århundre" (vet ikke om den går videre). Og Marit H og jeg holdt på hver vår Saramago (de eneste som hadde han).
Vel, vel, får satse på at Johan Falkberget kommer høyt opp.
Enig med det du sier om at de foreslåtte bøkene er bøker som har gjort inntrykk på oss, og gjerne i yngre år. Derfor ikke så rart at mange er norske.
Det har hele tiden blitt skrevet "beste bok siste 125 år", så også i overskriften på listen. Så, ja, beste bok - blant norske bokelskere :)