[Vi treffer Sven Hope når han gjemmer seg unna for Ingrid, hun som for tiden liksom er kjæresten hans. De skal ha en "alvorsprat", men når hun ringer klikker han bort samtalen, og bestiller en ekstra kopp kaffe, av den lekre damen på kafèen. En annen kollega ringer, og han får vite at sjefen på kontoret hvor de begge jobber, er nede for telling. Jeg føler jeg blir fort kjent med Sven, og før jeg når side 50 (mitt faste sjekkpunkt) er det full fart, og spenningen stiger kraftig.

Det gjorde ingenting at jeg ikke hadde lest den første boken i serien, og det var heller ikke massevis av henvisninger til forrige bok (sånt er irriterende, enten man har lest boken eller ikke).
Flørtingen med Solveig på kafèen utvikler seg til et forhold, men før han får mobilnummeret hennes eller vite hva hun heter til etternavn, forsvinner hun for ham. Sven surrer på nattestid rundt der han tror hun bor, og når han hører på nyhetene neste morgen at et hus i nabolaget hennes brenner, kjører han rett opp dit. Her møtes han av en storbrann og politimann Sæter (gjensyn fra Agenten) står parat med spørsmålene sine. Igjen befinner Sven seg midt i en politisak med begge beina, og han har tydeligvis ikke lært, for han holder tilbake informasjon som politiet garantert burde vite. Når jeg har kommet så langt, er jeg en smule irritert på den godeste helten vår, så jeg rett og slett må ta meg en liten pause, før jeg leser videre.
Det er uhorvelig spennende dette her, med bilkjøring, hyling og skriking, og mystiske forsvinninger. Samtidig får leseren ta del i et morsomt billedlig språk med nydelig bergensk vri.

Etter noen sekunder trakk jeg pusten.
- Synes du ikke dette er jævlig beleilig? spurte jeg retorisk og slo ut med hånden mot skiltet på døren.
- Det er lov til å ta ferie? spurte den ene konstabelen, men klappet igjen som en lettsmurt garasjeport etter et knusende blikk fra Svein Sæter.

Sven er en skikkelig kløne, som ikke går til politiet med det han vet. Akkurat denne biten synes jeg er lite troverdig, spesielt med tanke på at han var gjennom noe lignende i forrige bok. Dumheten hans fører ham ut i livsfarlige situasjoner, i jakten på Solveig og sannheten. Heldigvis kommer vi ut av den delen hvor jeg irriterer meg over Sven, og fortsettelsen er som et løpsk ekspresstog.
Mot slutten blir alle tråder nøstet elegant sammen, og det hele avsluttes på en sånn måte at leseren får pusten igjen, før siste ord er sagt.

Litt om møtet mitt med forfatteren på bloggen :)]1

Just to keep track..