"Avgrunnen", Kim Leine
Pule, pule, pule. Puling både her og der.
Hadde gledet meg til denne boka, fra en forfatter jeg liker. Ei bok om krig. Ikke historisk riktig krig, men en skildring, eller forsøk på å skildre hva som skjer med mennesker, mest soldater, i krig.
Ble litt skuffet. Tror forfatteren vil, for mye, skrive Den Store Romanen. En stor roman med filosofi (Nietzsche), bibel og sex og kunst og sånnt.
"Krig er begjæret i sin reneste form", skriver han. Mulig det - for noen.
Bra trekk å følge to veldig forskjellige brøde, tross lik oppvekst. Født sånn/blitt sånn greia. Vi ser verden gjennom en psykiater og en teolog, som også er journalist. Ser krig om mellomkrigsåra gjennom deres forskjellige perspektiver og brev. Han veksler også språket. Vet ikke om det styrker prosjektet, men et fint virkemiddel for å belyse situasjonene, volden og utfordringene soldater kommer opp i.
Soldatene er på en måte på en flukt fra seg selv. I en reise hvor man både legger og setter nye spor - som man igjen både frivillig og motvillig oppsøker og blir oppsøkt av.
Kapitlene, mot apokalypsen, er innledet med et vers fra Johannes åpenbaring. (Siste del i nytestamentet, hvor Det gode seirer over det onde, og tolkninger fra denne delen)

For en tidligere soldat som meg, som har stått med avsikret våpen mot en sivilists brystbein, i fredens tjeneste, inneholdt denne boka for lite tvil - og for mye puling.

Hvorfor lese ei bok som inneholder alt det jeg ikke liker; krig, drap, sex etc? Kim Leine er en god forfatter, ikke mer å si om det.

Har 3. verdenskrig kommet oss nærmere? Daglige meldinger om brutalitet rundt o i verden, og en situasjon i dagens Europa som mer og mer likner på 1930-tallet, fått dette spørsmålet til å lyde ikke helt urimelig. Kanskje er dette grunnen til at så mange av våre forfattere velger seg 1930-tallet som kulisse for sine fortellinger. Kim Leines bok er en tjukk roman, mer enn 600 sider. Sjelden har jeg skumlest noe så overfladisk som jeg gjorde med de første 100 sidene av denne boka, Og det passet riktig bra. På denne måten unngikk jeg alle de stinkende blodige detaljene av skildringen av krigen i Finland. Dette får bokas to hovedpersoner oppleve på kroppen da de melder seg som frivillige til den finske borgerkrigen for å slåss mot de russiske bolsjevikene.
Tvillingene, Kaj og Ib, avbryter studiene i henholdsvis teologi og medisin. Det de opplever i krigen, vil komme til å prege dem sterkt. Tilbake i Danmark er ikke livet lenger som før. Et irritasjonsmoment er fru Madsen, farens husholderske, som stadig får mer og mer plass i den gamle mannens liv etter konas død. En dag finner sønnene de to sovende ute, fordrukne og i en ganske så avkledd tilstand. Ib ender med å kaste seg over fru Madsen og drepe henne. Så sleper han liket ned til sjøen. Den eneste (i tillegg til den fordrukne faren) som later til å savne fru Madsen, er sønnen hennes, Erwin. Det virker ikke som om han tar det særlig tungt at moren hans er forsvunnet. Han retter mistanken mot brødrene Gotlieb, særlig mot Ib som han gjerne tar intim kontakt med i tiden som kommer.
Ib gjør unna legestudiene sine og blir ansatt på kommunehospitalet. Men etter noen tabber må han forlate stillingen. Senere får han jobb i psykiatrien. Ib fremholder at han trives godt blant de gale. Kaj derimot bruker lang tid på teologistudiene, men omsider får han seg jobb, ikke som prest , men som journalist. Kajs liv er fylt med damehistorier. Noen gifter han seg med, andre bare bor han sammen med. Han får barn med ulike kvinner. En av dem er den tyske jødinnen Josepha. Hun lever med sin mann (som senere går inn i Gestapo) i et særdeles liberalt ekteskap. Ib på sin side gifter seg med sin Elisabeth, kanskje for å dekke over sine homoseksuelle sider. En av mennene han kommer til å frekventere, er nettopp Erwin Madsen. Liket av fru Madsen blir omside funnet drivende o sjøen. På grunnlag av klærne klarer politiet å identifisere den døde. Erwin tar på seg skylden for drapet.
Ib ender opp som hypnotisør. Han reiser land og strand rundt med forestillinger der han vil helbrede folk for nevroser og vrangforestillinger. Kaj er i Tyskland. Jødinnen Josepha vil ha hans hjelp for å kunne flykte til Sør-Frankrike. Men de innhentes på toget av Gestapo som arresterer Josepha. Krigen kommer nærmere, og i Danmark. Brødrene slutter seg til motstandsbevegelsen. Kaj er medarbeider i en illegal avis. De blir utstyrt med dekknavn. Kaj går på sterke piller, Ib er svekket av hjertetrøbbel. Kaj arresteres av Gestapo. Erwin er med i Hilfspolizei. Kaj utsettes for tortur. Nazistene uttrykker: ”Det er ikke smerten i seg selv som får ofrene til å snakke, men angsten for smerten.”
I siste del av boka er vi igjen tilbake i borgerkrigen i Finland i 30-årene. Hvorfor denne oppbygningen? Forrige gang var det en mer generell skildring av krigen vi fikk. Denne gangen legges det mer vekt på det som hovedpersonene selv utrettet i krigen. Helt grunnløst skjøt også de folk. Ib for eksempel dreper uten videre kameraten sin, Mikke, og parterer liket. Med disse opplysningene i hodet virker skildringen av krigen på dansk jord annerledes enn før for leserne.

Tidlig på våren 1918, bryter det ut borgerkrig i Finland. Tvillingene, Ib og Kaj, reiser sammen med fem andre dansker som frivillige for å bistå som soldater mot de røde. Tvillingene er begge med i det avgjørende slaget om Tammerfors. Man får et godt og realistisk innblikk i krigens grusomheter, og små gleder.

Senere følger leseren Ib og Kaj hver for seg og sammen, gjennom mellomkrigstiden, urolighetene på 30-tallet, og nazifiseringen av Tyskland og Danmark.

Så kommer en ny krig, og denne gangen blir det en katt-og-mus-lek mellom tvillingene og okkupasjonsmakten. Feiler de, venter avgrunnen.

Interessant og brutal historie, i kjent Leine-stil. Noe treg start, og litt ujevn, men absolutt leseverdig.

avkok av seneste lesing

Skjønnlitteratur satt i historiske omgivelser. Fra romaner satt til eldre historiske omgivelser (f.eks. Jan Guillous trilogi om Arn Magnusson satt til Middelalderen), til nyere historiske omgivelser (f.eks. Anne Karin Elstads slektskrønike "Folket på Innhaug" satt til 1800-tallet, og Erling Pedersens slektskrønike om Anna og Johan satt til 1900-tallet).