Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Ei uke etter at Joan Didions eneste datter er blitt alvorlig sjuk, dør mannen hennes heilt plutselig. De har vært gift i 40 år, og med ett er samlivet over. I tillegg til å hanskes med sorgen over mannens brå død, må Didion sitte ved datterens sjukeseng mens hun blir dårligere og dårligere. Boka handler om sorg, kjærlighet, ekteskap, barn og minner.
Omtale fra forlaget
From one of America's iconic writers, a portrait of a marriage and a life - in good times and bad - that will speak to anyone who has ever loved a husband or wife or child. A stunning book of electric honesty and passion.Several days before Christmas 2003, John Gregory Dunne and Joan Didion saw their only daughter, Quintana, fall ill. At first they thought it was flu, then pneumonia, then complete sceptic shock. She was put into an induced coma and placed on life support. Days later - the night before New Year's Eve -the Dunnes were just sitting down to dinner after visiting the hospital when John suffered a massive and fatal coronary. In a second, this close, symbiotic partnership of 40 years was over. Four weeks later, their daughter pulled through. Two months after that, arriving at LA airport, she collapsed and underwent six hours of brain surgery at UCLA Medical Centre to relieve a massive hematoma.This powerful book is Didion's `attempt to make sense of the weeks and then months that cut loose any fixed idea I ever had about death, about illness ... about marriage and children and memory ... about the shallowness of sanity, about life itself'. The result is an exploration of an intensely personal yet universal experience: a portrait of a marriage, and a life, in good times and bad.
Forlag HarperCollins
Utgivelsesår 2007
Format Heftet
ISBN13 9780007216857
EAN 9780007216857
Språk Engelsk
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Eit møte med den mest vanskelege tida i livet
Magisk? Nei, heller poetisk og nøkternt, vakkert men òg skremmande om sorg og alvorleg sjukdom i nær familie. Eg kan skjøna at lesarar reagerer ulikt på denne boka. For meg vart ho likevel gripande og opplysande av di Didion ikkje berre fortel tett på om sine eigne - dramatiske - røynsler, men ho set den personlege soga si inn i ein større, ållmenn samanheng. Ho får godt fram den maktesløysa mange opplever i møtet med moderne, teknifisert medisin.
Ho skriv òg godt om kvifor seremoniar betyr mykje for dei som sit att etter dødsfallet. Dei hjelpar oss i det vanskelege arbeidet med å godta at eit menneske som har stått oss nær, no er borte for all tid.
Eg har tidlegare berre lest reportasjeboka Salvador av Joan Didion. Ho er lita bok om ein utskremd journalist i borgarkrigen i El Salvador på 1980-tallet. Òg velskrive, men sørgjeleg lite opplysande om El Salvador. De magiske tankers år er ei mykje betre bok. Ein favoritt.
Etter nesten 40 års ekteskap døde Joan Didions ektemann John svært brått av et massivt hjerteinfarkt. Fra i det ene øyeblikket å ha vært et tett sammenfiltret ektepar, som levde et svært godt liv sammen, sto Joan plutselig helt alene. På samme tidspunkt hadde dessuten Joan og Johns datter ligget i nesten en uke på intensiven i en komatøs tilstand. Tilstanden var svært alvorlig.
Hvordan kan livet bli til å holde ut etter så store påkjenninger? Joan og Johns ekteskap var noe helt spesielt. Fordi de begge var forfattere, levde de sammen 24 timer i døgnet. Gjennom boka skildres det livet de har hatt sammen - et meget rikt liv.
Boka er rost opp i skyene av kritikerne. Om det var derfor jeg ble skuffet, vet jeg ikke helt. Jeg opplevde i alle fall de første 120 sidene av i alt drøyt 180 sider som temmelig kjedelige og lite engasjerende. Det ble for mye oppramsing av detaljer, som kanskje ville vært mer interessant å lese om dersom jeg hadde hatt et forhold til forfatteren fra før av. Først da forfatteren begynte å beskrive sorgen og dens mekanismer, steg mitt engasjement betydelig. Jeg synes boka kom seg veldig på slutten, men savnet altså at dette hadde skjedd noe tidligere.
Fantastisk godt skrevet om sorg, og hva som skjer med oss når vi mister noen vi elsker. Selv om vi alle reagerer forskjellig, er det allikevel en del likhetstrekk, og de beskrives godt i denne boken. Her flettes både fakta og personlige skildringer godt inn i hverandre. Dette er en bok om sorg, men også om å fortsette videre.
På andre forsøk var kjemien der. Du kan lese om min leseopplevelse i dette blogginnlegget
Tiden er skolen vi lærer i.
Tiden er ilden vi brenner i.
En eneste person er borte for deg, og hele verden er tom.
Hittil hadde jeg bare klart å være i sorg, ikke å sørge. Å være i sorg var passivt. Noe som bare hendte. Å sørge, selve handlingen det er å takle sorgen, krevde ens oppmerksomhet.
Sorg viser seg å være et sted ingen av oss kjenner før vi kommer dit. [.....]. Heller ikke kan vi vite noe om (og dette er selve kjernen i forskjellen mellom sorgen slik vi forestiller oss den og sorgen slik den er) det påfølgende fraværet som ingen ende har, tomheten, det stikk motsatte av mening, den uendelige rekken av øyeblikk der vi må erfare selve meningsløsheten. (Side 184-185).
(Nesten) alle bøkene som Rory Gilmore i serien "Gilmore Girls" leste eller nevnte!