Bokelskere.no

Vel, lesehastighet er egentlig en høyst lite kvanitativ størrelse, som mange alt har vært innom. Lesingens kjente formel er avkoding + forståelse, uløselig knyttet sammen som to sider av et ark. Dette betyr at vi alle trolig kan avkode i rasende fart, men hva vi faktisk forstår eller oppfatter vil være svært forskjellig. Jeg vil videre anta at det ikke er selve avkodingsbiten som leverer rammene, men forståelsen.

Dersom man går inne for det, kan man trolig lese (les: avkode) skremmende mange ord i minuttet, men dette er altså bare halve sanneheten. Jo lengre tid man bruker, desto flere semantiske tråder rekker hjernen å knytte. Så spørsmålet som da gjenstår er: Finnes det litteratur som krever mer, som kompleks faglitteratur (for eksempel relativitetsteorien, som vi alle kan avkode, men som faktisk knapt noe levnede menneske evner å forstå), og er det forskjell på ulik prosa? Hvor lang tid tar det å avkode "Trist som faen"? Det tar faen ikke særlig lang tid, men dersom man skal "ta med seg noe", tar det kanskje noe lengre tid?

Min mening er at det simpelthen er umulig å "måle" lesehastigheten, siden lesing altså både er avkoding og forståelse, og dermed alltid vil være individuelt, eller i det minste inneholde et subjektivt aspekt: omtrent som å måle/sammenligne smerte, eller, for å bruke en gammel en: synge om arkitektur.

Temaet i seg selv kunne blitt en bra bok, men denne var alt for tungførdøyelig og lite interessant. Jeg synes man blir lite kjent med personene i boken og til tross for at det ikke var store boken tok den lang tid å lese fordi man glapp i historien underveis.. det var rett og slett for kjedelig.

Vel, for å kunne uttale seg om dette er den beste boka i verden, så bør en jo helst ha lest de fleste andre...

Når jeg hører uttalelser om at dette er den beste boka i verden så tenker jeg at det ofte viser hvilket livsyn en har, - heller at personene uttaler seg om hvilke litterære kvaliteter Bibelen har!

Jeg har selv lest Bibelen og joda, den er både "spennende" og har flotte skildringer, ikke minst av kjærligheten. Samtidig er den også en bok som skildrer vold, - ufattelig vold, hevngjerrighet og andre "ufine", og ikke minst uforstålige handlinger. Ta og les Gamle Testamentet fra perm til perm, - mange som blir litt sjokkert da! Opplever at når man diskuterer Bibelen (innholdet, ikke kvaliteten av boka som sådan) så har de fleste kun noen "yndlings-skriftsteder", salmer eller Evangelium de leser, - omatt og omatt, - men totalbildet kjenner mange lite til.

Det er forresten flere tråder ad Bibelen her.

På mange måtar ein manisk bok, med ein språkleg driv som gjer at boka er vanskeleg å leggje frå seg. Den er tragikomisk, trist og tankevekkjande, men samstundes morosam. Boka er samfunnskritisk med blant anna lønsforskjellar og kjønnsrollemønstre i fokus, i tillegg til å beskrive, om kanskje på ein ekstrem måte, tapet av eit forhold, kampen for å vinne familien att.

Den første setningen i Ingvild H. Rishøis novellesamling La Stå (novellen heter "Det regner inn"), velger jeg å beskrive som genial:

"Den første gangen Lila prøvde å dø var i sjuende klasse."

Charles Bukowskis åpning av Post Office er også en favoritt:

"It began as a mistake."

"Så mange mennesker som lever livene sine overalt, som bare får det til."

Incontro av Anne Gjeitnger

Godt jeg hadde en pause mellom Shantaram og denne romanen, ellers hadde jeg vel gått meg helt bort i det litterære India. Balansekunst er en fantastisk fortelling! Lærerik, spennende, morsom, vemodig og så inderlig nær selv om den handler om mennesker i en annen kultur, annen tid og annen økonomisk situasjon. Anbefales på det sterkeste!

Denne viste seg jo å fungere veldig bra:

Mr and Mrs Dursley, of number four, Privet Drive, were proud to say that they were perfectly normal, thank you very much

J.K. Rowling, Harry Potter and the Philosopher's Stone

Jeg var i hvert fall hekta.

Åpningen av Mannen som elsket Yngve..! (Jeg merker at jeg stadig nevner den boken, noe som understreker hvor sinnssykt glad jeg er i den, så glad i den at det ligner en forelskelse, ikke bare ligner, men ER en forelskelse! For et liv du har laget, Tore Renberg, for et univers! Det er definitivt den boken jeg kommer til å huske om tjue år som min ungdoms aller største favoritt.) Tilbake til saken: Åpningen er så heftig! Så direkte! Så ekstremt fengende!

Okei: Det heter ikke EU, det heter ikke Russland, og det heter ikke Either you are with us or you are with the terrorists. Det finnes ingen Gulf-krig, det finnes ingen folkemord på Balkan, og det finnes ingen tiåringer som dør av LSD. E-post er science fiction, internett er mumbu jumbo og teori, og ingen kan brenne sine egne cd'er. Ingen har hørt Kurt Cobain synge "Smells like teen spirit", det er ikke grunge som gjelder, og ingen har lest i avisa at Cobain er død av overdose. Verden har ikke blitt servert Spice Girls, Beyonce eller Destiny's Child, Bono har ikke snakket med fremstående statsledere live på turné, og Blur har ikke krangla med Oasis om den nye britpopen. Keanu Reeves har ikke opphevet tngdekraften i "The Matrix", ingen har sett Ernst Hugo Järegård stå på taket av Riget i Køben og hytte neven mot Østersjøen idet han rober "Förbannade Danskjävlar", og Ross, Monica, Chandler, Rachel Phoebe og Joey har ikke fått 20- 0g 30-åringer til å sitte hjemme hver tirsdag kveld. Ingen snakker om webdesign, det går ikke an å få jobb som chatvertinne, og SMS er det ingen som har hørt om. Bill Clinton har ikke måttet tilstå, gråtende på en pressekonferanse, at han har hatt seg med aspiranten, Prinsesse Diana har ikke stått fram som anorektiker på fjernsyn, og hun er ikke død. Greta Garbo er heller ikke død, Astrid Lindgren er ikke død, Pol Pot er ikke død, og Kong Olav er ikke død. De britiske guttungene Roberg Thompson og Jon Venables har ikke myrda toåringen James Bulger på en jernbanelinje i Manchester, attenåringen Eric Harris og syttenåringen Dylan Klebold har ikke skutt ned tolv medelever og en lærer på Columbine High School i Jefferson, County Colorado. Kan du fatte det, at ingenting av dette har hendt? Synes du det høres bra ut? Det har ikke hendt.

Ja, jeg kunne fortsatt å skrive ut hele kapittelet, og neste og neste og neste. Hurra!

Denne begynnelsen får det alltid til å yre i kroppen min av pur glede over denne fantastiske boka..

Åpningen av Karl Ove Knausgårds første bind av "Min Kamp" fikk det til å kile i lesehjertet:

"For hjertet er livet enkelt: det slår så lenge det kan. Så stopper det. Før eller siden, en eller annen dag, opphører denne stampende bevegelsen av seg selv, og blodet begynner å renne mot kroppens laveste punkt, hvor det samler seg i en liten kulp, synlig fra utsiden som et mørkt og bløtlig felt på den stadig hvitere huden, alt mens temperaturen synker, lemmene stivner og tarmene tømmes".

"Hva med en tekanne? Hva om tuten åpnet og lukket seg når dampen kom ut, sånn at den ble til en munn som kunne plystre fine melodier, eller sitere Shakespeare, eller bare ha det moro sammen med meg? Jeg kunne finne opp en tekanne som leser med stemmen til Pappa, så jeg fikk sove, eller kanskje en hel serie med kanner som synger refrenget til "Yellow Submarine", som er en sang av Beatles, som jeg liker veldig godt, fordi insektlære er en av mine raisons d'être, som er et fransk uttrykk jeg kan. En annen god idé hadde vært å trene opp anus til å snakke når jeg promper. For å gjøre det ekstremt urkomisk kunne jeg lære den å si: "Det var ikke meg!" hver gang jeg prompet utrolig høyt. Og dersom jeg skulle prompe utrolig høyt i Speilsalen, som er i Versailles, som ligger utenfor Paris, som er i Frankrike, selvsagt, ville rumpa mi si: "Ce n'était pas moi!""

Starten på Ekstremt høyt & utrolig nært av Jonathan Safran Foer. Ble litt langt sitat kanskje, greide ikke begrense meg... Synes dette setter fortellerstemmen med en gang, gjorde meg kjempenysgjerrig på hvem denne fortelleren er. Denne boka ga meg en fantastisk leseopplevelse. (Lånte den derfor bort til ei venninne som ikke likte den i det hele tatt. En elsk-hat bok kanskje?)