Omtale fra forlaget
Forlag Cappelen Damm
Utgivelsesår 2017
Format E-bok
ISBN13 9788202493226
EAN 9788202493226
Genre Biografisk litteratur
Omtalt person Ingeborg Senneset
Språk Bokmål
Sider 301
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Var litt usikker på hvordan jeg skulle kategorisere boken, er det en biografi? Handler den om psykologi? Beskriver den sykdommen Anoreksia? I realiteten er det litt av alt, på mange måter minner boken meg mest om "Godt nok for de svina" i sjanger, men boken er helt anderledes.
Der jeg opplevde Traaseth som slett litteratur, har Anorektisk en sjelvende poetisk tråd gjennom seg. Jeg sier sjelvende, fordi mye av boken er helt konkret - hvor mange armhevinger hun tar etter hun har pusset tennene eksempelvis, men alikevel ligger det mye poesi i boken, vakre stilbilder i ord. I forordet skiver Finn Skårderud: "Spiseforstyrrelsen psykologi er konkretistisk. Det betyr at følelser og forhold blir omsatt til konkrete, fysiske og målbare erfaringer." Det er rart og vakkert å oppleve litteraturen i denne boken - det er som å se en sommerfugl på en søppelfylling. (I parantes bemerket var det også spennende å lese om Skrårderud sine tanker om at sosialiseringen er blitt mer horisontal enn vertikal. Hele boken "Langt fra stammen", handler jo om denn horisontale sosialiseringen, hvordan feks døve barn må finne "sine egne" utenfor familien. Senneset nevner også en del om kulturen: "Boken er skrevet i et kjølig hjørne av en ulmende samtid")
Noe av det som er skrevet er også poetisk i den absurde sjangeren:
"20.mars 2010
Hvis tvangstanker var en vill elefant, ville du
a) Prøve å stoppe den?
b) Hoppe på den og bli med på turen?
c) Ta et steg til siden og la den passere?
Tygger litt på den mens jeg blir løpt ned."
En annen likhet mellom Traaseth og Senneset er at jeg opplever at de ønsker å skrive for å hjelpe andre, de ønsker å vise sitt indre rom for at andre skal få innsikt. Senneset skriver fint om andre og har også innsikten i det "normale" (dårlig formulert, jeg vet)
Det er spesielt en passasje som jeg opplever som veldig beskrivende for tvetydigheten (som også er samfunnsmessig) og som gjør at jeg selv godt kjenner gjenklangen. Jeg var også på litteraturkafe med Senneset (i dialog med Peder Kjøs) og opplevde det som veldig givende og utdypende for den litterære opplevelsen.
"11 april 2010
For hver handling jeg utfører eller lar være å utføre, må jeg spørre meg selv hvem som handler. Hvorfor eller for hvem jeg gjør det. Som det å hvile. Er jeg tung eller tilitsfull? Daff eller dydig? Eller et møte med venner. Sosial når jeg burde være suicidal? Vaske normalt. Heselig eller hensiktsmessig?
Å la være å skade seg selv. Kvalm eller kontrollert? Eller å se en film. Bedagelig eller behersket? Ta bussen. Mislykket eller modig? Sitte og skrive. Giddeløst eller givende? Ikke ta armhevinger. Er jeg en taper eller er jeg tapper? Spise. Er jeg fråtsende eller fornuftig? Gå rolig. Treg eller trassig? Snakke. Selvgod eller selvhevdene? Ikke gå omveier. Plagsomt eller praktisk? Sitte. Lat eller lydig?"
Sterk, godt skriven og hjarteskjerande innsiderapport om korleis det kan vere å ha anoreksi, og om livet som innlagt på psykiatrisk sjukehus på godt og vondt. Ingeborg Senneset skriv godt, sterkt og viktig. Boka er ei av dei som burde vere obligatorisk lesnad for dei som jobbar i helsevesenet, men også vi andre som på ulike måtar jobbar med menneske har noko å lære her. Å ha hjartet med seg på jobb og prøve å sjå og verkeleg lytte til mennesket framfor deg kan vere stikkord. Tusen takk, Ingeborg Senneset, for at du skreiv denne!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketSmerter noen påfører seg selv, kan være deres ene lindring for et sår andre ikke kan se.
Det er ingen som sier til en med en brukken fot at han skal løpe av gårde. Han får ha krykker, gips til den gror. Bygge opp musklene etterpå, finne igjen balansen. Etter hvert kan han slutte å halte og gå helt normalt, uten at noen puffer ham i ryggen så han faller, eller ber ham tråkke på foten når det er smertefullt. En med en brukken fot får respekt selv om han ikke klarer det alle andre klarer.
Mange av oss trenger nettopp noen som styrer, trenger å føle at noen har kontroll, at vi har et anker som holder oss igjen, eller et fyrtårn å finne tilbake til når tankene tar vendinger vi ikke er helt rustet for ennå.
Tirsdag 08. januar 2008
Spiseforstyrrelsen er en brennmanet. Vakker, glidende, lokkende. Den ligner ufarlige glassmaneter, bare penere. Du hopper i sjøen, vel vitende om at de finnes, likevel i tro om at du, akkurat du, kan klare å unngå dem. Når de lange, ekle tentaklene klistrer seg til deg, brenner de så alt annet forsvinner. Hvordan kan noe så pent og uskyldig brenne så kraftig, så dødelig? Nesletrådene surrer seg rundt tankene. Sitter fast. Det gjør vondt å dra dem av. Panikk. For å få hjelp til å bli kvitt trådene må man kle seg naken, forsvarsløs. Skamfull over å ha hoppet i vannet. Du så jo manetene! Andre har brent seg før deg! Måtte du? Må du? Man blir nødt til å plukke av nesletrådene én og én. Det svir lenge etterpå. Og har de brent lenge nok, gir det arr for livet.
Unge mennesker bruker mye tid og krefter på å forkaste seg selv. Det er i seg selv ikke en sykdom. Men det er trist. (Finn Skårderud i forordet)
106 bokelskere følger dette verket.
Se alle bokelskere som følger dette verketAlt som leses i 2017 havner her, i den rekkefølgen lesingen avsluttes i.
Skriver kortfattet notater om boka:
-handling / tematikk
-leseropplevelse
-favorittsetning
-nye ting jeg lærte
-annet jeg biter meg merke i
En oversikt over bøker Marianne bak bloggen EBOKHYLLA MI har gitt meg lyst til å lese. Hun er meget belest. Trykk her for å komme til bloggen hennes.