Bokelskere.no

Atticus Finch i "To kill a mocking bird" (Drep ikke en sangfugl) av Harper Lee. Kanskje litt for opplagt? Celie i "The Color Purple" (Purpurfargen) av Alice Walker. Ronja Røverdatter. Morgaine i "The mists of Avalon" av Marion Zimmer Bradley.

Morfar i "Gulldronning Perledronning" av Margaret Skjelbred. Usedvanlig klok gammel mann.

Så er det avslutta, det leseprosjektet eg hadde utsett - og det heilt utan grunn. Innhaldet var heilt annleis enn det eg hadde sett føre meg. For meg vart det eit fint og interessant møte med dei ulike musikarane og deira forhistorier.Så: Ja, du har heilt rett: Sjølve forliset er ikkje i sentrum. Eg vart også ganske imponert over så mykje tidshistorisk fakta ( har ikkje sjekka så mykje,men vel å tru det) som ligg innvevd i historiene.

Vart elles ganske overraska over språket. Til å vere ein såpass ung mann skriv han svært konservativt: efter , nu, sprog mm i tillegg til setningskonstruksjonar som ein nesten kan forbinde med Ibsen og hans samtidige. Har ikkje lese noko av Fosnes Hansen før, så derfor lurte eg på om han språkleg har lagt seg nær opptil riksmålet som vart brukt i 1912?

Alt i alt: Har hatt ei fin oppleving, og trur eg endar opp med terningkast fem

Har du en bok med en historie? Ikke selve innholdet, men den fysiske boka?

Satt og så opp i bokhyllen min nå og spottet "Sofies verden" av Jostein Garder. En venninne fikk låne denne av meg da hun skulle til Australia og trengte en tykk bok for reisen. Men hun mistet boka i Australia. Den levde derfor videre i Australia i mange år. Før da samme venninne skulle besøke en bekjent i Kambodsja. Og der fant hun igjen boken min. Av alle steder. Men venner av venner, på flyttefot, tok med boka videre i verden. Nå er boka hjemme hos meg igjen etter flere år på reise rundt i verden. Håper den har fått glede flere på sin vei.

Lesing av denne boka gir en del aha-opplevelser i forhold til det man ser rundt seg, både på film/TV og i bøker, men ikke minst i det virkelige liv.

Psykopati er et syndrom, altså et sett av egenskaper – som spenningssøken, manglende empati, dårlig impulskontroll, samvittighetsløshet osv. Man må ha en høy totalscore for å bli definert som psykopat. Det er ikke særlig vanlig, og kanskje ikke engang det mest interessante. Men ”vanlige” mennesker rundt en kan score like høyt på enkeltegenskaper (eller mangel på sådanne), som en fullblods psykopat, og det kan jo forklare mye av det rare/uforståelige man ser.

Jeg skrev på Facebook for en tid siden at evnen til å gi faen er betydelig undervurdert. Og mange av oss er nok i overkant opptatt av å ha kontroll på alt, og hadde fått det bedre hvis de/vi hadde maktet å senke skuldrene litt. Men psykopatene er bare så altfor flinke til å gi faen.

Bokas buskap er at disse egenskapene er gjerne like grunnleggende hos individet som høyde eller seksuell legning, slik at det er lite håp om at vedkommende skal endre seg til det bedre sett fra omgivelsenes side.

Det kan jo virke litt deprimerende dette, men hvis det faktisk er slik virkeligheten er, kan det være nyttig å forstå den. Å lese boka akkurat når rettssaken mot ABB starter gir i alle fall litt ballast til å forstå hvorfor den mannen bare viser følelser på de – for oss andre – mest upassende tidspunkt.

Jeg er så stolt av Lena, flotte flotte Lena. Hun har styrken til å leve sitt eget liv. Anne Karin Elstad på sitt beste. kjenner at jeg skal lese mer av henne nå. Det er noe med å komme inn i hennes verden igjen. For en forfatter og for en evne til å formidle. Tusen takk;-)

Jeg leste denne første gang da jeg var på Anne Franks alder. Det var en veldig sterk opplevelse, og jeg har lest den flere ganger siden. Det virker så rart slik dere skriver om den - det er jo en dagbok, ikke en roman, den har ikke noe plott, eller noen regissert framdrift. Siden den handler om år innestengt i et hus, har den jo heller ingen oppsiktsvekkende ytre handling.

Men for meg var og er det gripende og nesten ufattelig nært, at man kan få et sånt direkte innblikk i et vanlig ungt menneskes liv - i en fjern tid, under slike spesielle forhold - - - Dessuten skriver hun om sitt tenåringsliv på en måte som ga gjenklang hos meg trettifem år senere. Jeg kjente meg igjen, jeg identifiserte meg med henne enda forholdene ikke kunne vært mer forskjellige... Dessuten syntes jeg den ga meg en nærhet til min egen mor, som også var tenåring under krigen.

Det er rart å bedømme den som en hvilken som helst bok, egentlig....

Må innrømme at jeg blir en smule opprørt over måten dere beskriver denne boka på. Jeg mener dere skylder historien såpass at dere i det minste leser den i dens kontekst. Holocaust "faller vel ikke i smak" hos noen (ref:første innlegg) og "fenger" gjør det kanskje ikke? "Fenger" i forhold til hva spør jeg meg om? En dagbok skrevet av en jente fra hun var 13 til hun var 15 helt uten tanker om å fenge noen, skal den bedømmes ut i fra et slikt kriterie?

AT VÆRE

Hvor er det dejligt at være
udenfot tid og sted
og bare ha luften og lyset
og vejret og vejen med
og bare være som sten og trær
og skyer og græs og jord
en tid som ingen ved grenser for
et sted som ingen ved hvor.

Piet Hein Frå Digte fra alle årene

Jeg fikk sannelig lyst å se den igjen!

Håper du kan komme, Ellen. Dette tror jeg blir gøy

Jeg hadde nettopp tatt en lesepause i "Magret" fra Innhaugs-serien for å lese nettavisene, da overskriftene om hennes død møtte meg.

Jeg har skrevet et innlegg som heter Takk,Anne Karin Elstad. Legger ved link, så er det bare å stikke innom å lese har du lyst.

Takk, Anne Karin Elstad

Jeg har sittet og lest bøker av Margit Sandemo i forelesningspausene i allmenn litteraturvitenskap på universitetet, så å beskylde meg for å bekymre meg for hvordan andre oppfatter meg/dømmer meg ut i fra hva jeg leser kan vel ingen gjøre akkurat... :)

Jeg jobber som bare det, på en bokmelding som vi har skoleoppgave. Jeg har Tore Renbergs roman Charlotte Isabel Hansen, som er en fantastisk bok, men sliter noe veldig med tidspress :(. Bokmelding som består av både Word dokument til innlevering og PowerPoint presentasjon er noe drit. Men jeg står på, og klarer sikkert å bli ferdig ............. en gang. Nå gir jeg meg for i kveld, og leser videre på Kompani Orheim, til jeg sovner med den i ansiktet. Det blir vel stas. Satser på at jeg blir ferdig med sistnevnte bok før døgnet er omme, om jeg leser slik jeg har gjort så mange ganger før. Som minner meg på at jeg må på biblioteket med bøkene, fordi at fristen for innlevering var 10.04. Fytti katta. Jeg er trøtt, overtrøtt. Vet ikke hva jeg skal gjøre.

By the way, liker denne sida. Kommer til å bruke den mye i fremtiden. Det er gøy med dette nettsamfunnet for oss bokelskere, og jeg anbefaler det videre til mine venner.

God natt, og fytti for en natt ...

Tirsdag 5. juni ligger jeg nok på ei kretisk strand og leser under en parasoll. Lykke til med treffet, og ha det hyggelig!

"Et bokelskertreff" har tidligere blitt nevnt her på siden og flere har ytret ønske om å kunne delta på et slikt opplegg i Oslo.

Nå lanseres en dato og den må stå fast. Det vil være umulig å tilfredsstille alle ønsker om tid og sted.

TREFF I OSLO: TIRSDAG 5.JUNI kl. 18.00.

Vi møtes ved inngangen til Litteraturhuset. Det kan være en gylden anledning til å ta en titt innom. Og så kan vi vandre gjennom Slottsparken og finne et egnet sted for prat og forfriskninger.

Det er viktig å presisere at opplegget er UFORMELT og at hver enkelt selv må ordne med oppmøte, mat og drikke.

Det er ingen påmelding. Den som har lyst og anledning møter opp. Enkelt og greit. Dere får bare spørre de som står ved trappen til Litteraturhuset om de er "bokelskere". Noen vil vi kanskje kjenne igjen fra profilbilde. Men dere som vet dere kan den aktuelle dagen kan jo gi et signal om det i denne tåden. Da får vi ihvertfall en viss peiling på interessen.

Jeg er ihvertfall på plass, Lillevi også, og vi er kanskje begge lette å kjenne igjen fra profilbildene våre (?).

Samtidig oppfordres bokelskere andre steder i landet til å gjøre det samme.

Jeg gleder meg veldig og håper å se mange glade "bokelskerfjes i Oslo 5.juni.

Sitat fra boka "Hamsun i Paris. 8 foredrag fra Hamsun-dagene i Paris 1994":

"I Hamsuns biografi er Pan knytt til opphaldet i Paris frå april 1893 til mai/juni 1895. Stundom blir det jamvel hevda at Hamsun skreiv Pan i dei to vesle romma i Rue de Vaugirard nr. 8, der han budde storparten av tida. Det er ikkje heilt rett. Dersom Hamsun hadde fortalt oss historia om desse åra som på mange måtar er nokså gåtefulle, ville han kanskje ha gitt eit av kapitla tittelen "Korleis eg ikkje greidde å skrive ei av bøkene mine". Saka er nemleg at Hamsun måtte vende tilbake til Norge for å fullføre meisterverket sitt - denne merkelege historia om kjærleiken mellom løytnant Thomas Glahn og den unge Edvarda. Det dreier seg på mange måtar om ei sentimental historie, i den meininga Friedrich Schiller har gitt dette adjektivet: Boka fortel ikkje berre om draumen om eit autentisk liv i Naturen, men også om kor umogleg ein slik draum er. Altfor ofte vert denne dimensjonen i romanen gløymd; difor er det viktig å understreke den med det same: Meir enn ein lyrisk song til Naturen, Ungdomen og Kjærleiken, er Pan ei desillusjonert forteljing om eit nederlag, ein slags rapport om ei tragisk livserfaring."
(Atle Kittang)

I 1994 var det 100 år siden "Pan" ble utgitt for første gang. Jeg siterer også det første avsnittet i Kittangs foredrag:

"Det som samler oss her i Paris denne novemberveka 1994, er hundreårsminnet for utgjevinga av ein roman - skriven av ein norsk forfattar og publisert i København. Ei heil veke med seminarføredrag og diskusjonar, men også med musikk, biletkunst og litteratur - kort sagt: ei brei mønstring av norsk samtidskunst. Og alt dette for å feire utgjevinga av ein roman... Somme vil kanskje meine at det er i meste laget. Men så dreier det seg på den andre sida om ein roman som høyrer med blant høgdepunkta i moderne europeisk prosakunst i det heile. Og trass i alt det forfattaren sjølv gjorde mot slutten av sitt liv for å gjere seg fortent til gløymsle og taushet, er det ingen tvil om at Knut Hamsuns verk i dag opplever ein stadig aukande popularitet verda over. Så kvifor ikkje markere på skikkeleg vis hundreårsjubiléet for Pan?"

Tiltredes!

Fosnes Hansens "vri" på katastrofen setter ikke forliset i sentrum, men skildrer på en troverdig og fascinerende måte oppveksten og livet til musikerne ombord. Absolutt ingen ting å grue seg for! :)

Sidan det om få dagar er 100 år sidan Titanic gjekk ned, er det mulig at eg greier å begynne på boka. Kjøpte den for mange år sidan, men har grudd meg slik til å lese den tragiske historia , at den har blitt ståande uopna. Som barn vart eg fortalt utrulig mange triste historier om forliset, om hjarteskjerande enkeltskjebner....

Diktet fant jeg på tidsskriftet.no

DEN SINNSSYKE TANTEN

Sort piano, hvite nips.

Pianoet spiller ikke,

barn leker ikke.

Luften er aldri svanger

av kjærlighet.

Livets groende kimer

finner ingen jordbunn her.

Dagene tærer henne.

Nettene ruller, ruller

over de stirrende øyne

som tordnende tog.

Pannen blir alltid hvitere,

øyenlokkene sortere,

munnen mer forvridd.

Dufter hun ikke har åndet,

menn hun ikke har kjent,

liv hun ikke har levet

brenner hennes sjel til aske.

Hun var den livredde ensomhet

som ingen befridde.

Hun var den bitreste lengsel

som ingen stillet.

Hun møtte den dødelige kulde

og gikk under.