Her er enda en amerikansk liste over «tidenes beste bøker» slik leserne ser det. Lista omfatter én bok for hvert at de siste hundre årene. Engelskspråklige romaner dominerer naturlig nok, men bøker fra andre språkområder dukker likevel opp her og der. Noen skuespill — og én kokebok! — er også med: 100 Years of Popular Books. Hvor mange har du selv et forhold til?

Jeg har tidligere lest Britt Karin Larsens mange bøker fra Finnskogen med stor glede, og da jeg nylig var deltaker på en tur dit, fant jeg ut at det var på tide å lese hennes forgjengers, Åsta Holths, verk fra samme område. Og jeg ble definitivt ikke skuffet!
Åsta Holths tre bøker følger en skogfinsk slekt fra siste halvdel av 1600-tallet, og det viser seg at det er hennes egen slekt hun skriver om. Hun har derfor hatt stor kunnskap om kulturen og levesettet blant skogfinnene, og hun formidler dette på en detaljert og interessant, men også poetisk, måte. Uten at det blir tørt, følger vi arbeid og arbeidsoppgaver på gården gjennom årstidene, samtidig som vi følger slekters gang gjennom de forskjellige personene og deres liv. For en gangs skyld stiller jeg ikke spørsmål ved hva som er diktning og hva som virkelig skjedde, - det er klart hun har måttet dikte disse personenes tanker, men de fremstår som hele og troverdige. I etterordet blir det påpekt at det er funnet opplysninger om det første slektsleddet som ikke stemmer med Holths historie, men det sjenerte ikke meg, - det er tross alt en roman-trilogi, ikke en slektshistorie.
Forholdet til «baggene», dvs. nordmennene, og kampen for en egen kirke er ellers et sentralt tema i bøkene, og det er for øvrig tydelig at hun har flettet inn historier hun har hørt fortalt i røykstua i mørke kvelder.

Åsta Holth testamenterte hjemmet sitt, Leiråker, til Norsk Skogfinsk Museum på Svullrya, og det er bevart slik det sto da hun døde i 1999. Det var veldig interessant å besøke det og vite at det var der hun satt og skrev disse bøkene som jeg da var langt inne i!

Da regner jeg med at du selvfølgelig har sjekket originalen, før du kommer med sur kritikk.....

100-åringen-bøkene er morsomme. Synes denne var for anmasende i det som er samme stil, fra samme forfatter. Etter min mening har ingen rett til å trille terning på bøker man ikke har ferdiglest, så derfor leste jeg hele.

Jeg har pleid å like bøkene om Wisting, denne synes jeg nok er i overkant traust.

Verden fra ca 1940 til ca 2006 sett fra Frankrike. Til tider gjenkjennelig, til tider interessant, ofte tilknytninger til franske navn jeg kke har noe forhold til.

Artig at du så referansene til Hardyguttene. De gikk meg hus forbi. Derimot la jeg merke til at hovedpersonene besøkte Alices restaurant. Det er en klar henvisning til en dramatisk ballade med samme tittel av Arlo Guthrie.

En litterær selvbiografi som kretser rundt fem unge menn som dør altfor tidlig. Hun kommer fra en fattig, svart familie ved kysten i Mississippi, der fortidens undertrykkelse og fordommmer kaster skygger langt inn i vårt århundre med rasisme, arvesynd og rusmisbruk. Boken er i det høyeste grad en litterær historie, samtidig som fortelleren trekker inn data for å beskrive de forhold familien og vennene vokser opp under. Hun tegner et bilde av det fattige amerika i en varm prosa og med statistiske fakta, og fargelegger de som vokser opp uten fedre, i husvogner, crack-epidemien tett på livet. Alt beskrives med en varme og ømhet. Det er et balansert og kjærlig bilde av samfunnet hun lengter bort fra, og lengter tilbake til. Hun rammer inn livene til disse unge mennene som dør i løpet av en kort ungdomstid. Hedrer dem og gråter over dem. Men boken blir aldri sentimental.

En utrolig sterk historie, modig, nært og reflektert. Hvem skulle trodd at vellykkede Abid Raja har gjennomgått en så tøff og vond barndom og ungdomstid. En viktig historie om flerkulturell oppvekst.

Ein moderne Huckleberry Finn.

Sjølv om dette er ei dystopisk ungdomsbok med mykje elende, har Hovland fylt teksten med den underfundige humoren sin. Dei opne og skjulte referansane til litterære og popkulturelle fenomen gir nok større meining for vaksne lesarar enn ungdommen som boka siktar mot. Deler av handlinga ligg nær opp til Mark Twains Huck Finn.

En aldeles nydelig bok. Jeg er glad i bøker som ikke bruker side opp og side ned for å forklare noe som kan sies i en setning eller to. I denne boka sløses det ikke med ordene, her beskrives mange historier, nesten uten at jeg merker at de blir presentert for meg. Nydelig om minner, frihet, kjærlighet, livet og døden, og ikke minst om vennskap til mennesker og hunder (og en katt). .
Leter du etter en fin bok i påsken, er du som meg lite glad i krim, så anbefaler jeg denne. Den finnes som e-bok på BookBites (biblioteket).

Boken setter de to andre bøkene i perspektiv og gir forklaring på de underliggende spørsmålene som er reist gjennom disse bøkene. Kristof viser hvordan traumer kan føre til at fantasi og virkelighet blandes sammen. Underliggende er at en enkelt hendelse kan få konsekvenser som gjør at livet aldri blir det samme. Takk til Harald K og kåring av århundres bok og de som stemte denne triologien frem blandt de ti beste. Dette er noe av det beste jeg har lest!

Skremmende aktuell

Tjue år med «krig mot terror» i Afghanistan har gitt oss så mange nyheter om krigshandlinger at vi ble vant til det. Det blir vanskelig å ta innover seg alle grusomheter, og det berører ikke så mange av oss direkte. Så har Simon Stranger skrevet denne fantastiske romanen på en måte som jeg føler gir ny innsikt, fordi historien presenteres på en måte som gjør det mulig å forholde seg til. Vekslingen mellom historien til Afghanistan-veteranen Nicholas, Taliban-krigeren Arman, referat fra politiske beslutninger før og under krigen samt historiske tilbakeblikk helt tilbake til Djengis Khan, synes jeg er svært vellykket. Nicholas’ historie er basert på en norsk soldats erfaringer, mens Armans historie er fiktiv og basert på flere intervju med afghanske unggutter og menn. Boka illustrerer veldig godt hva avgjørelser på makronivå kan bety for livet til den enkelte innbygger og soldatene som kriger. Dette er opplevelser som gjør at livet aldri kan bli som før.

Han skriver om ulike skjebnesvangre endringer på side 353:

Ingen av oss vet når livet plutselig endrer seg.

Øyeblikket da forhjulet på sykkelen kiler seg i trikkesporet i
asfalten, slik at du sendes på hodet over styret og smeller i bakken.
Øyeblikket da legen ser opp fra svarene på vevsprøvene som ble tatt
noen uker tidligere, og nølende forteller at det ikke ser så bra ut.

Øyeblikket da du løfter graviditetstesten opp mellom lårene og ser det
blå krysset som langsomt vokser frem i det vesle vinduet, at det
finnes et knøttlite foster som vokser inni deg.

Og for Nicolas, øyeblikket da all den oppdemmede angsten fra det siste
oppdraget i Afghanistan får ham til å bryte sammen, litt over to år
etter at han kom hjem.

Hvordan reagerer du når du så vidt har overlevd et angrep, har kommet hjem på perm og det er smørkrise i Norge? Vi får ikke tak i nok smør til å bake de tradisjonelle julekakene våre, og i en trygg hverdag er dette nok til å utløse krisestemning. Hva tenker du når du er i Afghanistan og kriger mot terror, og får høre på nyhetene at det er gått av en bombe i regjeringskvartalet? Litt etter kommer også nyheten om skyting på Utøya. Kan man heller ikke være trygg i Norge?

Selvmord er et tema i boka, både hovedpersonens selvmordstanker og det høye antallet selvmord i Norge. Sitat fra side 258:

Hvert år tar rundt seks hundre nordmenn sitt eget liv. For norske menn
mellom femten og førtini år er selvmord den vanligste dødsårsaken av
alle, og rager øverst på statistikken, før trafikkulykker, overdoser,
kreft og hjertefeil … … I Afghanistan, som for tiden er et av verdens
farligste land å leve i, er selvmordsraten blant de laveste i verden.
Unntaket er det økende antallet selvmordsbombere.

Bakgrunnen for NATOs engasjement i Afghanistan var Atlanterhavspaktens artikkel 5. Den sier at et angrep mot ett eller flere av medlemslandene skal betraktes som et angrep mot alle. Det er foreløpig den eneste gangen denne bestemmelsen er benyttet.

Sa jeg noe om at boka også er språklig veldig god? Han skifter elegant mellom det konkrete, det litt poetiske og det reflekterende, og jeg ble hekta fra første side. Faktaopplysningene «lures inn» slik at det ikke framstår som en oppramsing, og gir historien ekstra troverdighet. Her ligger det nok mye god research bak.

Jeg er ferdig nå med "Mitt liv som rotte" som for meg var en sterk leseropplevelse. Det er den mørke siden av amerikansk småbyliv forfatteren viser oss her. Jeg har ikke lest mye av Oates tidligere - kun svart vann. Selv om dette er tøffe saker, merker jeg at hun skriver på en måte jeg liker. Oates gir et avslørende bilde av det amerikanske samfunnet der rasefordommer, kvinneforakt og mannlig brutalitet ligger like under overflaten. Jeg tror jeg vil lese mere av henne.

Ja, det er tøff tematikk, og forstår at du føler det slik. Jeg valgte likevel å lese videre for karakterene er svært troverdige og har mye dybde. Oates har en engasjerende måte å fortelle på - hvordan de handler og reagerer og hvor lite kontroll de har over livet.
Mye dreier seg på en måte om om tilfeldigheter.
Oates får godt fram hvor inngrodd rasismen og kjønnsrollene er, og ikke minst hvor viktig loyalitet er.

Fantastisk hvordan forfatteren suger leseren inn i historien med dulgte antydninger om kalamitetene som er underveis. Fikk lest 50 sider på flyreisen til Spania.

Artig å lese måten forfatteren får fram noe av utviklingen i historien. To ganger etter hverandre skjer det motsatte skjer det motsatte av det som opprinnelig var hensikten eller det forespeilte. Lionel vil skremme Violet slik at hun ikke tør å røpe det hun vet. Derfor dytter han henne ned kjellertrappen. Men nettopp skadene hun dermed pådrar seg, blir utslagsgivende for at hun forteller til læreren sin. Politiet forsikrer henne videre at nå som hun har fortalt, er trygg, Ivirkeligheten blir det jo det motsatte som kommer til å skje. Aldri har hun vært mer utrygg.

Om en vil lære historie, men synes det kan bli trettende lesing, er dette boken å velge. Boken er en reiseskildring med historisk perspektiv. Lærerik og interresant!

Jeg har gått fullstendig glipp av at det har vært en avstemming her og ettersom jeg har vært innom her en eller to ganger etter jul, lurer jeg litt på om nominasjonsrundene har vært litt kortvarige?
Før var jeg kjempegira på å være innom her flere ganger i uka, men det var før jeg fikk høre at jeg ikke får rokke ved folks fordommer, klasseinndelinger, m.m. Så jeg ga F, mistet interessen litt, men bøker har jeg jo fortsatt. Syns også det er litt synd at problemet med falske profiler fremdeles ikke er borte, på tross av varsling til André.

Meeeen, jeg kunne gjerne nominert noe og stemt hvis jeg bare hadde sett fristen(e) i tide. Nei, jeg vil nok si lista ikke er representativ, sjøl om den er god. Det er flere her jeg ikke har lest og som står på lister over framtidas leseplaner. Jeg har ikke lest noe av Hamsun og har aldri blitt fristet til det (skylder på skoletvangen, jeg har hatt en tendens til å skygge unna alt skolen påla meg å lese), men jeg kan fint forstå at en norsk bauta som han vanskelig kan forbigås.

Ble litt nysgjerrig, hva ligger bak generasjonsskille ut fra sølvvinnerne?