Godt språk, irriterende hovedperson
Viser 46 svar.
Dette var merkelig å lese for meg, Jeg opplevde overhodet ikke Glahn som irriterende. Han har menneskelige feil, og jeg synes det er vakkert. Det er det som gjør oss til mennesker. Det er en fantastisk skildring av et menneskets motstridende følelser. Det jeg virkelig elsker med denne boken, er det utrolig følelsesladede forholdet til natur og kjærlighet som blir beskrevet. Jeg synes boken er nærmest guddommelig, skjønnheten i den får meg til å gråte av glede.
Har ikke lest boken. Men har sett filmen. Likte den ganske godt faktisk. Synes ikke hovedpersonen var irriterenes, kanskje litt patetisk til tider. Men det var jo en viktig del av historien.
Jeg så aldri på Thomas som irriterende. Han bare passet ikke inn hos de andre. Jeg synes at hovedpersonene i både Mysterier, Sult og Pan virker som personer som overhode ikke passer inn i den settingen de er plassert i. I likhet med irrasjonelle handlinger og "gale" utbrudd. Men jeg liker det. Jeg føler på en måte det er mer troverdige personer. Mennesker er alle til en vis grad sånn, bare at de klarte ikke sjule det, slik de fleste gjør. Hadde vi vært inne i Edvardas hode isteden, er jeg sikker på at mye rart hadde kommet fram der også.
For meg er dette en bok om kjærlighetens sarthet og livets umiddelbare lyrikk. Glahn er ingen sympatisk mann, og Edvarda på mange måter et ufordragelig barn. Men sjelden har jeg følt livet sterkere enn gjennom Glahns øyne, og rammen rundt det hele er så enkel men samtidig så storslagen. En fantastisk bok, synes jeg.
Hovudpersonen er irriterande, men boka er veldig god tykkjer eg. Mykje symbolikk, mellom anna relatert til guden Pan.(Pensum på Nordisk grunnfag)
En slik påstand krever da virkelig en forklaring. Er det du som finner han irriterende, eller oppførte han seg irritabel overfor de rundt seg? Hva er det som gjør ham til en "irriterende hovedperson"? Det du sier kan tolkes begge veier og er ikke akkurat åpent for kritikk.
Det er nok jeg personlig, som finner ham irriterende, om ikke hele tiden..
Jeg blir også temmelig irritert på ham, men ikke på langt nær så irritert som på hovedpersonen i Victoria og, aller verst, Sult. Han i Mysterier derimot, var jo riktig så fascinerende.
...nå har jeg iallefall ikke lyst til å lese Victoria! Kan du anbefale en Hamsun roman?
Hæ? Victoria som er en så vidunderlig bok!!!!
Enig!!
Jeg har hatt Hamsunpause en stund nå og er i gang med Siesta og koser meg med den (er halvveis), Victoria blir neste.
Jeg husker godt da jeg var i tenårene og leste Victoria. Den boken gjorde et dypt inntrykk på meg. Hamsun skaper ikke bare en tekst, han skaper en sjel.
Jeg har kommet til kapittel 4 nå og så langt er det god lesning. Det var nok bare en pause som skulle til!
Las "Pan" for mange år siden og tok den fram igjen og er nettopp ferdig med den nå. Du verden sier nå jeg, Hamsun er for meg en stor dikter og han produserte den ene gode boka etter den andre som ingen før har gjort her til lands. Vel, det var store ord men jeg synest han fortjener det.
De som liker Dostojevskij liker nok også Hamsun kan jeg tenke meg. Mange av Hamsun's karakterer minner meg litt om de F.D. noen ganger bruker i sine romaner.
Et fellestrekk er disse ubehjelpelige personene som Glahn her og de høilytte rare utbrudd i samtaler. Menn med vanskelige og underlige personligheter som det nok er vanskelig å få sympani for. For meg er de sjarmerende på sin særegne måte, de er så hjelpeløse at det er en fryd.
Det var en litt rar opplevelse å lese Hamsun og Dostojevskij samtidig. Las "De besatte" og "Pan",(ikke ferdig med de "besatte" enda) nesten nifst å lese så mange nesten likheter.
Og tilfeldigvis gjenleser jeg nå Dostojevskij og Hamsun parallelt! Jeg er enig i at de har disse sære mannspersonene felles, men ellers startet jeg nå på Pan (igjen!) som påskemorgenlesing pga. poetisk språk og naturskildringer, - det siste er det ikke så mye av i "Forbrytelse og straff";)
Og nå har jeg fullført Pan for ørtende gang, og det er bare én ting å si: Det ER en fantastisk roman! Og det er med stor glede og lettelse jeg sier det, for etter forrige gangs lesing (en gang på 70-tallet;)) satt det nok igjen en liten irritasjon over Hamsun og disse sære mannspersonene hans. Men nå er jeg blitt eldre og mer forståelsesfull, og jeg kunne uhemmet nyte boken!
Hamsun skildrer ganske mange sære kvinnepersoner også, for eksempel Edvarda.
Ja, og nettopp den selvmedlidende mangel på forståelse av det annet kjønn har nok også forsterket at Hamsuns mannlige hovedpersoner ikke alltid har stått så høyt i kurs;) Og så har vi jo Glahns forhold til Henrietta og Eva, da;)
To store giganer er de begge, og så har de noen fellestrekk som vi kan glede oss over.
"Pan", ei flott bok som han skrev her i Kr. sand, rett ved der jeg bor, huset er Torridalsveien 14.
Så interessant! Jeg visste ikke en gang at han hadde bodd i Kristiansand, - og dette var jo lenge før hans "sørlandstid". Må være morsomt å se huset og vite at der oppsto hele den historien!
Eg trur at han begynte i Paris og gjorde seg ferdig i Kristiansand. Nordahl Grieg skriv at Hamsun sat "naken til beltestedet" i Paris og skreiv på Pan. Vi får sjå etter i Kolloens biografi når vi får tid.
Ja, vi må finne ut av det, kanskje kjell k kan gi oss svaret, han kan mye om Knut Hamsun.
Ser at det er skrevet ganske mye om "Pan", Knut Hamsun og hans opphold i Paris.
I bok nr. 8 i Hamsun-Selskapets skriftserie - "Hamsun i Paris. 8 foredrag fra Hamsun-dagene i Paris 1994" - heter det første foredraget 'Hamsun, Pan og Paris' (av Atle Kittang), og der er det mye å lese om dette temaet. Det er mulig denne boka kan kjøpes fra Hamsun-Selskapet eller i et antikvariat (eller søke hos antikvariat.net.
I den nye 27-binds utgaven av Hamsun Samlede Verker (2007-2009) har Lars Frode Frode skrevet etterord i alle bindene. Om "Pan" (bind 4) skriver han bl.a.:
"Bare et par dager etter at han var ankommet Paris i april 1893, betrodde Hamsun sin forlegger at "imorgen begynner jeg på en underlig historie fra Nordland i Norge". Det var "Pan" han hadde i tankene, men "Redaktør Lynge" og "Ny jord" kom i veien for arbeidet. Først sent på høsten kunne han vende tilbake til sitt Nordlands-opus. Ifølge Hamsun skulle det bli "en liten bok med få mennesker og megen sjel" - "en stille og rød kjærlighetshistorie. Der skal ingen polemikk være i den, bare mennesker under et merkelig himmelstrøk".
Kampen for å få verket ferdig skulle imidlertid bli lengre og mer kronglete enn Hamsun hadde trodd. Riktignok var det planlagt som "en liten bok", men samtidig skulle hvert kapittel være som "et dikt". "Jeg har arbeidet tyngre med denne fordømte Edvarda enn med alle mine andre bøker," beklaget dikteren seg. For å få inspirasjon reiste han i månedsskiftet mai / juni 1894 tilbake til Norge - til Kristiansand. Etter fem måneder i tilnærmet isolasjon var han endelig i mål og kunne returnere til Paris med ferdigskrevet bok i kofferten.
[...]
I mai 1893 var en novelle med tittelen "Glahns død" blitt publisert i det norske tidsskriftet Samtiden. Dette stykket, som Hamsun hadde skrevet før han forlot Skandinavia, satte han nå inn som avslutning i det ferdige verket. I Paris og Kristiansand hadde han skrevet forhistorien som forklarte hvorfor Glahn døde.
I begynnelsen av desember 1894 kom boken ut, og både kritikere og lesere stilte seg jevnt over positive."
Lars Frode Larsen har gitt ut tre bøker om Knut Hamsuns unge år ("Den unge Hamsun" (1998), "Radikaleren. Hamsun ved gjennombruddet 1888-1891" (2001) og "Tilværelsens Udlænding. Hamsun ved gjennombruddet 1891-1893" (2002)).
På slutten av det tredje bindet skriver L.F.Larsen:
"På forholdsvis nært hold har jeg gjennom tre bøker fulgt Knut Hamsuns livsløp og forfatterskap i de første 33 år og 8 måneder av hans liv. På flere måter finner jeg det naturlig å stanse min fremstilling her - våren 1893 - foran et nytt utenlandsopphold. Med unntak av et besøk i hjemlandet i forbindelse med avslutningsarbeidet på "Pan" sommeren og høsten 1894, skulle det gå over to år før Hamsun i 1895 igjen vendte tilbake til Norge. Paris-oppholdet må sies å innlede en ny periode i hans biografi selv om det skal innrømmes at det neppe representerer noe markert skille verken når det gjelder personlighetsutvikling eller litterær produksjon. De første arbeidsoppgavene dikteren går løs på etter å ha kommet til Paris var da også fullføringen av prosjektet han allerede hadde begynt på før han dro - slike som "Ny jord" og "Pan"." (side 467).
Forøvrig er disse tre bøkene av Larsen noe av det beste og mest detaljerte som er skrevet om Hamsun. Velskrevet og lærerikt, og med et omfattende noteapparat.
Fortsatt God Påske.
Du er en knupp ;) som har funnet ut så mye etter en liten kommentar mellom Ellen og meg.
Jeg har lest meg til at han måtte han ha ro og fred når han skrev, helst et kvistværelse. Det var vel "for mange" andre kjente kunstnere i Paris på den tiden han var der og det var kanskje derfor han ikke fikk nok ro til skrivingen sin.
Det er når en begynner å lure på ulike ting at det er godt å ha to blad Kjell med oss som gode hjelpere.
Får se om jeg finner noe om Hamsuns skriving av "Pan" i sekundærlitteraturen (når jeg får tid). Fant litt om dette på nettet, og siterer fra "Norsk biografisk leksikon":
"Mer tradisjonelle er de to realistiske tendensromanene "Redaktør Lynge" og "Ny jord". Den siste ble skrevet i Paris, dit Hamsun flyttet våren 1893 og bodde et par år. Her vanket han i skandinaviske kretser og møtte bl.a. Strindberg. Mot slutten av oppholdet begynte han på en nordlandsroman, men følte at han måtte hjem for å kunne skrive den ferdig. Han drog til Kristiansand og avsluttet arbeidet med "Pan", som utkom 1894. Pan er et prosalyrisk mesterverk som Hamsun selv hevdet var skrevet i Rousseaus ånd. I samtiden ble den lest som et nyromantisk naturevangelium og en høysang til Kjærligheten og "Nordlandssommerens evige Dag"."
(går ut fra at uttrykket "et par år" ikke dekker tidsrommet nøyaktig. Brukes vel mest som en talemåte her).
Dette går på æra laus. Skal svare før kjellk, håper eg: Som vegarbeidar budde Hamsun på garden åt ein familie eg kjenner ved Mjøsa før han flytte til Raufoss og budde i arbeidarboligen der utanfor ammunisjonsfabrikken. Og han skreiv artikkel om haugianarar som hadde møte på garden som eigedommen min tilhørte. Og endeleg skreiv han Victoria nokre mil vest for der eg bur. Så heimbyen din kan gjerne få æra for Pan, ja: Kolloen skriv på s. 190-191 i bind I at Hamsun ikkje kom nokon veg med skrivinga i Paris, men da han i april 1894 kom til Kristainsand, vart det sving på sakene! Så fint!
Har lest begge bindene av Kolloens biografi for noen år siden, men husker ikke alle detaljene nå. Får se om jeg finner noe om skrivinga av "Pan" i andre biografier og kanskje i en eller flere av bøkene i Hamsunselskapets skriftserie.
PS. Forresten er både Fergusons "Gåten Knut Hamsun" og Combüchens "Livsklättraren" bedre bøker om Hamsun enn Kolloens biografi. Etter min mening
(har vel noe med stilen å gjøre. Kolloen skriver litt for 'roman-aktig').
Det hele minner meg nå veldig på at jeg hadde tenkt å lese Kolloens biografi! Jeg får sette den på listen;)
Så flott da at du svingte deg rundt og fant ut av det, før kjellk, hehe. Det er morsomt med de små tilleggsopplysningene slike som du kom med nå.
Tenk at han kunne skrive Pan mens han er her i byen, han hadde vel historien på lapper og i hodet sitt.
Han bodde på Lundsiden med utsikt til elva Otra og Kvadraturen.
Sikkert interessant! Dostojevskij og Hamsun er kontrastar og parallellar, sjølvsagt mest det siste. For meg er "Pan" den største av Hamsuns romanar, kanskje fordi eg er eit slikt eit skogmenneske ...
Jeg har bare lest fire bøker av Hamsun; Victoria, Sult, Pan og Mysterier. De to siste likte jeg godt, spesielt Mysterier. Sult var nok også god, men hovedpersonen der var også så irriterende at det var nesten plagsomt å lese boka. (Med litt hjelp fra norsklæreren forsto jeg at denne irritasjonen nok var en del av poenget ved boka.) Victoria leste jeg på ungdomsskolen, så jeg er kanskje ikke helt til å stole på? Kanskje all virringen hos hovedpersonene var en del av poenget der også?
Poenget er vel snarere at bøkene skal skildre ... mennesker, og menneskers følelser. Følelseslivet er da ikke (som det ligger i ordet) rasjonelt, man er forvirret, man tviler, man har mange motstridende impulser flyvende rundt i skallen på samme tid. Noen kaller dette virring og noen kaller dette irriterende. Måten Hamsun klarer å male slike motsetninger i sinnet på, har aldri vekket irritasjon hos meg, men mang en latter, medlidenhet og gjenkjennelse. Er det et minus ved Victoria, en av de virkelige kjærlighetsromaner, at hovedpersonen oppfører seg noe kaotisk i sitt indre?
Siden det kanskje ikke kommer helt klart fram, er det kanskje på sin plass å presisere at det meste jeg har skrevet om mitt forhold til Hamsun her inne inneholder ikke så rent lite selvironi. At jeg lot meg irritere så grenseløst i min ungdom var jo nettopp et tegn på hvilken stor litteratur dette tydeligvis må være, når den kan skape slikt følelsesmessig engasjement hos leseren... Om en reagerer med irritasjon eller ikke har sannsynligvis med personlighet å gjøre. Ingens følelsesmessige virring irriterer meg mer enn min egen. Det er derfor kanskje ikke så rart at jeg også lar meg irritere over andre mer eller mindre nevrotiske menneskers virring.
Jeg skjønner hva du mener,Cecilie. Jeg leste "Sult" som ung, og holdt på å bli sprø av den fyren som virret rundt i Kristiania. Jeg forsto nok ikke så mye av menneskets sinn og beveggrunner,men det har heldigvis endret seg.Nå leser jeg Hamsun med større forståelse og overbærenhet.
Enig, men han sier også selv at for ham er drømmen det viktigste, så...
Edvarda er temmelig irriterende hun også. Det er kanskje dette irritasjonsmomentet som gjør Pan til en "stor" roman. En eller annen har til og med kalt boka "Mesterens mesterverk". Jeg synes Mysterier er bedre.
Helt enig i alt du sier her! Irritasjonen her er på et vis litterært sett mer givende - eller kanskje lettere å tolke - enn i Sult og Victoria. Men Mysterier er også min absolutte Hamsun-favoritt (av de fire jeg har lest).
Mysterier er heller ingen favoritt hos meg. Så langt har jeg likt "Ny jord" og "Markes Grøde" best, men har fortsatt mye igjen å lese av Hamsun.
Kanskje en liten misforståelse?
Mysterier er - sammem med Sult, Landstrykere og Segelfoss-bøkene (Barn av tiden/Segelfoss by (og Pan) - mine favoritter blant Hamsuns romaner.
Jeg forsto at Mysterier var din favoritt, men altså ikke min! Jeg har blitt anbefalt å lese "På gjengrodde stier" først, for å få et annet/nytt syn på hele hans forfatterskap, før jeg leser de tidligere romanene, men "På gjengrodde stier" er heller ikke blant dine favoritter ser jeg.
Ok. Nå ser jeg hva du mener.
Jeg liker Hamsuns romaner best, men På gjengrodde stier er også vel verdt å lese. Den hører vel strengt tatt til "erindringsbøkene" (sammen med
I eventyrland (den er "bedre" enn 'Pgs', etter min mening) ifølge siste utgave av Hamsun Samlede Verker (2007-2009). Knut Hamsun skrev også mange gode noveller (mange av dem med typisk Hamsunsk humor og antydningskunst). Derimot er skuespillene temmelig middelmådige, de fleste av dem.
Sist sett
