Bokelskere.no

Det Renberg virkelig mestrer er samtidsskildringene. Jeg er enig med deg Regn - Jarle er en helt annen karakter i Pixley Mapogo enn i Charlotte Isabel Hansen (som for øvrig også skiller seg fra karakteren vi møter i Kompani Orheim og Mannen som elsket Yngve). Han gjennomgår, etter min mening, både ytre og indre transformasjoner slik samtiden hans gjør. 80-tallets Jarle er helt ulik Jarle på 90- og 2000-tallet. Det var lett å falle for unge og naive Jarle, jeg synes også det er lett å falle for voksne Jarle som forholder seg lettere forvirret til sn samtid. Det er likevel noe som holder seg konstant ved Jarle som karakter, en naivitet og kanskje sårbarhet som gjør at vi som lesere alltid kommer til å være på Jarles side.

Jeg er enig! Jeg lurer på hva dere vil ha? Jeg fatter ikke denne skuffelsen folk går rundt og bærer på når det gjelder Pixley Mapogo. Renberg tar et skritt utenfor barne - og ungdomsstiden til Jarle, et skritt bort fra alt som har skjedd. Jarle er voksen nå, han er far til Charlotte Isabel og han prøver så godt han kan, men det henger noe i han, noe som er i oss alle, noe som gjør at vi kjenner han igjen. Er det ikke dette som kalles personlighet? Den modnes kanskje med årene, blir påvirket og utviklet, men man er vel fortsatt det samme mennesket? Jarle møter motstand og han reagerer slik som nærmest er "forventet" at Jarle skal reagere. For vi begynner å kjenne han nå, gjør vi ikke? Vi har blitt glad i han! Jeg liker boken godt og jeg synes det er positivt at den er annerledes enn de tre andre. Jeg liker hvordan den er skrevet, språket man så lett kjenner igjen, og at den kun går over et par timer. Jeg synes den er bra og jeg har overhodet ingen planer om å slutte å følge verken Jarle Klepp eller Tore Renberg!

Vi opplever nok boka ulikt. For meg skildrer ikke Renberg angst, men usikkerhet, forvirring og kanskje enda mer utilsrekkelighet.

Jeg ser på bøkene om Jarle Klepp i en sammenheng. Han vokser og går gjennom ulike stadier i livet. Slik alle gjør. Den Jarle Klepp vi likte i Yngve- og Orheim-bøkene var unggutten Jarle Klepp. Nå er han voksen.

Jeg opplevde ikke Jarle som angstfylt i boka. Forvirret, ja. Usikker på seg sjøl, ja. Og så ramler det sammen for ham når han står ansikt til ansikt med ting han ikke er vant til å forholde seg til. Sånn tror jeg vi menn har det alle sammen. Kanskje kvinner også?

Etter noen dagers deltagelse på denne herlige bokelsker-sida, legger jeg merke til at mange legger ut nye meninger om bøker som har vært omtalt før. Resultatet er at det blir en rekke "løse tråder" om samme bok. Et lite tips er å sjekke først om boka har vært omtalt av noen her inne tidligere. Da kan vi blåse liv i gamle innlegg og kommentere disse i stedet for å si samme ting flere ganger. På denne måten kan vi få lange tråder der ulike meninger om samme bok samles på samme sted. Det hadde vært fint, synes jeg. :)

Denne lille novellesamlingen ble kåret til den beste norske boka som har kommet ut de siste 25 årene. Jeg er enig. Det er bare to korte, korte noveller mellom permene. Sett av en time til å sluke det beste norsk samtidslitteratur har å by på.

Kjempebok av Harstad. Jeg fikk til slutt lyst til å flytte til Færøyene og bo på et asyl hvor det ikke skjer noenting i det hele tatt. Og det skal litt til

Det er vanskelig å forstå Palestinakonflikten, men gjennom denne fantastisk bra tegneserien forsto jeg i allefall en del mer.

En veldig irriterende bok. Vant Man Booker-prisen samme år som Ian McEwan var nominert for "Atonement". Det viser vel at utenlandske prisutdelinger er vel så vilkårlige som norske.

Jeg sitter igjen med spørsmålet: Hvorfor gjorde ingen noe? Men så lurer jeg litt på om vi selv lukker øynene for slike tilfeller rundt oss?