Bokelskere.no

Så flott da at du svingte deg rundt og fant ut av det, før kjellk, hehe. Det er morsomt med de små tilleggsopplysningene slike som du kom med nå.
Tenk at han kunne skrive Pan mens han er her i byen, han hadde vel historien på lapper og i hodet sitt.
Han bodde på Lundsiden med utsikt til elva Otra og Kvadraturen.

Å, det visste jeg ikke. Så leit!

Dette går på æra laus. Skal svare før kjellk, håper eg: Som vegarbeidar budde Hamsun på garden åt ein familie eg kjenner ved Mjøsa før han flytte til Raufoss og budde i arbeidarboligen der utanfor ammunisjonsfabrikken. Og han skreiv artikkel om haugianarar som hadde møte på garden som eigedommen min tilhørte. Og endeleg skreiv han Victoria nokre mil vest for der eg bur. Så heimbyen din kan gjerne få æra for Pan, ja: Kolloen skriv på s. 190-191 i bind I at Hamsun ikkje kom nokon veg med skrivinga i Paris, men da han i april 1894 kom til Kristainsand, vart det sving på sakene! Så fint!

Eg trur at han begynte i Paris og gjorde seg ferdig i Kristiansand. Nordahl Grieg skriv at Hamsun sat "naken til beltestedet" i Paris og skreiv på Pan. Vi får sjå etter i Kolloens biografi når vi får tid.

Ja, det var trist at ho skulle gå bort så brått. Eg lyttar for tida på serien om Innhaugfolket. Sterke bøker! Det er ein artikkel om henne i det siste Familien. Der sa ho at det var mogeleg det kom ei bok til, men...

Måten ho førte sine lesere inn i sin verden på, er bemerkelsesverdigt. Ho var ein folkekjær forfatter som har satt sine spor for evig tid.

To store giganer er de begge, og så har de noen fellestrekk som vi kan glede oss over.

"Pan", ei flott bok som han skrev her i Kr. sand, rett ved der jeg bor, huset er Torridalsveien 14.

Boka er skildringer fra Kristiania på slutten av 1800 tallet.
Hovedpersonen heter Gunvor, og vi følger livet til den unge jenta fra hun må dra fra hjembygda si og om det vanskelige livet hennes i Kristiania.
Her møter hun fattigdom, fyll og prostitusjon, og hun blir en del av det livet selv.
En rørende historie som minner meg på Albertine skikkelsen.

Denne boka kom jeg over ved en tilfeldighet, hadde verken hørt om boka "Drift" eller forfatteren.
Men så plutselig oppdager jeg at jeg har ei bok til av Parelius, nemlig "Fata Morgana", supert altså.
I etterordet skrevet av Fredrik Haslund skriver han bl.a. noe om forfatteren og hans litterære produksjon.

Han skriver at denne boka ikke er dokumentarisk, "han legger sine skildringer nær til det personlige erfarte - noe som også er bekreftet av ham selv".

Her kan dere lese litt om forfatteren.
Det er en slags historisk roman, om livet til hardt pressede mennesker som levde et hardt liv i Vika - området på den tiden.
Levende beskrevet, gammeldags språk med gamle slang uttrykk, men det var bare herlig å lese.
Jeg kan anbefale boka.

Ut på morgenen en sensommers dag kom en jente op Kongsveien mot Ekeberg. Hun var i skaut, verkenskjole og tykke vrang og rette hoser i bondesydde sko. I den en hånden bar hun en bylt, i den andre en nistebomme.

"Drift" av Fredrik Parelius

Tusen takk, det så interessant ut! Har lastet ned første fortellingen, som var gratis, og skal se nærmere på den i helgen.

VINDHARPE

Ett er nødvendig - her
i denne vår vanskelige verden
av husville og heimløse:
Å ta bolig i seg selv.
Gå inn i mørket
og pusse sotet av lampen.
Slik at mennesker på veiene
kan skimte lys
i dine bebodde øyne.

Hans Børli

Lesebrett er både lettvint og greitt, men hva skjer med bibliotekene våre om ingen kjøper bøker mer? Tenk bare på alle de fra-tak-til-gulv bokhyllene som går over hele veggen bak peisen, de må jo fylles med noe. Og en kan jo ikke sitte der i de dype lærbetrukne stolene om kvelden, med en cognac i glasset og den trofaste hunden ved ens føtter og se på tomme bokhyller. Og hva med salongbordet i mørk eik, det må jo ha noen store, lekre billedbøker stablet på den ene siden, gjerne toppet med en gammel Gubbio vase. Det blir liksom ikke det samme med en Kindle...(Jeg går nå ut fra at ALLE dere her på bokelskere har slike bibliotek hjemme, så dermed kommer aldri lesebrett til å danke ut papirbøker. Merk mine ord!)

Hva har dere bokelskere planlagt å lese i påsken? Selv har jeg tenkt å ta med følgende tre bøker på fjellet: Camilla Läckberg: Englemakersken Lars Kepler: Hypnotisøren Jørn Lier Horst: Bunnfall

Dette er jo sikkert i overkant av hva jeg rekker, men man kan jo ikke risikere å gå tom for lesestoff :)

Klasseskiller i gamle Trondhjem

"En gang lot han stakkars Gina trekke i klokketauet. Men det gjorde han ikke om igjen. Nei, nei det burde ikke forkynnes utover byen at to tukthusfanger hadde fått kjærlighet til hinannen". Dette er fra innledningen til Klokken på Kalvskinnet av Kristian Kristensen, utgitt i 1966.

Handlingen er lagt til Trondhjem i 1820-årene. Unggutten Daniel er dømt til livsvarig straffearbeid i tukthuset på Kalvskinnet for å ha stjålet en hest. En spesiell hendelse gjør at han og medfangen Gina Fryd utvikler et kjærlighetsforhold. Gina er dømt for å ha født et barn "i dølgsmål".

Morten Sommer er tilbake til sin barndoms by etter å ha studert teologi i København. Han ankommer med sin unge hustru københavnerpiken Cecilie. Den selvhøytidelige Morten sliter med å finne sin plass - som ektemann, sjelesørger i tukthuset og blant Trondhjems kondisjonerte. Når Cecilie prøver å muntre sin alvorlige mann, møter han henne surt og avvisende. Når han en sjelden gang legger godviljen til, er Cecilie rasende. Bare i få øyeblikk greier de nygifte å nå hverandre. Savnet etter et barn er et stadig traume mellom de to.

Tuktshuset på Kalvskinnet i Trondheim ble bygd i årene 1733-88. Den tjente som oppdrageranstalt for "løse individer", og som fengsel. Det siste frem til 1971. Forholdene er brutale, og det oppstår en strid om modernisering av anstalten. Hvor hardt skal "lemmene" drives? Hvilke metoder må til for at de skal forbedre seg? Bedre forhold i anstalten - hva vil det føre til? Presten Morten Sommer slites i denne konflikten, som i så mange av livets forhold. Daniel blir et slags symbol i striden. Han vinner tillit og får større frihet og bedre arbeidsforhold enn de andre fangene. Er han denne tilliten verdig? Lever han opp til forventingene? Troen på Daniel settes etter hvert på en hard prøve.

Klokken på Kalvskinnet er en historisk interessant, gripende og godt skrevet bok. Kristiansen tegner fine og troverdige personskildringer og gode beskrivelser av de sosiale spillet mellom personene. Deres problemer og konflikter er allmenngyldige og aktuelle den dag i dag. Interessant er det også å lese hvilke roller kvinnene etter hvert påtar seg i de konfliktene som utspiller seg.

Kristian Kristiansen er en forfatter jeg anbefaler og vil lese mer av. En "gammel" forfatter som absolutt fortjener å løftes frem igjen.

Heller litt malurt i begeret her... Den første boka var kjempebra, synes jeg. Kom for tredve år siden, leste den da. Nr 2 var også fin, nr 3 grei nok, nr 4 - da begynte jeg å slite litt. Nr 5 kom jeg ikke gjennom, og den siste har jeg ikke prøvd på en gang... Dessverre synkende kvalitet. Hun hadde planlagt åtte bøker, og de første kom fort, men så ble hun nok rammet av skrivesperre eller noe sånt. MEN de første bøkene er veldig fine, så les og lev dere inn i det! Spennende tema :)

Når du har lest "Frydenholm", så glemmes den ikke så lett. :) Det er overraskende, at kun 27 har registrert boken her inne. Den ble utgitt i Norge i 1977, og om jeg ikke husker feil, så var "Frydenholm" et samtaleemne i de dager.

Astrid Lindgren har gjort det som må være alle forfatteres høyeste mål - skrive slik at vi tror fullt og fast på det hun skriver, og forsvarer det. (Hvorfor turde svenskene aldri gi henne Nobelprisen?)
Da mine barn var små, lå hele familien i stjerneformasjon rundt en transistorradio ute (på hytta) og hørte Astrid Sommers opplesning (radio utendørs var helligbrøde, men DETTE måtte vi høre og radioen sto lavt på, derfor med hodene mot radioen). Jeg har ingen vansker med å forstå at for de som har opplevd Brødrene Løvehjerte som barn, er historien reell.

Det er flere bidrag i denne tråden jeg er enig i. F.eks. som Ellen sier "Lindgren lot Kavring oppleve døden slik", eller Marit som sier at ingen kan vite sikker hva vi opplever i dødsøyeblikket.

"Fantasi" var kanskje et uheldig valgt ord. Men for meg foregikk eventyrene i Nangijala i Kavrings hode - uten at det på noen måte forringer hans opplevelser, eller våre, lesernes. Jeg leser/hører Kavrings kamp mellom livet og døden i det som skjer i Nangijala. Hans angst og gru, hans forsoning og trøst; det hele blir for meg en del av lille, tapre Kavrings dødskamp. Det er dette som gjør boken så gripende. Og som gjør den til mye mer enn en "barnebok".

Er det ikke bare fint at vi kan lese en bok på ulike måter, og samtidig oppleve den som "vår".

Helt enig. Jeg tror det er kontrollbehov. Jeg har vokst opp med tilnærmet identisk historie til Christoffer, men jeg er en av de som overlevde. I mitt tilfelle ble barnevernet varslet da jeg var 12, men jeg turte ikke innrømme hva som skjedde fordi jeg var redd min stefar skulle drepe familien min. Derfor trakk barnevernet seg ut da jeg sa ingen ting hadde skjedd. Jeg flyttet hjemmefra for å gå på skole da jeg var 16.
Historien til Christoffer gjorde forferdelig vondt. Å vite at det fortsatt finnes barn som har det slik i Norge i dag og jeg er sikker på mange reagerte innerst inne, men Norge er så flink til å delegere bort ansvar. Alle tar på solbriller og tenker det er ikke mitt ansvar.

Jeg kjenner igjen karakteren til stefaren. Stefaren min var enormt kontrollerende. Jeg måtte være på rommet mitt hele tiden. Tok jeg skolebøkene ut på altanen for å gjøre lekser tømte han kaffekoppen over dem, tok jeg en brødskive uten å spørre når jeg kom hjem fra skolen smørte han pålegget inn i ansiktet mitt og kastet meg ned trappen 2 etasjer. Og oppførselen hans med å skulle kontrollere alt ift hva vi skulle gjøre til enhver tid og hvor, kjenner jeg også igjen. Det virket som jeg leste om min egen stefar. Det er kanskje en egen personlighetstype (forstyrrelse) som skaper slike mishandlere. Jeg hadde også en tidligere kjæreste som kontrollerte og slo, men greide å komme meg ut av det da jeg så parallellene. Jeg kommer aldri til å glemme Christoffer. Jeg blir både forbannet og oppløst i tårer når jeg tenker på hvor vondt han måtte hatt det. Som barn evner en ikke å tenke fremover at det skal bli bedre. Man har ikke det tidsbegrepet. Man tror at det en har nå alltid vil være slik, og når noen slår er det fordi en selv er mislykket og fortjener det.

Skal prøve å forklare.Først skrev jeg feil, skrev stjerne istedet for terningkast. Marit skrev at 70 hadde den og terningkastsnittet var mellom 5 og 6..
Da søker jeg på "høye terningkast", men desverre var det under 25 stk som hadde rullet terning .Da ble ikke den boken registrert der.Ellers hadde jeg funnet den..

Dette høres ut som "Margfolket", av Keri Humle.