Bokelskere.no

Man skal være ytterst forsiktig med å antyde at kritikk mot staten Israel er det samme som å skape jødehat. Hvis man skal følge denne retorikken så skal man ikke kunne kritisere Israel i det hele tatt.

Jeg synes det er påfallende at du uttaler deg om min omtale av Odd Karsten Tveits bok uten å ha lest den. Jeg savner dessuten at du begrunner hvorfor du er uenig de sitatene jeg trekker frem.

Hadde du lest boken, ville du ha sett at den bygger på grundig dokumentasjon. Tveit baserer seg på et bredt utvalgt av kilder, mange av dem israelske, og egne observasjoner og studier gjennom tiår. Det kan man ikke si om Med Israel for freds bokanmeldelse. (Ja, jeg har lest den, to ganger). Miff fremsetter en mengde udokumenterte påstander og tillegger dessuten Tveit synspunkter han ikke har. Det begynner allerede i overskriften, som lyder:
«Odd Karsten Tveits drøm: Israelerne blir drevet bort – bokomtale».

Tveit «drømmer» ikke om at israelerne skal drives bort. Derimot drøfter han to ulike løsninger; 1) At palestinerne og israelerne får hver sin selvstendige stat. Det innebærer blant annet at Israel trekker seg ut av områdene de okkuperte i 1967. 2) Én stat der palestinere og israelere lever som likeverdige borgere og med like rettigheter, altså ikke en rent jødisk stat slik sionistene ønsker.

Det blir altfor omfattende å gå gjennom alt dette. At Miff anklager Tveit for partiskhet er som forventet. Jeg vil bare minne om et utsagn av den sør-afrikanske biskopen Desmond Tutu: «Hvis du er nøytral i en situasjon med urettferdighet, har du valgt undertrykkerens side.»

Ja, enig med deg - oppfattet den som objektiv, saklig og velbegrunnet jeg - han fører mange "bevis" og "vitner" til episoder han nevner - det med "slagside" kom litt feil ut - det jeg mente å si, var at jeg har sett i diskusjoner at noen har ment den har slagside.....selv tror jeg at denne, hans siste bok, vil være en skikkelig øye-åpner for mange....

Ligger i min leseliste nå. A propos «slagside» - Sissel Wold fikk også mye kritikk (fra «Israelsiden») for sin bok for noen år siden. Jeg oppfattet den som objektiv og saklig, men det kan fort synes som om noe som ligner på/minner om kritikk av Israel blir beskyldt for «anti-semittisme» og som sådan «politisk ukorrekt».

Uten tvil en viktig bok. Sjokkerende. Interessant. Trodde jeg visste det meste rundt historikken, men her var det en del jeg ikke var klar over. Veldig aktuell bok, spesielt nå. Men hard kost. Noen vil vel peke på noe slagslide - men det som er fakta, bør så absolutt frem i lyset - uansett hvilken "side" det kommer fra.

Jeg har sett det før, da har det gjerne vært en link som sendte deg til ett eller annet sted du ikke ville være, f.eks porno-websider. Det er det ikke nå, i hvert fall ikke foreløpig.

Det er veldiig mange, merkelige registrerte i løpet av kort tid, og det hadde ikke gjort noe om admin tok en liten titt inn her av og til.

Jeg ville søke opp en person under oversikten på «finn og følg», endte opp med å trykke søk før jeg fikk skrevet noe, og da fikk jeg opp de nyeste registrerte. Håper jeg ikke fornærmer noen, men da jeg bladde meg nedover og bakover, syns jeg det var noe merkelig ved mange av brukernavnene, spesielt når jeg sammenligner dem med de eldste registrerte. Kan det være no muffens?
Kanskje ADMIN, som jeg aldri får kontakt med, skulle tatt en titt på dette!

Jeg må nok dessverre innrømme at jeg ble litt skuffet over denne, - jeg hadde jo ventet meg så mye! Etter at de to forløperne skåret topp hos meg, så ble det nok bare en femmer på denne. Etter min mening ble handlingen fra krigen for lang, og jeg kom dessverre heller ikke helt under huden på denne yngste Astrid, - det ble for mange «tekniske» fortellinger om hennes sabotørvirksomhet og for lite om henne selv. Hun kapslet seg jo på en måte inn, antagelig på grunn av skrekkopplevelsene hun hadde, - det var jo veldig naturlig, men da fikk ikke vi anledning til å føle ordentlig med henne. Men bevares, - det var helt fantastisk hvordan Mytting til slutt klarte å samle alle trådene i denne store vevnaden, - vi fikk møte både leinebrødre og tvillingsøstre og (dessverre) oppleve den forferdelige skråpånatta, - deilig!

Hannah er hjemmeværende mor i et privilegert boligstrøk utenfor Detroit. Året er 1976. En barnemorder går løs. Ofrene er hvite og like privilegerte som Hannah og hennes familie.
Hannah innleder en affære med en mystisk mann hun ikke engang kjenner navnet på. De møtes i 61. etasje på et hotell i byen, der ingen kjenner Hannah.
Unge Mikey jobber for Hannahs elsker, og får virkelig kjenne på rettferdighetssansen og sine etiske grenser.
Rasismen til Hannahs ektemann får fatale konsekvenser, og det burde være utrolig sjokkerende, men det er dessverre å se på nyhetene nesten ukentlig.
Det er en kjent sak at Oates er en av mine favorittforfattere, og med god grunn. Hun skriver drivende godt, er brutalt ærlig, og historiene hun forteller er alltid aktuelle.

Jeg klarer ikke å se noe upassende eller flåsete i dette sitatet! At man brukte andre ord på tilstanden eller sykdommen tidligere, er et faktum, og jeg synes han med å beskrive det som å ikke bare være alene hjemme, men alene borte, nettopp griper tak i den forferdelige følelsen det må være å oppleve noe slikt, - selv om det kan høres sleivete ut.

En annen ting er jo at å skulle stryke det noen finner for upassende, det er ikke greit, - da er vi på feil vei!

Vet du hvor ubehagelig det kan være å ikke snakke samme språk som familien din?

De kaller meg ulven er en vakker og treffende skildring av hvordan det er å være annerledes. Om å vokse opp med foreldre fra forskjellige land. Om å ikke passe inn i mammas hjembygd. Om språkbarrierer med egen familie og om hverdagsrasisme. Om kjærlighet på tvers av kulturer og om urettferdighet. Om å bløffe med ræva kort.

De er så ulike. Mor, far, sønn, halvsøster.

Mor har allerede flyttet hjem til nord. Nå må også pappa flytte. Hjem.

«Det er bare én uke til han reiser. Flyet går fra Oslo til Lahore. Der vil en av fetterne mine vente på ham i ankomsthallen. Sola vil ha stått opp, men den blå himmelen vil skjule seg bak et tynt, gulgrått slør av smog. Han vil kjenne lukta av den myke frukten som selges i bodene, den glovarme teen som skjenkes i pappkrus, de allerede svette mennene som tilbyr seg å bære kofferten hans for noen rupi. En halvannen times kjøretur seinere vil han gå ut av bilen i Faisalabad, noen få kilometer bortafor sentrumskjernen, kjenne den hardstampa jorda under føttene, høre larmen av rickshawer og motorsykler som gir gass og humper seg gjennom gatene i nabolaget der ikke en centimeter er til overs, husene satt opp vegg i vegg, ingen av dem like, men alle ligner hverandre, mur, betong, noen ganger er det ulike materialer fra etasje til etasje, hvor kvaliteten på de øverste etasjene røper nivået av velstand da påbygget blei til. Det er grønne, røde og blå metallporter som slår utover i gata, over dem er det plaketter med sitater fra Koranen, det er flate tak i ulike høyder, noen ser ned på naboene, andre ser opp på dem. Huset han skal inn i, er ikke det høyeste. Heller ikke det laveste. Porten er grå og litt rusten nederst. Det er den samme porten han lukka bak seg da han reiste. Det er det samme huset, påbygd med én etasje.
Han har ingen returbillett.
Vi har nesten ikke snakka om det siden han bestilte billetten. Jeg har ikke spurt ham noe særlig om det heller, har liksom ikke trodd på at han skal reise tilbake for godt.»

Fortelleren i romanen De kaller meg ulven av Zeshan Shakar drar opp til Groruddalen der faren bor i en kommunal leilighet, for å hjelpe faren å pakke ned leiligheten. Leiligheten skal rehabiliteres og faren må flytte ut. Dette løser faren ved å flytte tilbake til familien i Pakistan. Han vil ikke bo i «Narvay» lenger. Planen er at han skal komme til Norge i mai og være hos sønnen om sommeren, når det er uutholdelig varmt i Pakistan. Foreldrene har vært skilt i mange år. Moren har flyttet nordover der hun har sine røtter og familie.

Sønnen har gjort en klassereise, og bor i enebolig sammen med kone og datter et annet sted i Oslo.

Vi får bli med tilbake til en barndom der han vokste opp mellom to kulturer. En mor som var mye syk og etter hvert ble ufør. Men som påvirket sønnen til å lese bøker, og som er grunnlaget for at han har fått en god utdannelse. En far som ikke var mye til stede i sønnens hverdag. Som også blir syk og må slutte å jobbe.

De kaller meg ulven av Zeshan Shakar er nominert til P2 lytternes romanpris og er den fjerde romanen av de seks nominerte jeg har lest. En bok med en sårhet i seg som det var vanskelig å ikke bli berørt av.

Omtale fra dette blogginnlegget

Fantastisk bra!

Ingeborg Arvola er nominert til Brageprisen for denne boken, og det er meget forståelig! Den minner meg på mange måter om bøkene til Jón Kalman Steffánsson, og for oss som er trollbundet av bøkene hans, er vel da mye sagt om denne boken.
Med sitt særegne og sanselige språk har Arvola ført meg til Øst-Finnmark for over hundre og femti år siden, og der har jeg sett landskapet og følt tilværelsen til Brita Caisa Seipajärvi. Hun innvandret på lykke og fromme fra Finland med sine to sønner og levde et liv svært forskjellig fra det vi kjenner, - men følelsene, og dem er det mange av, er gjenkjennelige. Brita har spesielle, arvede, evner som healer, og vi får også et blikk inn i en tilværelse hvor «småfolk» og det overnaturlige var en naturlig del av hverdagen, - som det jo var for dem den gang. Øst-Finnmark var forøvrig på den tiden en liten smeltedigel hvor flere kulturer var i bevegelse og møttes – kvener, skoltesamer og nordmenn – med de problemer det innebar da og hvor noen vel fremdeles er aktuelle.
Arvola viser i et etterord at hun har satt seg grundig inn i den historiske bakgrunnen, så boken er trygg og god å lese også på det området.

Så kan jeg ikke la være å trekke inn at på forunderlig vis vakte boken assosiasjoner til min egen slektshistorie, her sørpå. Én av mine veldig mange formødre var også av finsk avstamming, het også Brita, og hun tok seg også alene inn i Norge med barna sine, - riktignok til Hedmark på 1600-tallet. Uansett, vi har alle formødre og -fedre som har levd tøffe og annerledes liv, - det er det interessant å lese om og viktig å huske på!

Ååå, - Kerstin Ekman er en stor forfatter! Det første kapitlet, som skildrer hovedpersonens møte med ulven, minnet meg på «Hunden», - den fantastiske boken hennes hvor hun beskriver verden fra en hunds synspunkt, en hund som har gått seg vill i skogen. Det grep meg så dypt at jeg bestemte meg for å lese boken i langdrag og nyte den! Og det gjorde jeg, men så må jeg nok innrømme at etter en stund var jeg ikke like henført nytende, det ble mer en skildring av en gammel gretten gubbe som bekymret seg over å bli gammel, enn av naturopplevelser. Men det gjorde hun naturligvis også strålende godt, - jeg ble på mange måter minnet litt om Per Petterson og «Mitt Abruzzo». Og etter en stund binder hun naturopplevelsen og den gamle mannen mesterlig sammen, og gir oss til og med en forklaring på den litt merkelige tittelen, - jeg kunne ikke skjønne hvorfor boken ikke het «Løp ulv», men her er det snakk om noe helt annet! Mot slutten får hun også puttet inn litt skikkelig detektivarbeid, som ved siden av hennes kunnskapsrike kommentarer til skogsdrift og hundehold, også er med på å bidra til at jeg uten tvil gir boken terningkast seks og favorittstempel!

Haha, så søtt spørsmål!

Svensk Wikipedia sier at "Mucklor är små djur i Pettson och Findus-böckerna, filmerna och spelen. De kan endast ses av katten Findus. Mucklor är inte särskilt intelligenta, men de brukar vara mycket bestämda i sina få idéer. Några av dem är mycket störningskänsliga. De är finurliga och busar gärna med Pettson genom att knycka en strumpa eller två, eller flytta en bok från ett ställe till ett annat. Om man tittar noga är de med på många av bilderna även om de sällan nämns i texten"

Lenke til svensk wikipedia

Personlig synes jeg at farten min har gått ned, og at jeg bruker lengere tid på selv enkle bøker.
Får ikke lest like mange bøker som før, det er nok litt på grunn av farten- mye på grunn av at det er så mye annet som stjeler tid. Tvtitting, turer, trening osv.
Men jeg har bare merket at jeg leser senere, og for en som alltid har lest ganske fort, er det frustrerende.