En dysfunksjonell families historie

Elizabeth Strout (f. 1956) debuterte som forfatter i 1998 med romanen "Amy and Isabelle", som ble nominert til Orange-prisen for beste roman. Hun har i følge Wikipedia utgitt tilsammen seks bøker (men listen er antakelig ikke komplett). Aller mest kjent er hun for novellesamlingen "Olive Kitteridge" (2008), som hun fikk Pulitzerprisen for i klassen skjønnlitteratur i 2009. Denne boka ble hennes store, internasjonale gjennombrudd. "Jeg heter Lucy Barton" kom ut i 2016. "Anything is possible" kom i fjor, og vil bli utgitt på norsk i år med tittelen "Hva som helst er mulig".

Lucy Barton er innlagt på sykehuset. Bakgrunnen for innleggelsen var at hun skulle fjerne blindtarmen. Et relativt banalt inngrep, men som ble etterfulgt av komplikasjoner med infeksjon, og som fører til at hun blir liggende på sykehuset i ni uker ... Mannen hennes har et anstrengt forhold til sykehus, og kommer sjelden på besøk. Lucy savner døtrene sine, og de savner henne.

Etter ca. tre uker på sykehuset oppdager Lucy plutselig at moren hennes sitter på en stol ved fotenden av sengen hennes. Hun har ikke sett moren sin på flere år, og lurer på hvordan hun har kommet seg dit. Det viser seg at det er Lucys mann som har ordnet det hele.

I dagene som kommer får moren tilbud om feltseng på rommet til Lucy, men hun avslår. I stedet sover hun sittende i stolen. Hun og Lucy har ikke hatt kontakt med hverandre på flere år fordi moren følte seg sviktet av datteren da hun flyttet fra hjemstedet.

"Vi var særinger, familien vår, selv i den lille småbyen Amgash på landsbygda i Illinois, der det var flere hus som var forfalne og manglet maling og vinduslemmer og hage, uten noe vakkert å hvilke blikket på. Disse husene lå i en klynge i det som var byen, men vårt hus lå ikke i nærheten av dem. Nå sies det at barn anser sine egne kår som det normale, men både Vicky og jeg skjønte at vi var annerledes. I skolegården sa andre barn "dere stinker", og så løp de sin vei mens de holdt seg for nesa; på barneskolen ble søsteren min fortalt av læreren sin - foran hele klassen - at fattigdom ikke var noen unnskyldning for å være skitten bak ørene, at ingen var for fattige til å kjøpe et såpestykke." (side 15)

Helt frem til Lucy var ni år, bodde de i en garasje hos onkelen. Så døde han, og de overtok huset. Vi aner mye mellom linjene, som ikke blir sagt direkte. I løpet av den uka moren er på besøk, snakker de om alle andre - bare ikke om seg selv. Moren sladrer om alt og alle, og måten hun formidler andres historier på får oss til å føle at det er lite raushet og varme her. Faren er åpenbart et ikke-tema. Hva er det som ligger bak? Aner vi en overgrepshistorie? Moren og Lucy er aldri virkelig nær hverandre, og de var det aldri tidligere heller.

Noe det ikke kan herske noen som helst tvil om er at Lucy var et forsømt barn. Familien var lutfattig - ikke bare materielt, men også i ånden. Likevel har det voksne Lucy aldri sluttet å håpe på at moren en dag skal si at hun er glad i henne. Men disse ordene kommer bare aldri - heller ikke i løpet av den uka de tilbringer sammen.

Hva var det likevel som reddet Lucy, og som fikk henne til å bevare sine sunne fornuft gjennom barndommen og opp i voksen alder? Kanskje var det bøkenes verden - de aldri sviktende bøkene? Gjennom glimt tilbake til barndommen, der hun tilbrakte ikke rent lite tid på biblioteket (i begynnelsen fordi det var varmt der - i motsetning til hjemme), i voksen alder og i nåtid, står bøkene alltid i fokus. Dette kommer ikke minst tydelig frem i hennes møte med forfatteren Sarah Payne, en kvinne som blir et forbilde for Lucy som også skriver.

"Jeg liker forfattere som prøver å fortelle deg noe sannferdig. Dessuten likte jeg det hun skrev fordi hun hadde vokst opp i småbyen New Hampshire, og hun skrev om landsbygda i den delstaten, hun skrev om folk som jobbet hardt og led og som det også hendte gode ting. Og så gikk det opp for meg at selv i bøkene sine fortalte hun ikke hele sannheten, hun vek alltid unna noe. Altså, hun klarte knapt å si hva hun selv het! Og jeg tenkte at jeg skjønte det også." (side 46-47)

Lucys foreldre har aldri kunnet fordra gråting.

"Men med moren min turte jeg ikke å gråte. Begge mine foreldre avskydde gråting, og det er vanskelig for et barn som gråter å måte slutte med det, når hun vet at hvis hun ikke slutter, kommer alt til å bli verre. Det er ingen enkel situasjon for et barn. Og moren min var - den kvelden på sykehusrommet - den moren jeg hadde hatt i hele mitt liv, uansett hvor annerledes hun virket med den lave, innstendige stemmen og det mykere ansiktet. Det jeg mener, er at jeg prøvde å ikke gråte. Jeg følte, i mørket, at hun var våken." (side 94-95)

I sitt eget bryllup presenterte Lucys vordende svigermor henne slik: "Lucy kommer fra ingenting." (side 141) Lucy ble ikke fornærmet, men hun visste med seg selv at ingen i hele verden kommer fra ingenting. Fra før av hadde hun hatt en kunstnerkjæreste, og etter en eneste feil bemerkning visste hun at mellom dem kunne det bare aldri bli noe. Han tråkket på henne på en meget ufin måte, og det hele var ganske enkelt ikke mulig å reparere etterpå.

"Det er rart hvordan en ting kan få en til å skjønne noe sånt. Man kan være klar til å oppgi barna man alltid har ønsket seg, man kan være klar til å holde ut bemerkninger om ens egen fortid, eller om klærne man går i, men så - en bitte liten bemerkning og så slippes luften ut av sjelen og den sier: åh.

Siden har jeg vært venner med mange menn og kvinner som sier det samme: alltid den avslørende detaljen. Det jeg mener, er at dette ikke bare er en kvinnes historie. Dette hender mange av oss, hvis vi er så heldige at vi hører den detaljen og er oppmerksomme på den." (side 30)

"Mitt navn er Lucy Barton" er en sår roman om et menneske som har opplevd lite - om noe - kjærlighet i oppveksten, men som likevel har klart å bevare hjertet og sjelen sin intakt. Kanskje var det en lærer som "så" henne, kanskje var det bøkene, kanskje var det en iboende styrke i henne selv - som reddet henne fra å gå til grunne? Det har ikke gått like gått med broren hennes, mens en søster synes å ha fått til et slags liv.

Noen sier at "det er aldri for sent å få en god barndom", som om det er mulig å tenke seg forbi en vond oppvekst og plutselig - voila! - omdefinere dette til en lykkelig barndom. Med Lucy synes det nesten omvendt. Det er som om hun først i voksen alder innser at kampen om morens gunst er en tapt sak, og ser barndommen sin i det grelle lyset den antakelig fortjener. Samtidig skjønte hun allerede da hun var barn at familien hennes var annerledes. Hun og søsknene stinket, og hun ble mobbet på grunn av dette. Det var ikke mye kjærlighet å hente i hjemmet heller. Likevel har hun fortsatt å elske sin følelsesmessig avstumpete mor, som ikke er i stand til å ta ordene "jeg er glad i deg" i sin munn. Og hvordan er det f.eks. mulig å omdefinere at hun ble låst inn i en truck i garasjen hun vokste opp i når foreldrene var på jobb? Angsten hun opplevde da tankene på at hun skulle bli forlatt for godt, overmannet henne fullstendig ...

Det er noe med de amerikanske oppvekstromanen om dysfunksjonelle familier. Ingen er så ekstremt fattige som når amerikanere er fattige. Hvem har vel ikke tenkt "er det virkelig mulig?" etter f.eks. å ha lest Jeanette Walls´ oppvekstroman "Krystallslottet"? Men der "Krystallslottet" er mer høylytt og insisterende, der er "Jeg heter Lucy Barton" en lavmælt sak. Det er en sterk historie vi får høre, og sterkest er faktisk det som ikke står der, men som må leses mellom linjene. Kanskje finner Lucy et ståsted i livet til slutt ... etter at hun er utskrevet fra sykehuset og har tatt fatt på resten av sitt liv ...

Jeg anbefaler denne boka sterkt! Den er godt skrevet og jeg ble svært grepet av historien.

Ååå, - dette var en fin bok! Den er så liten og lett, - språket er fjærlett og hverdagslig, og rommer likevel så uendelig mye! Om klassesamfunn og familier, på vondt og godt, om å være spesiell og ville skrive, - om selve livet! Og altså så tilsynelatende enkel og fjærlett, - terningkast 6!

Denne boka var helt nydelig! Den er skrevet så enkelt og ukomplisert, med fine tanker og refleksjoner. En bok med lite handling, men som setter spor, i alle fall i meg.

My Name is Lucy Barton er ikke så mye en sammenhengende historie som det er en samling av minner, tanker og anekdoter. Romanen tar for seg et følelsesladet tema. Jeg kan likevel ikke si med like stor tyngde som andre anmeldere at den vekket dype følelser i meg. Romanen er full av substans og brakte frem dype, filosofiske tanker. Det var imidlertid noe som manglet i utførelsen. Til tross for et forfriskende perspektiv og de mange treffende bemerkningene om livet, er My Name is Lucy Barton en lite bemerkelsesverdig bok. For full anmeldelse, se: edgeofaword: My Name is Lucy Barton

Hver setning, avsnitt og side i denne boka kunne vært trukket fram og sitert. Strout skriver innsiktsfullt og forteller en sår historie. Jeg tror jeg kan komme til å lese den på nytt.

Lista viser de siste bøkene i spalta «Klok på bok» i ukeavisa «Dag og tid». Ansvarlig «Medikus Libri» sier dette i utgaven for 26. januar: «For boklækjaren er livet enkelt, eg er her for å få folk til å lese bøker. Gode bøker. Gjerne bøker du ikkje ville lese, om det ikkje var for Klok på bok.»

En bok hver måned fra ulike land rundt i verden. Ny måned gir nytt reisemål.
Januar: Italia
Februar: USA
Mars: Chile
April: Island
Mai: Australia
Juni: De britiske øyer
Juli: Afrika
August: India
September: Danmark
Oktober: Spania
November: Japan
Desember: Cuba

2023 Challenge
1. A book with a subtitle
2. Featuring an inheritance
3. Title starting with the letter “G”
4. Title starting with the letter “H”
5. Title starting with the letter “I”
6. Under 200 pages
7. A city or country name in the title
8. Dystopian Fiction
9. A book with a dedication
10. Takes place during the roaring twenties
11. A book about secrets
12. High Fantasy
13. Published posthumously
14. A survival story
15. Set in Australia
16. Featuring one of the “seven deadly sins”
17. By a Caribbean author
18. Set during a war other than WWI or WWII
19. Typographic cover
20. A book about siblings
21. A second-hand book
22. A body-positive message
23. An alliterative title
24. Nordic Noir
25. A fashionable character
26. Has an epilogue
27. Newbery Medal Winner
28. Includes a funeral
29. Sends you down a rabbit hole
30. An author with a same name as you
31. Set in a workplace
32. Published by Macmillan
33. A banned book
34. Featuring mythology
35. A book you meant to read last year
36. Chapters have cliffhangers
37. Written in present tense
38. An enemies-to-lovers plot
39. The final book in a series
40. Written by a comedian
41. A character who is a refugee
42. Time in the title
43. A book “everyone” has read
44. A contemporary setting
45. First word in the book is “The”
46. Script font on the spine
47. Set in the city of Dublin
48. A book by Octavia E. Butler
49. Books on the cover
50. Related to the word “Murder”
51. A book that doesn’t fit any of the other 51 prompts
52. Published in 2023

https://www.the52book.club/2023-reading-challenge/

Lister over bøker over bokgruppa i Stavanger

Bøker jeg har lest sommeren 2023
Sommerens store leseopplevelse: De 4 bøkene om Lucy Barton. Lettleste, men sitter i! Sterk kvinne med vanskelig barndom, blir forfatter. Drama og relasjoner beskrives nydelig og reflekterende: "Det er dette jeg prøver å si..." Mye å kjenne seg igjen i og reflektere over!

2 bøker fra Afrika om fattige jenter som drømmer om utdannelse og et verdig liv. Jenta som fikk en stemme fra Nigeria (handlingsmettet, dramatisk, medrivende), og Nervøse tilstander (mer politisk, mer refleksjon) fra Rhodesia før det ble et uavhengig Zimbabwe. Begge gode bøker!

2 norske bøker om far-/sønnforhold: Fjellet, geværet, vannet (drama om slekt, arv og tape alt), og Johannes åpenbaring (far død, sønn rydder opp og oppdager sider ved faren han ikke har visst om). Særlig den siste av disse to fascinerte (hva vet vi egentlig om våre nærmeste?)

2 bøker av Cecilie Enger: Ett minutts stillhet - en roman om språk, litteratur, identitet og minner. Hvordan husker vi viktige hendelser som har vært med å forme livene våre? Veldig bra bok! Det hvite kartet om Bertha Torgersen og Hanna Brummenæs som på slutten av 1800-tallet etablerte seg i et forhold, og som suksessrike skipsredere. De hadde ikke noe kart å navigere etter, men måtte finne sin egen vei. Enger skriver godt og gripende, en fryd å lese!

Brannen av Daniela Krien: Relasjonsroman fra Tyskland. Et ektepar som har glidd fra hverandre, deres forhold til hverandre og til deres voksne barn. Godt språk, psykologisk innsikt. Winterferie ble for slitsom for meg. Underholdende forsåvidt, men for mye bisarre hendelser og oppkonstruerte dialoger. Fullførte senere som lydbok. Hvis det skulle komme et menneske: Oppveksthistorie fra Danmark, en familie i fattigdom. Fin fortellerstemme. Trist, sår, men også svart humor. Første bind i en trilogi.