Dette kunne virkelig ha blitt en god bok ut i fra det kildematerialet forfatteren har. Dessverre klarer hun ikke å bruke kildene til å skape en troverdig historie fra krigen, men velger å skrive den i dameformat, mulig det er bevisst valgt for å få flere "damer" til å lese boken, en lettlest bok i light-utgaven av hva som virkelig skjedde under krigen, uten for mange skremmende grusomme detaljer. Ja, det var nytt for meg hva "prøvekaninene" ble utsatt for, medisinske forsøk på oppdrag fra tyskerne. Den delen av boka var interessant å lese om. Boka er løselig basert på virkelige personer og hendelser, både amerikanske Caroline, tyske Herta og polske Kasia er basert på virkelige personer. Dessverre har forfatteren tatt seg store friheter i utforming av boka, blant annet er Paul Rodierre lagt til i beretningen. Alt i alt er dette en lettlest damebok, med litt krigshistorie, selv om den glimter til med gode beretninger tidvis, og jeg underveis har måttet tenke meg til hvordan det kunne ha vært i virkeligheten, om ikke forfatteren hadde pakket alt inn i bomull for å tiltrekke seg lesere av "damebøker", så sitter jeg igjen med et inntrykk av at dette ikke er en troverdig bok, som kunne har vært så mye bedre... men for all del dette er debutboka til forfatteren så i så måte er den ikke så verst....

Gøy å se at noen fremdeles leser slike gode gamle klassikere!

Fint at du likte den så godt: Jeg liker den også svært godt og jeg leser De dødes tjern av samme forfatter hver påske, og har gjort det helt siden jeg gikk på ungdomsskolen:)

Som jeg sa til en lærer på gymnaset for 50 år siden: Jeg har oppdaget en fantastisk ny bok. Den heter Rebecca! Han svarte tørt: Ja, jeg tror vi alle oppdaget den i vår tid.
Og når du er ferdig med denne, så er det bare å ta fatt på Min Kusine Rachel. Like spennende, men på et dypere plan. Sjalusi, mistanke, uerfaren ungdom mot moden livserfaring. Det ender ikke bra.....

Murakami er en unik forfatter, og det er vanskelig å finne bøker som ligner helt presist.

Bøkene på lista er plukket ut av forskjellige grunner. Noen ligner i skrivestil og tone, og noen har elementer av magisk realisme.

Til lesere av Murakami som liker den japanske bakgrunnsrammen, er det tatt med et utvalg markante japanske forfattere.

Delen som er lagt til 2.verdenskrig og de første par årene etter, syns jeg var velskrevet, med gode detaljer og intensitet som fikk meg til å leve meg inn i handlingen. Innholdet knyttet til nåtid, syns jeg, til tider, var som en hvilken som helst typisk, forutsigbare, platte "damebok". Tenker at det hadde blitt bedre uten de endimensjonale manne-karakterene. Særlig Georg, og handlingen som involverer han, ble bare en skikkelig nedtur for min leseglede

Eg burde skjønt det. Eg meinar – omslaget? Og baksideteksten? Sukk, skal eg aldri lære?

I «Hele livet på en dag» møter vi Lenka og Josef som bur i Praha. Dei møtast, og forelskar seg, men so! Krigen. Og dei er sjølvsagt jødar og skjønar for seint at dei må kome seg unna. Dei giftar seg (for at han skal kunne redde ho…) men ho nektar å bli med han til eit trygt liv i det o store amerika, til fordel for å vere igjen med familien sin. Sjølvsagt dør familien hans alikavel, og ho endar sjølvsagt opp i ein konsentrasjonsleir.

Etter krigen startar dei begge sine halv –liv utan den andre, og finn kvarandre igjen i bryllupet til barnebarna. Sjølvsagt. Og her kunne det blitt spanande. Men blir det det? Nei, for no er boka slutt.

Eg fann denne boka utruleg irriterande, og skjønar eigentleg ikkje kvifor eg las boka i det heile. Men for å presisere:

For ho, fyrste kjærleik. Han derimot har sjølvsagt hatt nokon før (men dei tel jo ikkje, for ho er den EINASTE for han)

Dei giftar seg oppatt begge to, men dei kan aldri sleppe tanken på denne fyrste kjærleiken. Det er den verkelege – desse substitutta klarar dei ikkje å elske ordentleg. Neihei, so alle som giftar seg for andre gong, dei er ikkje «ordentleg» glad i partnaren. For ein kan jo aldri gløyme den fyrste store kjærleiken.

Ho offrar seg for familien. Jada, eg er veldig med på at det er vanskeleg å reise frå familien når ein veit at det kjem til å verte vanskeleg. Men at faren (og mannen) ikkje tvang ho til å reise? Høgst usannsynleg med tanke på korleis familiestrukturen var på den tida.

Dei er sjølvsagt godt bemiddla begge to. Fattige menneske (eller heilt normalinntektsfamiliar) er jo ikkje noko morosame å skrive om. Dei har jo ikkje juvelar dei må selje til altfor lav pris eller overdådige fine kle som må beskrivast.

Namedropping på kjente kunstnarar. Namedropping er berre teit. Kva er poenget med å dra fram ein person som ikkje er relevant. Skal du snakke om kjende kunstnarar so må dei ha ei eller anna form for innverknad på ein av personane. Då er det kanskje greitt.

Tittelen har ikkje noko med innhaldet å gjere. Dei har jo langt meir enn ein dag på seg!

Dei er sjølvsagt so gode alle saman – sjølv den strenge-lege-far er eigentleg berre slik fordi han vil det beste og er blitt slik gjennom ei lang karriere med å vere god. Blæ….

Framstillinga av Praha – so romantisk, fin, gammal, verdig – realistisk? Nei, ikkje i det heile(og eg har ikkje vore der eingong).

Alle er pene og vakre – sjølv med «usymetriske trekk» er alle vakre. Og dei går heile tida i vakre kle (og om dei ikkje har råd til vakre kle so har dei ein snill velgjerar som gir dei det)

Alle som Lenka blir kjende med i konsentrasjonsleiren er snille – alle dei «slemme» (dvs dei som stel for å overleve, noko som hovudpersonen sjølvsagt aldri gjer, gud forby!) vil ho ikkje bli venar med.

Systra kan jo ikkje overleve – so då drep vi ho sånn heilt til slutt. Jada.

Språket kan beskrivast slik : Klisje + klisje = stor klisje. Minus og minus blir ikkje alltid pluss

Slutten (som og er begynnelsen): Ka faen? Det er jo no det interessante begynner – at dei møtast etter å ha trudd at den andre var død i femti år. Korleis skal ein kome seg ut av den? Eg må innrømme eg trudde heile vegen at alt det andre skulle vere kort fortalt og so skulle vi ta fatt på det verkeleg interessante: Kva som skjer etter at dei to møtast igjen. Men med nærare ettertanke veit eg ikkje heilt om eg vil vete det….

Konklusjonen er at eg var dum som eit brød i gjerningsaugneblikket og burde lobotomerast for i det heile ha plukka opp boka. Alle teikna var der. Verkeleg. Forfattaren var til og med amerikansk og hadde skrive om austeuropa under krigen. Gjenge det ann….

Treng vel ikkje seie at denne ikkje kjem i bokhylla?

(Jada, veldig utruleg at eg faktisk las ut boka. Men so las eg vel annankvar setning(trudde som sagt eg kom til å kome til det interessante FØR boka var slutt) og lettlest kan eg vel det mest positive eg kan sei eom boka. Har ikkje lese ut ei bok på under fire timar sidan eg las husmorsporno på seint nittital…..)

Renberg på sitt aller, aller beste!

Tore Renberg (f. 1972) har utgitt i alt 10 romaner før denne siste; "Vi ses i morgen". Jeg har tidligere omtalt seks av hans romaner på denne bloggen - i tillegg til foredragsrekken "På fest med litteraturen". Og dessuten et par filmer basert på Jarle Klepp-bøkene ...

"Vi ses i morgen" er den første romanen Tore Renberg har skrevet etter de i alt fem Jarle Klepp-bøkene, som jeg ikke tar munnen for full ved å si at hele det litteraturelskende Norge har trykket til sitt bryst. I "Vi ses i morgen" dukker et par gamle kjenninger opp - nemlig Videogutten fra "Videogutten" - her materialisert gjennom den horror-film-elskende Jan Inge, også kalt Jani - og dessuten Pål.

I løpet av tre dager i slutten av september - året angis ikke, men vi skjønner at vi befinner oss i nær fortid - møter vi flere mennesker som skal få en betydelig og til dels uheldig innvirkning på hverandre. I første rekke møter vi den vakre gutten Daniel William Moi, som er barnehjemsbarn og ikke helt enkel å ha med å gjøre. Nå er han klar for (enda) et nytt fosterhjem - denne gangen hos døve Victoria og moren hennes. Daniels flotte utseende og kule væremåte gjør at de fleste faller for ham og gjerne vil gjøre alt for ham - i alle fall damene på hans egen alder. Slik klarer han å forføre den kristne ungjenta Sandra, som nesten går til grunne i sin kjærlighet til ham. Da også Victoria forelsker seg hodestups i ham, og skjærer opp hele ansiktet sitt i fortvilet kjærlighet, settes Daniel i et skikkelig dilemma. For han er begeistret for dem begge og klarer ikke å velge ..

I Stavangers underverden lever Jan Inge, søsteren Cecilie - også kalt Chessi - og kjæresten Rudi. Rudi hvis største forbilde er David Toska, og som er så full av ubehandlet ADHD at han nesten ikke er nedpå. Det han mangler av empati tar han igjen gjennom en nærmest umettelig sexlyst. Det som er igjen av huset Jan Inge og Cecilie overtok etter faren, som sviktet dem og dro til USA da Jan Inge var 13 og Cecilie knapt var 10 år, er intet mindre enn ei rønne. Noen år før faren forlot dem, drakk for øvrig moren deres seg ihjel. Vi får høre historien om hvordan Jan Inge leide ut søsterens seksuelle tjenester mot betaling, og i dag er det stort sett det Chessi kan - å pule - for hun har aldri hatt noen ordentlig jobb og har vel aldri vært noe annet enn kjæresten til Rudi - etter at alle de andre ble borte. I dag lever disse tre offisielt av et flyttebyrå - men de store pengene gjør guttene på kriminelle handlinger som innbrudd og torpedooppdrag.

I disse dager venter de på at vietnameseren Tong skal slippe ut fra fengsel etter noen års soning. Og er Rudi lite empatisk - vel så mangler Tong det meste, for han kan har knapt følelser i det hele tatt. Rudi er i det minste full av selvmedlidenhet ...

Så dukker plutselig Pål opp. Han er kontorisk og alenepappa til to tenåringsjenter, etter at hans kone forlot dem for et par år siden for å gjøre karriere. I mellomtiden har han skaffet seg hund - Sita - og en formidabel spillegjeld etter at han drevet med gambling på nettet. Han er spilleavhengig, og klarer ikke å slutte selv om det fører til at han ikke har penger til mat til jentene sine. Nå ser det for alvor ut til å gå ad dundas med økonomien, og han trenger penger raskt. Mye penger! Og hva er vel mer nærliggende enn å ta kontakt med Jani, gutten han en gang kjente i tenårene som "Videogutten" og som i mellomtiden har blitt en 120 kg tung leder for den fryktede Hillevåg-gjengen? Kanskje de kan skaffe ham en million kroner, slik at han kan håndtere spillegjelden sin? Det skal vise seg at Jani og Rudi er mer enn villig til å hjelpe ham ... Som leser skjønner vi at prisen for denne "hjelpen" kan komme til å bli vel høy ...

Tore Renberg har virkelig klart det igjen! "Vi ses i morgen" er hans beste roman frem til nå - og dette mener jeg selv om jeg i sin tid sa det samme om "Kompani Orheim". Jeg valgte å høre "Vi ses i morgen" som lydbok, hvor forfatteren selv leser, og dermed tilførte han personene i boka deres rette dialekt - nemlig stavangersk - samtidig som han gjennom stemmebruken bidro til å dramatisere handlingen og sette farge på persongalleriet. Det ga boka en ekstra dimensjon, synes jeg.

De fleste personene i boka er dysfunksjonelle, og dette gjelder i særdeleshet medlemmene av Hillevåg-gjengen og barnehjemsbarnet Daniel. Men det gjelder også Pål, som ikke klarer å håndtere sine vanskelige følelser etter et samlivsbrudd og som begynner med nettgambling og blir gjeldsslave. Samtidig blir personene i boka et slags bilde på oljeeventyrets bakside i Norges mest velstående by. Kanskje er det Renbergs varsomme og nærmest respektfulle tilnærming til hovedpersonene - uansett deres utilstrekkelighet - som gjør sterkest inntrykk? For han klarer faktisk å få meg som leser til å synes synd på disse taperne, som alle har det til felles at de har vært utsatt for grov omsorgssvikt av foreldrene som skulle ha vært der, men som altså var totalt fraværende.

Renberg graver dypt inn i sitt persongalleri, men inn dit hvor selv ikke hovedpersonene klarer å gå - dit kommer heller ikke vi lesere. Dermed er vi - som i det virkelige liv - henvist til å gjette, tolke og analysere. Renberg gjør selv psykopaten Tong smakelig i små sekvenser. Aller mest fantastisk er likevel Rudi - grenseløs i sin tro på egen fortreffelighet, og uendelig sårbar i sin kjærlighet til Chessi, jenta han elsker nesten like høyt som seg selv. Akkurat hvor raus han faktisk er når det kommer til stykket, er rørende beskrevet ... Der de fleste andre ville ha stoppet opp, finner han frem ved hjelp av sin egen uslåelige logikk. For han gir alt - absolutt alt - for sin elskede Chessi ... Han kan til og med drepe for hennes skyld.

Miljøskildringene i boka er svært autentiske, og det er lett å skjønne at det ligger formidabelt mye research bak denne romanen, som favner vidt og på tvers av mange ulike miljøer i oljebyen. Uansett hvem eller hva han skriver om, virker det som om han har førstehånds kjennskap til hvordan det er - enten det handler om å være tenåringsjente og dypt forelsket i kjekkas-drittsekk nr. 1, hvordan det er å lide av spilleavhengighet og være desperat etter penger, hvordan det er å være far og se sin egen tenåringsdatter komme trekkende med en looser-kjæreste, hvordan det er å være dysfunksjonelle barn av udugelige og svikefulle foreldre, hvordan det er å være relativt oppegående og likevel ikke helt ha bakkekontakt ... Og kanskje aller mest fantastisk er Rudis beskrivelse av sin egen Chessi, der han løfter henne frem som noe av det vakreste han vet om, men som av alle andre blir oppfattet som et skrint narkovrak. Med rikelige preferanser til musikk og historie 10-20 år tilbake i tid, tegner han et bilde av et miljø på siden av det veletablerte, der kun det ufullkomne har sin plass. Jeg ble dypt grepet av romanen, og i perioder gikk det faktisk ut over ting jeg skulle ha gjort, fordi jeg ikke klarte å rive meg løs fra lydboka. En stor leseopplevelse av en roman med mange bunner!

Slutten av boka oppfatter jeg ikke som noe annet enn en cliffhanger, og dette kan ikke bety annet enn at det må komme en fortsettelse!

Jeg gir toppkarakter til denne boka!

Skal aldri dømme en bok på forhånd noensinne igjen ...

Gubbelitteratur? Bøker skrevet av en selvdigger? En mann som vil ha mye oppmerksomhet? Er dette litteratur for meg? Helt ærlig vegret jeg meg lenge før jeg tok motet til meg og bestemte meg likevel for å lese Min Kamp 1, til tross for at jeg aldri skulle lese denne boka for jeg trodde ikke det var noe for meg. For hva slags litteratur er det egentlig? Jeg var meget skeptisk til denne bokserien fordi for det første ble jeg foret opp av alt maset Min Kamp - bøkene fikk, både på TV, i aviser, de tok nesten "all plass" i alle bokhandler og var nevnt på nesten hver bidige bokside på nettet. Aldri om jeg skulle følge strømmen og hive meg på den bølgen. Men så er det denne nysgjerrigheten, da, som jeg ikke alltid klarer å styre. Hva er det som er så spesielt med disse bøkene? Hvorfor snakker "alle" om dem? Og til slutt, først nå, etter at hysteriet har lagt seg og fire år etter at den første boka i Min Kamp-serien ble publisert, bestemmer jeg meg endelig for å lese den første boka bare for å se om det er noe for meg eller ikke. Og når boka er så avsluttet, sitter jeg med dyp anger over at jeg ikke har lest den mye tidligere, men bedre sent enn aldri ...

Først trodde denne leseren at dette var såkalt "gubbelitteratur", som jeg velger å kalle det. Bare for menn som befinner seg i en slags midtlivskrise eller leser bare bøker fra en bestemt sjanger. Det er det i hvert fall ikke. Og hvem skriver seks bøker som bruker seg selv som hovedperson og de rundt seg fra virkeligheten i hele seks bøker? Er det en mann som digger seg selv og tror at hans liv er mer fengende enn andres? Tvert i mot. Karl Ove Knausgård er heller det motsatte. Han har mye usikkerhet i seg, er veldig følsom og sympatisk. I alle fall er det slik han fremstiller seg selv i boka.

Her beskriver han en sorgprosess etter farens død. En far som Karl Ove og broren hans hadde et anstrengt/usikkert forhold til. Faren hans var en hard/streng mann som til slutt døde av for mye alkohol. Hele boka går utpå Karl Oves refleksjoner over livet hans hittil, relasjonen til faren, hvordan han og broren Yngve prøver å vaske og rengjøre huset som faren deres og farmoren deres bodde i da han døde, og arrangere en verdig begravelse til tross for at de er på en måte lettet over at han er død.

Min kamp 1 er en herlig, dyster, oppsiktsvekkende, intens, ærlig, observerende roman/selvbiografi om død, familierelasjoner og veien mot et forfatterskap. Karl Ove Knausgård forteller fra sin ungdom og frem til voksen alder om forskjellige situasjoner i livet, hans oppfatninger, usikkerhet, å finne sin plass i livet og finne ut hvem han er. Fortellerstemmen hans er stor og det føles som om han snakker direkte til leseren istedet for å skrive. Dette er en mann som skriver rett fra levra! Ingen tvil om at også neste boka i serien også skal leses!

Eg har nett lese ferdig romanen "Fahrenheit 451" av Ray Bradbury.

"Fahrenheit 451" handlar om bøker. I eit framtidssamfunn der husbrannar er ein saga blott, ettersom alle hus vert bygd brannsikre, får brannmennene ei ny oppgåve: å brenna alle bøker dei kjem over. Papir brenn ved 451 grader Fahrenheit. Ikkje at det gjer så mykje. Folk flest har for lengst slutta å lesa bøker uansett. Dei er lukkelege i dei hypermoderne heimane sine, med sine interaktive heildekkjande vegg-tv'ar som køyrer morosame show med hermetisk latter, med sine raske bilar og stadig skiftande samlivspartnerar. Kva skal dei med bøker? Dermed set dei anonyme, andletslause styresmaktene i gang med ei storstilt utreinsking av alle bøker dei klarar å oppspora.

Brannmannen Montag er ein av dei ivrigaste. Men ein dag stikk han unna ei bok, tek den med heim og set seg til å lesa. Og så endå ei, og ei til...

"Fahrenheit 451" kom ut i 1953 - men kunne gjerne kome ut i dag. Bradbury sa sjølv at boka vart inspirert av Arthur Koestlers bok om Moskva-prosessane ("Mørke midt på dagen") - men som tida har utvikla seg har boka også fått ei uhyggeleg aktualitet for vårt vestlege samfunn i dag, der så mykje blir trivialisert og relativisert og har problem med å forhalda seg til lengre og kompliserte tekstar.

Ray Bradbury er kjent for dei fleste som ei av dei aller fremste sci-fi forfattarane på 1950-talet, og fleire av bøkene hans må vel reknast som klassikarar innan genren, med "Fahrenheit 451" som eit absolutt høgdepunkt. Ettersom han skreiv for ein kommersiell marknad utvikla han ein skrivestil som mang ein forfattar av triviallitteratur kan misunna han. I "Fahrenheit 451" blir du garantert fanga inn frå første avsnitt, og du blir halde fast til siste line.

Eit stort poeng i boka er at det ikkje er styresmaktene som har forbode folk å lesa bøker, men at folk flest ikkje gidder å lesa meir eller bry hovuda med intellektuelle syslar av noko slag. Kvifor skal dei det, når dei kan leva lukkeleg med sine tv-show og overflatiske omgangsformer? Blir nokon lukkeleg av å lesa ei bok?

Les "Fahrenheit 451" og finn det ut. Boka kunne vore skrive i dag!

Bøker for å bli litt mer boksmart ;)
Har mange ganger tenkt at jeg har lest veldig mye uten å ha lest noen av de bøkene som "alle" kjenner til. Har ikke visst hvor jeg skal begynne, men etter en diskusjon her inne har jeg fått satt opp endel bøker, og flere legger jeg til etterhvert som jeg kommer på dem.
Endel av bøkene har jeg allerede ulest i hylla, og endel av forfatterene har flere aktuelle bøker jeg vil se på.
Dette er ingen liste som jeg har tenkt å haste meg igjennom, mest som en huskeliste for meg selv + at det er morsomt å se hvor mange av de som blir lest fremover :)

Om jeg kunne fått en tier for hver gang en av hovedpersonene puster, hvisker eller mumler en setning?
"That's how you feel?" he whispers.
"No." I murmur.
"You hate it that much?" he breathes.
Jeg ble nok ekstra irritert hver gang ordet "breathes" ble brukt, og i og med at ordet brukes opptil flere ganger per side, var jeg irritert mesteparten av boken. En klisjéfylt, dårlig skrevet bok. Jeg anbefaler heller gamle utgaver av bladet Romantikk.

Da jeg var litt under halvveis i denne boka, ble jeg så sint at jeg ble nødt til å legge den fra meg noen sekunder før jeg kunne lese videre.

Hvorfor jeg ble sint? Jo, fordi ingen har fortalt meg hvor fantastisk bra denne boka er! Hvis jeg hadde visst det, hadde jeg jo lest den for lenge siden, og ikke bare plukket den med meg på måfå fra biblioteket. Altså, ærlig talt, jeg har jo hørt om boka før, og jeg kjenner sannsynligvis en del personer som har lest den, og hvorfor i all verden har ingen av dem fått meg til å lese den? Totalt uforståelig, spør du meg.

Jeg satte meg ned og lagde en liste over de beste bøkene noensinne skrevet. Her er topp 30:

Newsweek har laget en metaliste av bl.a. Modern Library, the New York Public Library, St. John's College reading list, Oprahs liste. En spennende liste som kanskje kan være rettesnor for hva man skal komme seg gjennom av klassikere. Listen finnes her: http://www.newsweek.com/id/204478.