Fra før av har jeg kun lest "Kaptein Nemos bibliotek" og "Boken om Blanche og Marie" av Per Olov Enquist. Jeg er imidlertid glad for at jeg hadde så pass kjennskap til forfatteren og hans særegne måte å skrive på, for ellers tror jeg fort at jeg kunne ha slengt fra meg denne lille boka som noe forvirrende greier jeg ikke skjønte noe som helst av etter kun få sider.

I typisk Enquist-stil innledes denne boka med en del løse og høyst uforståelige sekvenser med referanser til ting jeg ikke på noen måte hadde noen forutsetning for å få noe ut av. Ikke før jeg hadde lest hele boka, faktisk ... Da var jeg imidlertid der at jeg hadde lyst til å lese den om igjen med en eneste gang. Jeg leste noen sider om igjen riktignok, men lot det altså bli med det. Mest av alt fordi jeg skulte bort på min haug med uleste bøker som ligger og roper på meg, og som har gjort det en god stund allerede ...

Denne gangen kommer jeg ikke til å forsøke meg på å lage et referat av handlingen. Ikke bare er det vanskelig, men jeg tror også at jeg kan risikere å ødelegge leseopplevelsen for dem som kommer etter meg. En del av opplevelsen med denne boka er faktisk å "knekke kodene" selv. Det jeg imidlertid kan gjøre, er å antyde hva den handler om.

På en måte kan man si at boka handler om hva det vil si å være menneske. Hvor går grensen mot det å ikke være et menneske? Finnes det en slik grense? Selv om Enquist i det alt vesentlige skriver om deformerte mennesker, såkalte monstre, som helt frem til begynnelsen av det 20. århundre ble vist frem som kurositeter på omreisende sirkus, tenker jeg at dette med å være et menneske, være noe i det hele tatt, ikke kan beskrives vakrere enn det Enquist selv gjør på side 9:

"Hvordan det gikk for seg, visste hun ikke riktig, men plutselig var hun bare et slangeskinn, som var blitt liggende igjen på en lysning i skogen. Han så henne ikke lenger. Det var som om hun ikke var til. Hun ville jo sees. Et menneske kan leve uten syn, en blind er også et menneske. Men blir man ikke sett, da er man ingenting."

I vårt sorteringssamfunn ser vi ikke fysisk deformerte mennesker lenger. Enquist sier det slik lenger ute i boka:

"Så ble det slutt på monstrene. Man kan si: de forbedrede medisinske betingelsene, nøyaktigere analyse- og diagnosemetoder, fostervannsprøver, operative muligheter og mer perfekte og mer lukkede oppbevaringsforhold har gjort dem usynlige. De har gjemt dem i oss, kan man si."

Boka handler imidlertid ikke kun om fysiske "monstre", men også om mennesker med psykiske lidelser - bl.a. om en ung svensk gutt som tilsynelatende uten noe motiv eller påviselig grunn kveler et barn. Og etter hvert enda et ... Hva får et menneske til å begå en slik gruoppvekkende handling? Når handlingen ikke en gang er seksuelt motivert?

Det som bergtok meg mest med denne boka var beskrivelsen av den tohodede Pasqual Pinon og hans kone Maria - om deres kjærlighet-hat-forhold uten at de noen sinne kunne slippe fra hverandre fordi de var to hoder på en kropp ... ikke før i ca. syv minutter helt til slutt ...

Dette er en bok som gjør inntrykk. I perioder er den nærmest hudløs. Jeg leste et sted at Enquist skrev denne boka da han misbrukte alkohol på det aller verste. Han skrev på boka om morgenen, før han satte i gang med å drikke. Kanskje er det derfor den av og til virker litt forvirrende? Jeg er i alle fall ikke i tvil om at Enquist dypest sett må ha vært inderlig fortvilet da han skrev denne boka, og at det er derfor teksten virker så gjennomsiktig og hudløs. Kanskje lurte han selv på hva slags menneske han var i denne perioden av sitt liv? Boka regnes blant Enquists beste bøker, og er virkelig vel verdt å få med seg! Jeg synes den fortjener terningkast fem.

"Har tatt vare på en av de små underlige lappene hans. På den står det bare fire ord: "Pust frem ansiktet mitt." Slik starter Styrtet engel. Det er en gåtefull og vakker åpning

Jeg skal ikke juge på meg at jeg forstår alt av denne historien og det er nok ting jeg ikke har fått med meg. Denne gåtefullheten er noe som tiltrekker meg når jeg leser romaner. Jeg vil ikke forstå alt ved første gangs lesing.
Flere historier er flettet sammen i Styrtet engel. En kvinne har hatt et forhold til gutten som dreper datteren hennes. Etter drapet blir gutten knyttet til jentas far. Det er et underlig kjærlighetsforhold mellom en manns to hoder. Det er også plass til Ruth Berlau (Brechts elskerinne) og en navnløs forteller.

Dette er en vakker roman, svimlende vond og vakker. Romanen har gjenkjennelige og viktige temaer som kjærlighet, konsekvenser av de valgene en tar og om trangen til å bli sett, bli elsket. Om fysiske avvik og identitet. Og skam og om tilgivelse. Enquist beskriver den uforklarlige kjærligheten og ensomhet så jeg kjente det fysisk. Jeg ble berørt. Enquists språk setter spor i sjel og kropp.

"Det var en mektig sang hentet fra stjernene, den kom natt etter natt når det var kaldt. Det sang på himmelharpen som om noen der ute i vinternatten hadde strøket med kjempebue over strengene, det sang, tusen års sorg og tilgivelse, ordløst og sørgmodig, natten lang, den ene enden av ledningene var festet til et trehus i Västerbotten, men den andre enden hang fast ute i rommet, hang i svarte, døde stjerner. Sangen kom fra rommet og var ordløs og handlet om de ordløse. Ikke glem oss, sang den, vi er som du, ikke glem oss."

Jeg er overbevist om at dette er en av de gode romanene, en av de romanene en kan diskutere lenge og hele tiden finne noe nytt, nye innfallsvinkler til de store og evige spørsmålene om kjærlighet, liv og død.
Noen av spørsmålene jeg har grublet på i etterkant er Hva er egentlig et menneske? Er man menneskelig alene eller kun i samspill med andre? Og hvor lett kan det være å fjerne seg fra sin menneskelighet? Bærer vi alle et monster i oss? Hva er kjærlighet?

"Man skal ikke prøve å forklare kjærlighet. Men hvis man ikke prøver, hvor var vi da?"

En lang novelle heller en en roman, 105 sider i bokklubbutgaven jeg leste. Meget merkelig bok.

Kjell Risvik er ein av dei verkeleg store oversetterane vi har i Noreg, han har oversett ifrå spansk, portugisisk, katalansk, italiensk, fransk, tysk, engelsk og hebraisk, samt 6 andre språk. Her er lagt til nokon av dei han har oversatt for å vise hans repetoir. Det må nemnast at hans sambuar Kari Risvik også har bidratt ein del.

Siden mange bokelskere til tider kan bli oppgitt over alle bøkene som stadig gjenstår å bli lest, så har jeg laget en liste over bøker som er både svært gode og korte.

Gi gjerne beskjed hvis dere vet om gode bøker som mangler på listen.

Denne lista er laget etter bidrag fra mange bokbloggere og andre bokelskere på nettet. Alle som bidro fikk plukke ut 5 av sine favorittbøker for å legge til lista. Klikk på linken så ser du det endelige resultatet:

Bokelskeres favorittbøker

Nedenfor ser dere et lite utvalg av de 210 bøkene på lista.

Bøker jeg ønsker å konsumere i nær fremtid. En liste produsert av meg selv og primært for meg selv.

Har forundret meg hvor mange det egentlig er. Dette er bare et utvalg av alle jeg har snublet over.