Skikkelig skuffet over denne boken som jeg gledet meg til å lese. Historien ble merkelig, langtekkelig og til dels kjedelig. Synes parallellene i historiene ble altfor søkt.

Utdrag av omtale på bloggen min:
"Lycke" er forfatterens debutbok. Og jeg er som alltid ganske så skeptisk når markedsavdelingen slår til med sitat på forsiden om at dette er "Sveriges nye krimdronning". Jeg har sett litt for mange av disse lovnadene tidligere, og det er ikke så ofte jeg kan si meg enig. Heller ikke denne gang, dessverre.

Lycke er en samkjørt og spennende krim. Det er ikke noe blod og gørr i denne boka. Dette er spenningskrim på sitt beste, for boka er spennende. Ekstremt spennende. Jeg klarte ikke å legge den fra meg, og endte med å lese den i løpet av en dag. For full anmeldelse, se: edgeofaword: Lycke

Dette er ikke hva jeg vil kalle en storslagen krimgåte. Riktignok finner vi her en slags sammensetning av tråder som peker i ulike retninger. Forbrytelsen det gjelder er klar og entydig og persongalleriet er lite og oversiktlig, men det hele er lite originalt. I starten ser det ut som om omtrent alle de medvirkende har et eller annet motiv som peker dem ut som den skyldige, og så til slutt viser det seg at det er den man minst trodde det om som er gjerningspersonen. Egentlig er det vel en bok som er ment å gi leserne psykiske grøss. Men virker den egentlig slik? Ikke på meg, i alle fall.

Den utløsende hendelsen er dramatisk nok. Ei lita jente, Lycke, på åtte år er forsvunnet og kommer ikke til rette. Noen dager senere blir hun funne død ute i et skogholt. Dødsårsaken er kveling. Lycke var, til tross for navnet sitt, et ulykkelig barn. Da hun var fire år skilte foreldrene seg, og deretter måtte hun bo én uke hos mora og én uke sammen med faren, hans nye kone og lille sønn. Ingen av de voksne lot til å sette særlig pris på henne. For dem var hun nærmest en byrde. På skolen ble hun heller oversett av både klassekamerater og lærere. I fritiden spilte hun tennis, men treneren karakteriserte henne som helt håpløs. Den eneste personen Lycke knyttet seg til, var barnepiken Mona, en eldre, ensom kvinne.

I denne boka framstilles politiet som påfallende lite engasjert i jentas forsvinning. Og da det blir konstatert at det dreier seg om et drap, kaster de seg rask på en teori om pedofili (selv om det ikke foreligger noe bevis for det) og arresterer tennistreneren hennes fordi han er en ”ufyselig type”. Den eneste som virkelig setter alt inn på å komme til bunns i saken Lycke, er TV-journalisten Ellen. Dette gjør hun fordi hun selv har opplevd noe tilsvarende. Tvillingsøsteren hennes, Elsa, forsvant og ble funnet død, da de var åtte år gamle. Siden har Ellen vært plaget av uforløst sorg og endog skyldfølelse. Dessuten har Jimmy, sjefen hennes i TV4, gitt henne oppgaven å ta seg av denne saken. Ellen har et noe traumatisk forhold til Jimmy. De har tidligere hatt et kortvarig forhold, men så trakk Jimmy seg uten forklaring. Den eneste personen Eva har fortalt historien om Elsa til, er nettopp Jimmy. Når hun nå begynner å få anonyme meldinger, trusler forsynt med bilde av lille Elsa, er det nærliggende å tro at det er Jimmy som står bak.

I hjemmene til Lycke er det også mye bekymringsverdig å sette fingeren på. I faren familien er det lillebroren som får all oppmerksomhet. Stemoren er klar til å klage på Lycke når hun er der. Lyckes mor er en selvopptatt kvinne. Egeninteresser kommer langt foran datteren. Nå viser hun seg på TV-skjermen som en sorgfull kvinne. Men dette er like mye spill som realitet. Da Lycke forsvant, skulle hun på tennistrening, men denne var avlyst pga. regnvær. Ellen oppsøker tennislæreren. Han viser seg å være en ekkel type, likevel er Ellen overbevist om at han ikke er den skyldige.

Da liket av Lycke ble funnet, var det pakket omsorgsfullt inn i et teppe. Teppet virket velkjent for Ellen. Hun kommer plutselig på at Mona, barnepiken til Lycke, bredde et tilsvarende teppe over henne da hun var på besøk. Under minnemessen i kirka får Mona plutselig nok og må komme seg vekk. Ellen følger etter, og nå finner hun en fullstendig nedbrutt Mona som tilstår alt. Det var hun som drepte Lycke, og det gjorde hun av barmhjertighet fordi hun så hvordan jenta led. Kan man godta dette utfallet som plausibelt? Riktignok gjentas det om og om igjen i boka at Lycke var et stakkars ensomt barn, men det er aldri noe tilbakeblikk der vi kan møte henne i en eller flere scener og slik få oppleve eller bekreftet disse påstandene.

Også et annet spørsmål gjenstår å få svar på. Hvem har sendt Ellen de truende meldingene? Det må være en som både visste at Ellen arbeidet med Lycke-saken og som også hadde kjennskap til tragedien med søsteren hennes. Svaret finner hun hjemme hos Jimmy og samboeren hans. Denne kvinnen er fryktelig sjalu og fordi hun har forstått at det er Ellen som Jimmy er tiltrukket av. Hun har sendt meldingen for å skremme Ellen.

I sin helhet finner jeg innholdet i boka temmelig tynt og tildels banalt.

Denne hørte jeg på lydbok, og tenker at min opplevelse av boka dermed ikke nødvendigvis er den samme som den ville vært om jeg leste selv. I dette tilfellet tror jeg det er en god ting, for jeg tror ikke boka ville imponert meg så veldig. Den dyktige oppleseren gjorde likevel at dette ble underholdende og tidvis spennende.

8 år gamle Lycke forsvinner. Foruten lyckes nærmeste -mor, far, stemor og barnevakt - følger vi også TV4-reporteren Ellen i tiden etter forsvinningen. Hvor er Lycke? Hva har hendt? Hvem er de skyldige? Ellens egen fortid preget henne dypt underveis i saken, og etterhvert mottar hun i tillegg truende meldinger fra ukjent hold.

Det som trekker litt ned, for min del, er at jeg syntes det ble litt vel "mye" innimellom. Mye gjentakelse og hinting om hva karakteren Ellens fortid innebar - mye hinting uten at selve historien kommer ut helt mot slutten. Jeg syntes at det tidvis ble litt slitsomt å høre om denne hendelsen uten å vite nøyaktig hva det dreide seg om, særlig når det såpass ofte ble nevnt. Da det endelig ble avslørt viste det seg jo å være dramatisk, men ikke noe som "måtte" ha blitt holdt skjult fra leseren såpass lenge.

Det er mange løse tråder her og de sys sammen på mesterlig vis. Likevel blir jeg ikke veldig fenget. Jeg slet litt med å "bli kjent med" karakterene, og fant dem beskrevet på en litt klisjé-rik måte; savnet dybde i karakterene.

Dette er en lettlest og absolutt underholdende krimbok som lett leses ut. Men den glemmes nok også ganske fort og etterlater seg ikke noen videre inntrykk. Iallfall ikke hos meg. Så kort sagt; verdt å lese om du vil ha en lettlest kriminalroman, men den bringer ikke noe "nytt" inn i krimverdenen og er nok ikke av den type bok som de fleste vil huske tilbake på særlig lenge.

Alt som leses i 2017 havner her, i den rekkefølgen lesingen avsluttes i.
Skriver kortfattet notater om boka:
-handling / tematikk
-leseropplevelse
-favorittsetning
-nye ting jeg lærte
-annet jeg biter meg merke i

Denne listen inneholder bøker jeg har lest i 2016. Inkluderer også bøker jeg har startet på tidligere, men som fullføres i løpet av dette året.
Målet er å lese minst en bok i uka!

Leseliste.