Bokelskere.no

Fint at du har tatt med bøker fra mellomkrigstiden som mange nå vil regne som klassikere, men tydeligvis fortsatt er like aktuelle.

Denne tråden er rene gefundenes Fressen. Så mange ypperlige bøker; gamle kjenninger og nye fristelser. Å kåre den beste, er, som flere har sagt, både umulig og meningsløst.

Mitt første innlegg var spontant og norsk tenkt. Går vi utover landegrensene dukker flere favoritter opp: portugisiske José Saramago (med Det året Ricardo Reiss døde, En flåte av stein, Kain og Dødens uteblivelse som noen av høydepunktene), finske Tove Jansson (Trollvinter, Farlig midtsommer, Billedhuggerens datter for å nevne noen), tyske Erich Maria Remaque (Der weg zurück, Drei kameraden), amerikanske John Steinbeck (Alle tiders torsdag, Om mus og menn, Vredens druer), islandske William Heinessen, De fortapte spillemenn, Sara Lidman, Pär Lagerkvist - og så videre. Og selvfølgelig Harper Lees gripende «Drep ikke en sangfugl».

Tilbake i Norge ruver Johan Falkberget og Sigrid Undset. Også Britt Karin Larsen er en god kandidat med sine historiske romaner fra Finnskogen.

Veldig morsomt og inspirerende å snuse rundt blant egne og andres gamle favoritter!

Jeg er heller ikke på noen måte i stand til å peke på den ene vinneren, men velger i stedet å nevne noen utvalgte bøker eller forfatterskap. Siden jeg tidligere har nevnt mine norske favoritter, konsentrerer jeg meg her om de utenlandske, vel vitende at det kan være et gap mellom stor litteratur og min personlige opplevelse av en bok.

Jeg kan istemme bejublingen av Drep ikke en sangfugl, og starter derfor med å fremheve noen andre amerikanske bøker som har gjort inntrykk (ved siden av mange andre), her i kronologisk rekkefølge: John Steinbeck: Øst for Eden, John Fante: Spør støvet, Marge Piercy: Fare, fare krigsmann, Paul Auster: Moon Palace (fordi det var den første av hans bøker jeg leste)

I Europa tar Ferrantes Napolikvartett en særlig ledelse, men jeg vil også nevne Irene Nemirovskis bøker, med Hett blod på førsteplass. Men tysk litteratur bør jo også nevnes, der inntar nok Erich Maria Remarque førsteplassen, uten at jeg her skal peke ut én av bøkene, - det er for lenge siden jeg leste dem.

I Storbritannia ruver jo bøkene til Doris Lessing, med Martha Quest-bøkene på førsteplass. For øyeblikket kommer jeg ikke på noen flere derfra, - bortsett fra Frank McCourts gripende Engelen på det sjuende trinn. Å jo, - så har vi jo også Ian McEwans Om forladelse!

I Danmark kommer jeg ikke utenom Karen Blixen og Mitt Afrika, mens Ditte menneskebarn og Pelle Erobreren av Martin Andersen Nexø gjorde et dypt inntrykk i sin tid. Av «nyere» litteratur må jeg ta med Vinterbarn av Dea Trier Mørch, - en nyskapende bok om livet på en fødestue, som kom mens jeg selv var gravid!

Selma Lagerlöfs Gösta Berlings saga kom ut i 1891 og faller så vidt utenfor tidsrammen, men jeg er nødt til å ha med henne! Ellers vil jeg særlig nevne P.O. Enquist, og av hans bøker trekker jeg særlig frem Kaptein Nemos bibliotek. Også Kerstin Ekman må nevnes, og der blir det trilogien Vargskinnet som inntar førsteplassen.

Avslutningsvis tar jeg turen til Island og vår tid og runder av med Jón Kalman Stefanssons forfatterskap og fjorårets fantastiske Ditt fravær er mørke!

Etter å ha rotet rundt i hodet mitt og bokhyllen har jeg nå kommet frem til disse bøkene som særlige favoritter, men er uhyggelig klar over at jeg kan ha glemt noen, - eller enda verre mange! Og i tillegg kommer det jo at det er mange gode bøker jeg ikke har lest, og også anerkjent gode bøker som jeg ikke er så veldig begeistret for. Men etter nå å ha studert denne oversikten jeg har laget meg, tror jeg faktisk at jeg likevel kan kåre en vinner og nominere Helena Ferrante og Napolikvartetten!

Hvorfor det?

Ja, - Nattens brød, så klart, - og Olav Audunssøn, og så den og den og den, - som jeg skrev i forrige innlegg 😉😊

To av de allerede nevnte forfatterne på topp hos meg også.
Johan Falkbergets «Nattens brød» med «Christianus Sextus» på en god andreplass.
Sigrid Undset: «Kristin Lavransdatter». En her inne, lurer på om det var deg Ellen, sa en gang at «Olav Audunssønn i Hestviken» var nesten enda bedre. Nå har jeg begynt på den – og må si den lover svært godt.

Vi har forresten hatt en fin felleslesing av Nattens brød.

Umulig oppgave! Hos meg står nok Hellemyrsfolket av Amalie Skram og Nattens brød av Johan Falkberget øverst. Men hvis jeg leser Landstryker-triologien på nytt kommer kanskje den på toppen av pallen.

Her er det visst ingen som har klart å bestemme seg, forståelig nok, for det er jo et forferdelig vanskelig spørsmål! For egen del tror jeg aldri jeg kan la noen annen norsk bok gå foran Kristin Lavransdatter, og så kommer jo Hamsun hakk i hæl, - med Pan, tror jeg. Men så begynner det å bli vanskelig, så jeg tror jeg gir meg før jeg kommer på den, og den, også den da ....

Tyskertøs, også kalt tyskerjente, er nok kjente begrep for de fleste. I Ingen anger blir man kjent med fem finske tyskertøser, som på uventet vis blir dumpet på veien, og står fritt til å gå hvor som helst. Gjør sjåføren det av medlidenhet og en sjanse for dem til å overleve? Andre verdenskrig nærmer seg slutten, og er hjemme ofte det beste?

I begynnelsen var de en større gjeng. Men når de kommer til et telt, velger noen av dem å bli værende der av ulike grunner, mens fem kvinner Katri, Irene, Siiri, Veera, og Aili velger å vandre videre, uvitende hvor lang veien hjemover kommer til å bli, og uvitende OM hvor lang tid det vil ta. Med sine kofferter legger de i vei til tross for matmangel, søvnmangel, helseutofrdringer, frost, og vanskelig naturterreng, bestemmer de seg for å gå uansett hvor lang tid det vil ta. For de har ikke så mange andre valg. Ikke alle veier er trygge på grunn av miner. De er alle skallet for de har blitt markerte mot sin vilje. Derfor gjemmer de hodene sine i skaut, i håp om å minske hat på veien. De møter ikke altfor mange under vandringen, men de de møter på, blir de møtt av både medlidenhet og avsky.

Vanskelige veivalg
Det er ikke bare den lange vandringen som tærer på kropp og sjel, og ukjent terreng som utfordrer kvinnene. Noen gruer seg til å komme hjem, spesielt Irene. Hun vet ikke hva som venter henne og hun vet ikke om hun vil tilbake til det A4 livet hun levde før. Da alt var stillestående og forutsigbart. Ikke vet hun om hun vil diskutere det hun har gjort de siste årene, heller. Hun er ikke en gang sikker på hvorfor hun har lagt ut på denne reisen med de kvinnene hun går sammen med, dag ut og dag inn.

Vil alle fem overleve denne tøffe, utfordrende og umenneskelige lange ferden hjem, eller blir antallet mindre?

Kinnunen skriver godt, spesielt om sulten de føler og kulda som setter seg inn i kroppen. Han er også god på å male frem terreng og naturbeskrivelser med få ord. Det føltes nesten som man vandrer sammen med dem, og ikke makter å tenke på hvor langt det er igjen å gå. Han har et enkelt språk, og det gjorde også romanen mer ekte og levende.

Spennende og mystiske karakterer
Eneste problemet var at jeg ikke likte alle karakterene, ikke bare på grunn av det de hadde gjort, men også på grunn av diverse personlighetstrekk. Man vil like dem, men samtidig ikke. Følte meg litt splittet angående den saken, og det tror jeg kanskje er meningen med boka, også? I romaner skal man føle litt splittelse og ubehag om det man leser. Mener dog ikke at de fortjente offentlig ydmykelse for det de gjorde. Det forandrer ikke på noe.

En viktig og medrivende roman av Kinnunen om skam, utholdenhet og redsel for uviss fremtid.

Fra min blogg: I Bokhylla

Do Not Go Gentle Into That Good Night

Do not go gentle into that good night,
old age should burn and rave at close of day;
rage, rage against the dying of the light.

Though wise men at their end know dark is
right,
because their words had forked no lightning
they
do not go gentle into that good night.

Good men, the last wave by, crying how bright
their frail deeds might have danced in a green
bay,
rage, rage against the dying of the light.

Wild men who caught and sang the sun in
flight,
and learn, too late, they grieved it on its way,
do not go gentle into that good night.

Grave men, near death, who see blinding
sight
blind eyes could blaze like meteors and be gay,
rage, rage against the dying of the light.

And you, my father, there on sad height,
curse, bless, me now with your fierce tears, I
pray.
Do not go gentle into that good night.
Rage, rage against the dying of the light.

- Dylan Thomas (1914 - 1953)
Diktet er hentet fra The Giant Book of Poetry, Edited by William H. Roetzheim,
Level Four Press, San Diego, CA, 2006

Carl Sandburg tror jeg du kan se bort fra, men fagbokforfatteren Curt Sandberg er selvfølgelig en mulighet, men det kan bli vanskelig å finne ut, så lenge diktene ikke finnes på nettet. Det er mange eldre poeter som aldri har funnet veien til internett, men vi vet at før i tiden ble dikt lest opp på både tv og i radio, de kan stamme derfra. Dikt ble lest opp i mange sammenhenger før i tiden når jeg tenker meg nærmere om, men det hjelper oss ikke så mye nå, hvis ikke noen skulle kjenne noe igjen.

Tusen hjertelig takk for innsatsen, gretemor.
Jeg har i mellomtiden vært inne på et nettsted for den amerikanske poeten Carl Sandburg, av svensk avstamning. (TanteMamie lurte på om det kunne være en sammenblanding mellom disse to navnene; Sandburg er oversatt til svensk.) Her lå Carl Sandburgs hundre beste dikt på engelsk, men jeg fant ikke noen som lignet på de jeg har.

Jeg begynner nesten å lure på om jeg har en «hemmelig» poet i slekten, som skrev under pseudonym. Papirene lå blant arvegods som har ligget på loftet i flere tiår. Det forvirrende er at jeg tviler på om vedkommende kunne skrive på svensk (jeg kjenner igjen håndskriften, så jeg vet hvem det er). Det er mange år for sent å spørre.

Mer sannsynlig er nok din hypotese, gretemor, at det ble skrevet ned etter en opplesning.
Kunne denne fagbokforfatteren Curt Sandberg ha hatt en poetisk åre? Skrevet dikt som ikke ligger på nettet. Er takknemlig om noen skulle dra kjensel på diktene.

Jeg er redd jeg må skuffe dere. Jeg fant heller ingen spor av diktene relatert til Curt Sandberg og Bjørn Berg.

Familien til den svenske illustratøren Björn Berg har laget en nettside hvor de har lagt ut alle hans verker, men jeg finner ingen tegn på at han skrev dikt.

Den svenske bokdatabasen oppgir en Curt Sandberg som skrev fagbøker om Arbeidsorganisasjon på 1980 og 1990-tallet.

Google ga meg heller ingen relevante opplysninger. Koblingen "Curt Sandberg"+tittelen på diktene ga 0 søkeresultater.

Den norske søkebasen dikt.org ga heller ingenting. Wikipedia har listet opp 629 norske lyrikere, men ingen Bjørn Berg.

Når jeg legger deler av og hele strofer av diktene inn i google (med og uten rettelser), gir det 0 treff.

For å sjekke sannsynligheten av treff, skrev jeg inn en strofe fra noe jeg har diktet selv og lagt ut her inne. Den kom frem først. Det hadde jeg faktisk ikke trodd.

Min teori er at disse diktene ikke er lagt ut på internett, og at mysteriet kanskje finnes i og rundt de løsrevne arkene du er i besittelse av.

Det kan virke som den som skrev ned diktene du har på ark ikke hadde teksten foran seg, det er for mange stavefeil. Kanskje teksten ble lest og det ble skrevet ned som vedkommende trodde det ble skrevet på svensk. Du vet kanskje fra hvor/hvem arkene kommer? Det kan være relevant?

Det dreier seg altså tre dikt som skal være skrevet av en Curt Sandberg (skrevet på svensk eller oversatt til svensk) og ett på norsk av en Bjørn Berg, jeg ønsker opplysninger om. Finner ingenting hverken om dikterne eller diktene.

Curt Sandberg:
- Straffet – et lengere dikt som begynner sånn: En gång dödat jag en mann / Helt visst var det én, men kanskje var det två / Jag minns inte klart / osv.
- Gryning – begynner slik: Genom mörkets nattliga värld / ljusa ensamma stjärnor / osv.
- Ekko – et kort dikt, begynner slik: Tornerna klinga sprött gjenom rymden / osv.

Bjørn Berg:
- Skyggen – Et tre står alltid i veien / for det som står bak det / osv.

Tusen takk for engasjementet! Ja, her på Bokelskere er det kunnskap, nysgjerrighet og sporhunder. Veldig flott.

Min løsning ville være å legge inn boka på nytt med korrekt tittel. Eller appellere til administrator om å rette opp feilen.

Lettlest og spennende krim/roman. God underholdning, men litt for oppskriftsmessig. Har med de kyniske og veldig rike, et vrak av en krigsveteran, bohemen, slu advokat, forelskelse, bedrag, hevn. Karikerte personer. Enkelt språk med lite mellom linjene.

Vi er mange som har latt oss fascinere av det korthuggede språket og den naive og brutale historien vi møter i tvilling-triologien.

Analfabeten er like korthugget og nedstrippet, men med den samme tankevekkende meningstettheten. Gjennom 11 små fortellinger eller kapitler får vi Agota Kristofs selvbiografi. Språket, krigen, flukten og fremmedgjøring er sentrale elementer som skaper mening langt utover forfatteren selv. Det er aldri sentimentalt eller forklarende, men det viser oss det allmennmenneskelige og tapet til mennesker som må flykte fra hjemlandet sitt, fra familien og fra språket sitt.

Språket er sentralt. En jente som lærte å lese allerede som fireåring, som tjener til nødvendig overlevelse ved å sette opp små stykker på skolen og internatet, som bærer ordbøker over grensen - og som plutselig befinner seg i en situasjon som analfabet i en alder av tjueseks. Og som kjemper seg til et nytt språk gjennom hardt arbeid og oppslagsverk. Og som gir oss den fantastiske tvilling-triologien på sitt nye språk.

Kort, tankevekkende og vakkert!

Historien om de tre kameratene, om kjærlighet og om Berlin i mellomkrigstiden er en klassiker. Med sin dialogdrevne form er den lettlest. Alt beskrives gjennom dialoger mellom et rikholdig persongalleri. De tre unge krigsveteranene utgjør kjernen, de har kjempet sammen sammen under første verdenskrig og forsøkte nå å bygge seg et liv og et levebrød i et bilverksted. Den vakre, men syke Pat introduserer kjærligheten. Ellers møter vi et bredt persongalleri; de andre gjestene i pensjonatet, horer og spekulanter. Og vi møter et desillusjonert samfunn preget av inflasjon, nød og polarisering. Hovedpersonens vertinnes karakterisering av de unge er treffende: «Fortiden hater dere, nåtiden forakter dere og fremtiden har dere ingen tro på.»

Det er mørke toner, men likevel beskrivelser av sterke vennskap.

Vi har kommet til 80-tallet. Jespers mor, Maj, er død og begravet. Nå er Jesper og søsteren, Stine, alene, men de er voksne. Stine er lege, mens Jesper kun har noen få piano-elever. Han lever på Trude, noe hun begynner å bli lei av. De snakker ikke ordentlig sammen lenger. Selv Jostein, Jespers barndomskamerat, er ikke hva han en gang var. På avstand observerer forfatteren det hele.

Nok en god bok, men synes den blir litt omstendelig innimellom.