Bokelskere.no

Første verdenskrig er Europas grunntraume, ulykken som de neste hundre årene har måttet slite med ettervirkningene av. Den amerikanske borgerkrigen (1861-65) er USAs. Tatt av vinden er en dypt rasistisk roman som stiller seg med begge beina på taperlagets side og dyrker deres tapte verden av slaveri, uten å unnskylde seg for det. Det er en av de fire-fem mest ubehagelige romanene jeg noen gang har lest.

Vi må bak de mest umiddelbare assosiasjonene. "Tatt av vinden", hva er det første du tenker på? Noe med store kjoler og selskaper, filmen med Vivien Leigh og Clark Gable, kanskje? Uttrykket har gått inn i språket, som betegnelsen på noe flyktig, lett og forbigående. Erlend Loe skrev den komiske klassikeren Tatt av kvinnen, deLillos synger at "alt det der er tatt av vinden" når det dreier seg om en ungdomsforelskelse som tar slutt. Ja, selv Bjørn Eidsvåg (!) har en plate som heter Tatt av vinden. Har han lest Margaret Mitchell? Jeg tviler på det.

For hva STÅR egentlig i denne romanen? Vinden i Tatt av vinden er ikke fluffy og kjælende. Vinden er en ødeleggende kraft, det er et bilde på Nordstatene som feier over Sørstatene og knuser dem under den amerikanske borgerkrigen. Det finnes knapt noe bedre utgangspunkt for en roman enn en borgerkrig, men Margaret Mitchell er ikke interessert i noen form for flerstemmighet, selv om boka er på mer enn tusen sider. Hovedperson Scarlett O'Hara begynner som en grunn materialist, og utvikler seg knapt på de tolv årene boka varer.

Jeg satt hele tida og venta på at lerretet skulle utvides, at Mitchell skulle se ting fra flere sider, men det skjer ikke. Ingen yankeer (folk fra Nordstatene) kommer til orde. Jeg har ikke problemer med å forstå at n-ordet ble brukt flittig på 1860-tallets Georgia, det er mer menneskesynet som er forferdelig, og mest av alt et utslag av forfatterens latskap. Igjen og igjen kommer romanfigurene tilbake til hvor herlig alt var før i tida, da slaver var slaver og de hvite herskerne kunne ha tallrike grillselskaper og sprade rundt i kjolene sine.

Den svarte befolkningen blir forkastelig skildret gjennom hele romanen, ikke minst av den allvitende fortelleren, som er enda mer rasistisk enn romanfigurene i sin gjenfortelling av Sørstatenes historie. Slavenes frigjøring etter borgerkrigen blir skildret som en komplett ulykke, og opprettelsen av Ku Klux Klan framstilt som en nødvendighet fordi det streifet så mange frigjorde eks-slaver omkring som de hvite måtte forsvare seg mot. At Mitchell kunne skrive det, vel vitende om hvordan klanen hadde lynsjet tusenvis av svarte i årene etter borgerkrigen, er ufattelig. Men jeg tror at jeg forstår mer om det dypt splittede USA etter å ha lest Tatt av vinden.

Tatt av vinden er en trangsynt, ekkel, ensidig og ekstremt rasistisk bok. Jeg leste meg gjennom hele bare for å ha gjort det. Høydepunktet i boka er samtalene mellom Scarlett og Rhett Butler, han som sier "Frankly my dear, I don't give a damn" i filmen. Han er romanens forsøksvise samvittighet, men etter at han gifter seg med Scarlett, må vi gjennom 150 sider med ekteskapelig krangling før det tar slutt.

Frankly, my dears, jeg brydde meg heller ikke om at det gikk i dass for dere da siste side var ferdig.

Bakgrunn til : Tatt av vinden / Gone with the winds Wikipedia

"Jeg hadde alle detaljer klare i tankene før jeg satte meg til skrivemaskinen."
— Margaret Mitchel (forfatteren)

I mai 1926, etter at Margaret Mitchell hadde forlatt jobben sin i Atlanta Journal og kom seg hjemme etter ankelskaden, skrev hun en samfunnsspalte for Sunday Magazine, "Elizabeth Bennet's Gossip", som hun fortsatte å skrive til august. I mellomtiden, mannen hennes begynte å bli lei av å dra med seg armlaster med bøker hjem fra biblioteket for å holde tankene til kona opptatt mens hun hinket rundt i huset; han foreslo ettertrykkelig at hun skulle skrive sin egen bok i stedet:

For guds skyld, Peggy, kan du ikke skrive en bok i stedet for å lese tusenvis av dem?

For å hjelpe henne i hennes litterære bestrebelser, tok John Marsh med seg en Remington Portable nr. 3 skrivemaskin (c. 1928). I de neste tre årene jobbet Mitchell utelukkende med å skrive en roman fra borgerkrigstiden hvis heltinne het Pansy O'Hara (før Gone with the Winds publikasjon ble Pansy endret til Scarlett). Hun brukte deler av manuskriptet til å støtte opp en vaklende sofa.

I april 1935 leste Harold Latham fra Macmillan, en redaktør på jakt etter ny skjønnlitteratur, manuskriptet hennes og så at det kunne bli en bestselger. Etter at Latham gikk med på å publisere boken, jobbet Mitchell i ytterligere seks måneder med å sjekke de historiske referansene og omskrive åpningskapittelet flere ganger. Mitchell og John Marsh redigerte den endelige versjonen av romanen. Tatt av vinden ble publisert i juni 1936

Jeg har nettopp ført opp Tatt av vinden på "gjenlesingslista" mi, for å sjekke om jeg virkelig var så bevisstløs første gang jeg leste den for mange år siden, Den gangen oppfatta jeg den som en feministisk roman: Scarlett er riktignok ganske uspiselig, men hun veit hva hun vil, og går verken av vegen for intriger eller grovarbeid (slavearbeid?) for å nå sine mål.

Men først må jeg gjøre meg ferdig med Den siste stolheisen av John Irving, en murstein på bortimot tusen sider - den handler om helt andre sider ved det amerikanske samfunnet enn Tatt av vinden!

Scarlett er en feminist og en egoist, men absolutt ingen humanist, og for platt til at selskapet hennes i tusen sider blir særlig givende.

Etter å ha tenkt og tenkt, må jeg bare spørre (spørsmålet går både til deg og Marit og andre); hva er en feminist?

Scarlett O’Hara husker jeg som bortskjemt, egoistisk, lite snill og utrolig fascinerende. En feminist har jeg oppfattet som en som kjemper for kvinners rettigheter og likestilling mellom kjønnene. Nå er det riktignok nærmere seksti år siden jeg leste «Tatt av vinden», men jeg kan ikke huske annet enn at Scarlett kjempet, med alle slags knep, utelukkende for seg selv og sitt eget velbefinnende. Og ga seg ikke før hun fikk den mannen hun ville ha.
Gjør dette henne til en feminist?

Hva betyr egentlig feminist?
Feminist forklares i ordboka som 'person som arbeider for kvinners likestilling og frigjøring'.

Hva kjennetegner feminisme?
Nancy Cott definerer feminisme som troen på at likeverd mellom kjønnene er viktig og at ideen om et kjønnshierarki som sosialt konsept er feilslått.

Hva er feministisk lesemåte?
Den feministiske litteraturteorien tar som marxismen utgangspunkt i at maktrelasjoner i samfunnet påvirker litteraturen. Men i stedet for å se på klassemotsetninger ser den på maktforholdet mellom kjønnene, der kvinnen historisk sett har vært underordnet mannen.

Hva er en kvinnesakskvinne?
Kvinnesaksbevegelsen er en menneskerettsorientert bevegelse som kjemper for alle jenters og kvinners menneskerettigheter på liberaldemokratisk grunn, og som har et likestilt samfunn som overordnet mål.

Scarlett O’Hara er så langt fra feminist det er mulig å være. Bare det som gagner henne er godt nok. Bipersonene i filmen er motstykke til henne.

Scarlett kjemper for seg og sitt, og bryter en rekke tabuer om hvordan kvinner skulle oppføre seg. Så selv om hun er drevet av personlig vinning og ikke overordnede tanker om kjønnsroller når hun gjør det, blir hun en foregangskvinne som utvider kvinners handlingsrom i romanen. Hun er en smart bedriftseier, hun pleier tett sosial omgang med Rhett selv om hun er gift, hun beveger seg rundt i samfunnet selv om hun er gravid. Og hun er virkelig ikke interessert i barna sine - i alle fall til ulykken rammer.

Hentet fra nettet:

– «Tatt av vinden» åpnet for en samtale om slaveri, men det var først på 1970-tallet at TV-serien «Røtter» startet en større samtale om brutaliteten, forteller Jonnetta. «Røtter», som ble sendt på NRK i 1978, var basert på Alex Haleys roman om hvordan afrikanerne ble ført til Amerika som slaver midt på 1700-tallet.

Hm, så fram til Roots var folkemeningen at slaveriet i USA ikke var så ille? Så historieløse tror jeg ikke folk var i årene før Roots. I så fall var det mer snakk om fortrengning enn uvitenhet.

Røtter var viktig fordi den brakte slaveriets brutalitet og menneskelige kostnader inn i stuer over hele verden på en ny måte. Den traff et bredt publikum på 1970-tallet, over 130 millioner i USA alene. Dette i en tid med økende bevissthet om borgerrettigheter, og satte søkelys på slaveriets historiske realiteter, som ofte hadde blitt romantisert eller oversett i populærkulturen, som i «Tatt av vinden». Filmen var banebrytende for sin tid ved å sentrere svarte perspektiver og erfaringer. Den bidro til å forme folks forståelse av slaveriets grusomheter og afrikansk-amerikansk historie.

Hvis jeg hadde bare en bok til å sette som favoritt, ville Røtter vært den ene hos meg. Boka skilte seg ut ved å spore en families historie over generasjoner, fra Afrika til Amerika, og ved å bruke en blanding av fiksjon og slektsforskning. Den kom også i en tid der TV-mediet forsterket dens rekkevidde, mens de tidligere bøkene stolte på trykt tekst og taler. Før Røtter var de fleste innflytelsesrike verkene knyttet til abolisjonistbevegelsen i USA og Storbritannia, da slaveriet fortsatt var lovlig eller nylig avskaffet. Deres innvirkning målte seg med Røtter i deres tid, men de hadde ikke samme globale medieforsterkning som TV-serien «Røtter» senere fikk.

Tja, Åsmund - Scarlett synes jeg ikke var en foregangsperson. Hun kjører over alle for å få sin vilje igjennom. Å bryte tabuer er nok ikke i hennes tanker. Overklassen hadde den gang/tid/samfunn egne hakkeordninger. Andre måtte godta hvordan den øvre overklasse opptrådde, for å få invitasjoner til selskaper som ble holdt. Se & bli sett er nok dekkende.

Jeg kan gå med på at Scarlett O’Hara kan kalles en foregangskvinne. Men hvis du setter likhetstegn mellom foregangskvinne og feminist, er vi uenige. Feminisme er en politisk teori eller bevegelse. Jeg viser til tankesmien Cevitas politiske ordbok:

«Feminisme er teorien om politisk, sosial, økonomisk likhet mellom kjønnene. Det er en ideologisk tankeretning som legger til grunn at menn og kvinner skal ha like rettigheter og bli anerkjente som likeverdige individer.»

Jeg tar mitt eget fagfelt, sykepleien, som et eksempel. Fra gammelt av ble pleie av syke ansett som et simpelt arbeid, overlatt til fattige kvinner uten noen form for utdannelse. Diakonissene i Kaiserswerth (Tyskland), britiske Florence Nightingale og norske Cathinka Guldberg kjempet frem sykepleien til et respektabelt yrke, som krevde en yrkesutdannelse. På veien brøt de mange tabuer og konvensjoner. De utvidet kvinnerollen («kvinners handlingsrom») ved å skape et av de tidligste yrker kvinner kunne inneha. Disse sterke og modige kvinnene var alle foregangskvinner innen sitt felt. Men jeg har ennå til gode å høre dem omtalt som feminister. Hvilket de da heller ikke var.

Jeg må visst prøve å oppklare en misforståelse: Scarlett O'Hara er ingen feminist i mine øyne. Det er romanen Tatt av vinden jeg mener er feministisk. Den handler om et kvinnemenneske som stort sett framstår som umedgjørlig, usympatisk og mye annet på u - men som trasser alle hindringer på vegen mot målet, som er å tilbakeføre Tara til fordums storhet. Mer utfyllende svar kommer kanskje med tid og stunder når jeg har henta fram romanen fra hylla, der den har stått urørt i mange tiår.

Det jeg lurer på : Hvorfor leste du boken? Ja jeg har sett filmen på TV, men det er lenge siden. Tiden boken ble skrevet ( og før) ble alle under overklassen tråkket på uansett hudfarge. Det jeg sitter tilbake med etter filmen (som er lenge siden) hvor bortskjemt hovedpersonen var. En annen oppførsel får vi glimt av, av bi-personer i filmen.
Det var først da kritiske røster begynte å snakke urettferdigheten av rasismen, våknet folk opp og ble bevisste på noen ble dårlig behandlet kun pga. hudfarge. Det var regelrett latterlig at man blir vurdert som dårlig person pga. hudfarge, men dette skjer fremdeles og ikke bare i USA. Vi mennesker har blitt utdelt en hjerne og ikke alle bruker den dessverre. Det en hører går rett ut av munnen. Noen har et behov for å tråkke på andre for skinne.

Jeg var 14 år det året Martin Luther King ble drept og da lurte jeg på om folk i USA hadde gått av skaftet. Like etterpå ble Robert Kennedy drept. Husker jeg ristet på hodet at dette kunne skje.

I vinter spilte vi inn en episode i Sølvbergets podcast om "The Great American Novel". Jeg har lest noen sånne, men mest av menn. Tatt av vinden var bare et uttrykk for meg, så jeg bestemte meg for å lese boka for å finne ut hva som faktisk står i den.

Rasismen er én ting, jeg er mest opptatt av hvor lite ambisiøs den er som roman. Mer enn tusen sider, alt med skylappene på: Verden sett fra den hvite herskerklassen i Georgia sitt perspektiv. Det er ingen flerstemmighet å snakke om. Det er fint lite dynamikk mellom den allvitende fortellerens perspektiv, og romanfigurene - fortellerstemmen agerer mest som en heiagjengleder for personene sine. Det er nokså kjedelig.

Scarlett O'Hara er interessant på sitt vis, men har ikke noe større mål i livet enn å bli rik. I en av de få scenene hvor hun prøver - prøver! - å reflektere over noe litt større enn sin egen pengesituasjon eller mennene hun baler på med, funderer hun på hvorfor krigen oppsto. Svar: For å ta jorden vår og pengene våre. Ja, ja.

Jeg synes det er rart å kreve et utvidet perspektiver og flerstemmighet i en roman fra tidligere dager.

Har ikke god litteratur ofte noe ambivalent og gåtefullt over seg? Enten den er ny eller gammel? Jeg prøvde virkelig å finne det i Tatt av vinden, men klarte det i liten grad.

Jeg synes det er litt lettvint å avfeie en figur som du gjør, penger og jord er alltid en del av motivasjonen for krig. Jeg er ikke sikker på om hovedgrunnen til at Lincoln og Nordstatene hevet fanene var å frigjøre slavene. Først og fremst ville de ha et forent land, og derigjennom skatter osv, mens Sørstatene forsvarte sin "livsform" som også er til fordel for dem selv, deriblant retten til å eie andre mennesker. Det er dette som gjør "Tatt av vinden" interessant, Rhett Butler representerer noe av ambivalensen, foreldrene til Scarlett noe, osv. Så det er overgangstider, og det er det som gjør romanen interessant. Scarlett er en som alltid kommer seg gjennom vanskelige tider. Hun er også overfladisk og egoistisk, men hun holder liv i familien sin. Så ja, jeg finner dobbelthet og ambivalens her, om enn ikke så omfangsrikt som hos for eks Knausgård. Det er også en kjærlighetsroman, men ikke bare det.

Apropos krig/fred i USA. Etter borgerkrigen "dumpet" USA bomull på markedet. Det resulterte i at bomullsprisen gikk kraftig ned og det var noe Egypt fikk føle på iht. bomullskursen og fikk konsekvenser for Egypts økonomi & England kjøpte opp bomullaksjer til en billig penge. Dette var noe jeg leste i mine foreldres historiebøker. Dette var rett før jeg tok eksamen i historie muntlig, det stod ikke i noen av skolens historiebøker så det gjorde seg.

Alt henger sammen med alt.

Helt enig.

«Tatt av vinden» elsket jeg som ungpike! Også filmen. Kjærlighetshistorien mellom Scarlett O’Hara og Rhett Butler overskygget alt. Rasismen så jeg ikke. Dette var riktignok før Martin Luther Kings «I have i dream», og den amerikanske borgerrettighetsbevegelsen var lite kjent i Norge.

Opp gjennom årene har jeg flere ganger tenkt å lese boken på nytt. Men aldri tatt sjansen. Min første reaksjon etter din grausame salbe var at den skal få forbli et romantisk minne. Ved ettertanke - er det kanskje som du sier, noe å lære om dagens Amerika av boken.

Du får en stjerne for å ha skrevet en ordentlig omtale. Innholdet klarer jeg ikke helt å forholde meg til. Var den virkelig så ille??

Den var i det store og hele uspiselig. Jeg likte replikkvekslingene mellom Scarlett og Rhett, men boka går etter hvert på tomgang.