Omtale fra forlaget
Forlag Cappelen Damm
Utgivelsesår 2014
Format Heftet
ISBN13 9788202447489
EAN 9788202447489
Omtalt sted Pakistan
Omtalt person Malala Yousafzai
Språk Bokmål
Sider 267
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Denne boka er helt fantastisk nydelig og velskrevet! Den gir oss innblikk i en plass langt unna, og en kultur langt fra vår egen. Malala forteller historien om sin egen oppvekst, og sin familie, men ikke minst om hva andre kvinner og familier i landet lever gjennom hver eneste dag. Bildene og språket er utrolig levende, og høyaktuelt. Om du er interessert i andre kulturer, og kampen for kvinners rettigheter som foregår i mange av verdens land er dette boka for deg. Boka om hvordan én kvinne tør å stå opp for deres rettigheter.
Malala er den modigste jenta jeg har hørt om. Hennes historie er rørende, inspirerende og tankevekkende. Boka gir et innblikk i samfunnet i Pakistan og hvordan jenters utdanning ikke er en selvfølge men en rett som må kjempes for. Malala selv er bare et menneske men hennes verdier og handlinger inspirerer meg til å engasjere meg å gjøre en forskjell. En bok alle burde lese, garantert! Aktuell, interessant og ekstremt viktig.
Sterk historie fra en sterk kvinne med tydelig røst. Skildrer natur, politikk, mennesker og kultur så klart at de spretter ut av boka. Har lånt boka som ebok, men denne kommer til å få en plass i bokhylla. Skal leses igjen.
Jeg følte at jeg måtte lese denne boken for å prøve å forstå litt mer om politikk, terror, Taliban og Pakistan. Det tok meg unødvendig lang tid å lese denne boken da jeg synes den var uendelig kjedelig og tørr. Men det er fordi politikk er et av mine svakeste evner og det vil ikke si at det er en dårlig bok for alle. Man får litt innblikk i en kultur som vi ikke klarer å sette oss inn i og det er viktig. Anbefales for de som ønsker å lese om dette tema.
Dette har vært en tung bok å komme gjennom, mange grunner til dette. Den ene er at som litterært produkt er det ikke en ensartet sjanger og det er tungt å forholde seg til barnslige historier på den ene siden og grusom vold på den andre. Bare det at boken inneholder så forskjellig elementer gjør det vanskelig å "favne den" og når den litterære stilen vrir og vender seg blir det ekstra tungt. I tillegg kunne dette vært 10 bøker minst, med tanke på innholdsmengden i boken. På slutten leste jeg bare ett og ett avsnitt har jeg inntrykk av - rett og slett for å legge fra meg boken og fordøye det jeg hadde lest.
Når det er sagt er det en bok jeg har lært enormt mye av. Jeg kunne ingenting om Pakkistan og historien om landet før jeg begynte, lite om muslimer og enda mindre om taliban.
Det viktigste i boken er selvfølgelig det motet som Malala og familien har utvist - faktisk er de så modige at i store deler av boken hadde jeg veldig vanskelig for å overholde relatere meg til dem. Det ble rett og slett for fjernt for meg. Tanken på at Malala går på skolen hver dag - 11 år - mens hun er redd for å bli skutt, foreldrene som vet det, men sender barnet på skolen. Jeg ... tja, jeg bare husker hvor vanskelig det var å sende mitt barn på skolen da det var mye uro i klassen. Hvordan hadde jeg håndtert en slik situasjon? Når jeg ikke en gang greier å få et emosjonelt forhold til det når jeg leser om det? Hvordan moren greide - etter at datteren ble skutt - å ikke anklage faren? Hvordan moren som er analfabet, greide å se verdien i det datteren gjør? Boken har faktisk etterlatt meg med flere spørsmål enn jeg hadde før jeg begynte å lese den.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketVi hadde sett at Taliban kunne ta fra oss penner og bøker, men de kunne ikke få oss til å slutte å tenke.
Han mente at manglende utdanning var roten til alle Pakistans problemer, og som tillot at dårlige administratorer ble gjenvalgt. Han mente at skolegang burde være tilgjengelig for alle - fattig og rik, gutter og jenter. Utdanning hadde vært en stor gave. Han tenkte at ingenting var viktigere enn kunnskap. Fars drømmeskole skulle ha pulter og et bibliotek, datamaskiner, fine læreplansjer på veggene og fremfor alt toaletter.
Jeg var en jente i et land der mennene skyter i luften for å feire guttebarn, mens jentebarn blir gjemt bort bak forheng. Deres rolle i livet er bare å produsere mat og avkom som rautende bøfler.
Jeg var vant til å være best i klassen. Men jeg forsto at selv om du vinner tre eller fire ganger, betyr ikke det at du vinner også neste gang, hvis du ikke anstrenger deg. Jeg innså også at det av og til er best å fortelle din egen historie. Jeg begynte å skrive talene mine selv og forandret måten jeg fremførte dem på - fra hjertet og ikke fra et ark papir.
Hele nasjonen var i sjokk i lang tid etter jordskjelvet. Slik føltes det: Vi var allerede uheldige med politisk uro og militære diktatorer, og på toppen av det hele skulle vi takle en naturkatastrofe. Mullaene fra TNSM begynte å preke at jordskjelvet var et forvarsel fra Gud. Hvis vi ikke forbedret vårt levevis og innførte sharialover eller islamsk lov, ropte de med tordenrøst, ville de bli straffet hardere.