Bokelskere.no

Jeg må nok dessverre innrømme at jeg ble litt skuffet over denne, - jeg hadde jo ventet meg så mye! Etter at de to forløperne skåret topp hos meg, så ble det nok bare en femmer på denne. Etter min mening ble handlingen fra krigen for lang, og jeg kom dessverre heller ikke helt under huden på denne yngste Astrid, - det ble for mange «tekniske» fortellinger om hennes sabotørvirksomhet og for lite om henne selv. Hun kapslet seg jo på en måte inn, antagelig på grunn av skrekkopplevelsene hun hadde, - det var jo veldig naturlig, men da fikk ikke vi anledning til å føle ordentlig med henne. Men bevares, - det var helt fantastisk hvordan Mytting til slutt klarte å samle alle trådene i denne store vevnaden, - vi fikk møte både leinebrødre og tvillingsøstre og (dessverre) oppleve den forferdelige skråpånatta, - deilig!

Hannah er hjemmeværende mor i et privilegert boligstrøk utenfor Detroit. Året er 1976. En barnemorder går løs. Ofrene er hvite og like privilegerte som Hannah og hennes familie.
Hannah innleder en affære med en mystisk mann hun ikke engang kjenner navnet på. De møtes i 61. etasje på et hotell i byen, der ingen kjenner Hannah.
Unge Mikey jobber for Hannahs elsker, og får virkelig kjenne på rettferdighetssansen og sine etiske grenser.
Rasismen til Hannahs ektemann får fatale konsekvenser, og det burde være utrolig sjokkerende, men det er dessverre å se på nyhetene nesten ukentlig.
Det er en kjent sak at Oates er en av mine favorittforfattere, og med god grunn. Hun skriver drivende godt, er brutalt ærlig, og historiene hun forteller er alltid aktuelle.

Jeg klarer ikke å se noe upassende eller flåsete i dette sitatet! At man brukte andre ord på tilstanden eller sykdommen tidligere, er et faktum, og jeg synes han med å beskrive det som å ikke bare være alene hjemme, men alene borte, nettopp griper tak i den forferdelige følelsen det må være å oppleve noe slikt, - selv om det kan høres sleivete ut.

En annen ting er jo at å skulle stryke det noen finner for upassende, det er ikke greit, - da er vi på feil vei!

Vet du hvor ubehagelig det kan være å ikke snakke samme språk som familien din?

De kaller meg ulven er en vakker og treffende skildring av hvordan det er å være annerledes. Om å vokse opp med foreldre fra forskjellige land. Om å ikke passe inn i mammas hjembygd. Om språkbarrierer med egen familie og om hverdagsrasisme. Om kjærlighet på tvers av kulturer og om urettferdighet. Om å bløffe med ræva kort.

De er så ulike. Mor, far, sønn, halvsøster.

Mor har allerede flyttet hjem til nord. Nå må også pappa flytte. Hjem.

«Det er bare én uke til han reiser. Flyet går fra Oslo til Lahore. Der vil en av fetterne mine vente på ham i ankomsthallen. Sola vil ha stått opp, men den blå himmelen vil skjule seg bak et tynt, gulgrått slør av smog. Han vil kjenne lukta av den myke frukten som selges i bodene, den glovarme teen som skjenkes i pappkrus, de allerede svette mennene som tilbyr seg å bære kofferten hans for noen rupi. En halvannen times kjøretur seinere vil han gå ut av bilen i Faisalabad, noen få kilometer bortafor sentrumskjernen, kjenne den hardstampa jorda under føttene, høre larmen av rickshawer og motorsykler som gir gass og humper seg gjennom gatene i nabolaget der ikke en centimeter er til overs, husene satt opp vegg i vegg, ingen av dem like, men alle ligner hverandre, mur, betong, noen ganger er det ulike materialer fra etasje til etasje, hvor kvaliteten på de øverste etasjene røper nivået av velstand da påbygget blei til. Det er grønne, røde og blå metallporter som slår utover i gata, over dem er det plaketter med sitater fra Koranen, det er flate tak i ulike høyder, noen ser ned på naboene, andre ser opp på dem. Huset han skal inn i, er ikke det høyeste. Heller ikke det laveste. Porten er grå og litt rusten nederst. Det er den samme porten han lukka bak seg da han reiste. Det er det samme huset, påbygd med én etasje.
Han har ingen returbillett.
Vi har nesten ikke snakka om det siden han bestilte billetten. Jeg har ikke spurt ham noe særlig om det heller, har liksom ikke trodd på at han skal reise tilbake for godt.»

Fortelleren i romanen De kaller meg ulven av Zeshan Shakar drar opp til Groruddalen der faren bor i en kommunal leilighet, for å hjelpe faren å pakke ned leiligheten. Leiligheten skal rehabiliteres og faren må flytte ut. Dette løser faren ved å flytte tilbake til familien i Pakistan. Han vil ikke bo i «Narvay» lenger. Planen er at han skal komme til Norge i mai og være hos sønnen om sommeren, når det er uutholdelig varmt i Pakistan. Foreldrene har vært skilt i mange år. Moren har flyttet nordover der hun har sine røtter og familie.

Sønnen har gjort en klassereise, og bor i enebolig sammen med kone og datter et annet sted i Oslo.

Vi får bli med tilbake til en barndom der han vokste opp mellom to kulturer. En mor som var mye syk og etter hvert ble ufør. Men som påvirket sønnen til å lese bøker, og som er grunnlaget for at han har fått en god utdannelse. En far som ikke var mye til stede i sønnens hverdag. Som også blir syk og må slutte å jobbe.

De kaller meg ulven av Zeshan Shakar er nominert til P2 lytternes romanpris og er den fjerde romanen av de seks nominerte jeg har lest. En bok med en sårhet i seg som det var vanskelig å ikke bli berørt av.

Omtale fra dette blogginnlegget

Fantastisk bra!

Ingeborg Arvola er nominert til Brageprisen for denne boken, og det er meget forståelig! Den minner meg på mange måter om bøkene til Jón Kalman Steffánsson, og for oss som er trollbundet av bøkene hans, er vel da mye sagt om denne boken.
Med sitt særegne og sanselige språk har Arvola ført meg til Øst-Finnmark for over hundre og femti år siden, og der har jeg sett landskapet og følt tilværelsen til Brita Caisa Seipajärvi. Hun innvandret på lykke og fromme fra Finland med sine to sønner og levde et liv svært forskjellig fra det vi kjenner, - men følelsene, og dem er det mange av, er gjenkjennelige. Brita har spesielle, arvede, evner som healer, og vi får også et blikk inn i en tilværelse hvor «småfolk» og det overnaturlige var en naturlig del av hverdagen, - som det jo var for dem den gang. Øst-Finnmark var forøvrig på den tiden en liten smeltedigel hvor flere kulturer var i bevegelse og møttes – kvener, skoltesamer og nordmenn – med de problemer det innebar da og hvor noen vel fremdeles er aktuelle.
Arvola viser i et etterord at hun har satt seg grundig inn i den historiske bakgrunnen, så boken er trygg og god å lese også på det området.

Så kan jeg ikke la være å trekke inn at på forunderlig vis vakte boken assosiasjoner til min egen slektshistorie, her sørpå. Én av mine veldig mange formødre var også av finsk avstamming, het også Brita, og hun tok seg også alene inn i Norge med barna sine, - riktignok til Hedmark på 1600-tallet. Uansett, vi har alle formødre og -fedre som har levd tøffe og annerledes liv, - det er det interessant å lese om og viktig å huske på!

Ååå, - Kerstin Ekman er en stor forfatter! Det første kapitlet, som skildrer hovedpersonens møte med ulven, minnet meg på «Hunden», - den fantastiske boken hennes hvor hun beskriver verden fra en hunds synspunkt, en hund som har gått seg vill i skogen. Det grep meg så dypt at jeg bestemte meg for å lese boken i langdrag og nyte den! Og det gjorde jeg, men så må jeg nok innrømme at etter en stund var jeg ikke like henført nytende, det ble mer en skildring av en gammel gretten gubbe som bekymret seg over å bli gammel, enn av naturopplevelser. Men det gjorde hun naturligvis også strålende godt, - jeg ble på mange måter minnet litt om Per Petterson og «Mitt Abruzzo». Og etter en stund binder hun naturopplevelsen og den gamle mannen mesterlig sammen, og gir oss til og med en forklaring på den litt merkelige tittelen, - jeg kunne ikke skjønne hvorfor boken ikke het «Løp ulv», men her er det snakk om noe helt annet! Mot slutten får hun også puttet inn litt skikkelig detektivarbeid, som ved siden av hennes kunnskapsrike kommentarer til skogsdrift og hundehold, også er med på å bidra til at jeg uten tvil gir boken terningkast seks og favorittstempel!

Haha, så søtt spørsmål!

Svensk Wikipedia sier at "Mucklor är små djur i Pettson och Findus-böckerna, filmerna och spelen. De kan endast ses av katten Findus. Mucklor är inte särskilt intelligenta, men de brukar vara mycket bestämda i sina få idéer. Några av dem är mycket störningskänsliga. De är finurliga och busar gärna med Pettson genom att knycka en strumpa eller två, eller flytta en bok från ett ställe till ett annat. Om man tittar noga är de med på många av bilderna även om de sällan nämns i texten"

Lenke til svensk wikipedia

Personlig synes jeg at farten min har gått ned, og at jeg bruker lengere tid på selv enkle bøker.
Får ikke lest like mange bøker som før, det er nok litt på grunn av farten- mye på grunn av at det er så mye annet som stjeler tid. Tvtitting, turer, trening osv.
Men jeg har bare merket at jeg leser senere, og for en som alltid har lest ganske fort, er det frustrerende.

Dette er historien om Henry M. Stanley. Mannen som kom fra arme kår i Wales, der han var kjent som John Rowlands, til å bli en verdenskjent oppdagelsesreisende. Før han kom så langt, kjempet han i den amerikanske borgerkrigen, på begge sider, hadde utallige jobber som en slags journalist, og fikk med seg diverse utskudd på fantasifulle ekspedisjoner.
Hans mest kjente bragd var dog å gå og padle Afrika på tvers for å finne doktor Livingstone. Deretter grunnla han fristaten Congo, og fylte ut de blanke feltene på kartet over det selvsamme kontinentet.

Stanley var en notorisk løgner og lurendreier. Venner ble etterlatt både her og der. Han var rett og slett skremmende, men også fascinerende.

En utrolig interessant historie, som også er illustrert med Stanleys egne skisser.

Blanda drops.
Hovland har her samla tekstar som 1999 ikkje høvde som serskilde publikasjonar. Orginalutgåva var på over 900 sider; paperbackversjonen er korta ned til 400. Det spørs om ikkje ein 2022-utgåve kunne vore kutta ned endå meir. Kortromanen «400 mil frå Sogndalsfjøra» og fleire av novellene er perlane i denne samlinga. Hovland må ha vore fascinert av si eiga draumeverd på nittitalet, men dei korte tekstane han har samla i «Draumebok» og «Pop» gav meg lite. Nokre av historiene er òg sterkt prega av draumebilete.

Heilskapen er likevel ei umissande Hovland-bok med sin underfundige humor.

Ja, det har lenge vært mange rare profiler her inne uten at det blir gjort noe særlig med det. Jeg har også lurt på hvordan sikkerheten er her inne, siden det ser ut som det ikke legges ned særlig arbeid verken i moderatorvirksomhet (selv om det har forsvunnet et par «pussige» profiler i det siste) eller videreutvikling av nettstedet. Du kan jo prøve å sende en e-post til admin@bokelskere.no, så får du forhåpentligvis noen svar.

Jeg lurer på om jeg kan nå André med en forespørsel og samtidig se om det er andre enn meg som reagerer på at det ser ut til å være en haug med falske profiler her inne?
Jeg sikter til profiler uten bøker og med gjentagende sekvenser i navnet og ofte med rare bokstaver. Denne typen har eksistert her inne i årevis og jeg lurer på dette med russiske trollfabrikker, hackere og sikkerheten vi bruker her inne.

Det er positivt at man ikke lenker i hop FB-profil med denne sida, for eksempel, men det ligger jo en epostadresse for hver av oss her.

Noen sider rundt omkring har "jeg er ikke en robot"-felt og eventuelt andre slags sikkerhetsbarrierer som å bekrefte epostadresse og slikt. Har det noe for seg? Jeg må si jeg vet for lite om effekten av denslags, men burde det ikke vært litt større mulighet for å stenge ute uvedkommende?

Finnes det bevis for at de gjør noe galt her inne, bortsett fra å spionere på oss og gjøre statistikkene om hvor mange vi er til løgner, for eksempel?

Mvh

Denne tynne romanen handler om en vinter i livet til Dominic Molise, og foregår i mellomkrigstidas USA. 17-åringen bor i en amerikansk småby sammen med familien sin, som er etterkommere av italienske innvandrere.

Dominic holdes nede av religion, familiens forventninger og fattigdom, uten at han mister gnisten av den grunn: Han skal bli profesjonell baseballspiller, takket være en venstrearm som han har et sterkt forhold til.

1933 var et dårlig år er en tynn roman om forventninger og klasseskiller, skrevet i et friskt språk og med en hovedperson du bryr deg om. Mange har skrevet bøker om avgjørende hendelser i unge menns liv, men John Fantes bok er blant de bedre.

Og selv om 1933 var et dårlig år på så mange måter, siver det heldigvis lys inn i denne fortellinga.

Populære bøker siden 1922.
Da har du lest flere enn meg. Selv kom jeg til 19 leste bøker blant de 100; i tillegg kommer skuespillene som jeg har sett oppført. Gatsby og The Sun Also Rises sto på pensumlisten min i amerikansk litteratur i sin tid. Men jeg må innrømme at flere av forfatterne og titlene her er ganske ukjente for meg.

Noen titler finner vi riktignok igjen blant norske leseres favoritter: Camus: Den fremmede, Marquez: Hundre års ensomhet og Woolf: Til fyret. Se bokelskeres forslag til beste bok

Jeg elsker lister, og satt og tittet på denne både i går og i dag. Jeg har lest ca 25, og hadde ca 5 av de på "Skal lese"-lista fra før. Jeg har sett ca. 15 av disse som filmer eller tv-serier.

Det er så mange flotte bøker på lista, så det er umulig å si noe om alle som er lest, og alle de andre flotte og viktige bøkene som står der.

Profeten fikk jeg et forhold til etter å ha vært i en konfirmasjon for mange år siden, hvor det ble lest fra denne boka.

Den lille prinsen er en nydelig bok, både for barn og voksne.

1984 har jeg lest flere ganger, og den er fortsatt skremmende aktuell. Fahrenheit 451 kommer også i denne kategorien.

Drep ikke en sangfugl ble vel kåret til tidenes bok, det sier jo sitt.

Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai er en av mine absolutte favoritter, både i bokform og på film.

Det var et lite utdrag :)