For meg handler debatten om frihetens fundament; om forholdet mellom toleranse og frihet, mellom frihet og likhet, ord og handling, individ og fellesskap, makten og de maktesløse, mindretall og flertall. Mellom friheten som en rettighet og friheten som et instrument som kan underlegges andre hensyn.

I debatten om Muhammed-tegningene og islam inntraff det en forskyvning av rollene i den demokratiske orden som de færreste problematiserte. Regjeringer i den frie verden oppfordret i mange tilfeller borgerne til å gi avkall på sine rettigheter av hensyn til voldsparate individer og grupper hjemme og i utlandet. I debatten ble det ofte hevdet at ytringsfrihet ikke er det samme som ytringsplikt, og at bare fordi man har rett til å si noe, bør man ikke nødvendigvis si det. Meningen var visst at man bør vokte seg for å fremsette unødig krenkende ytringer, særlig mot minoriteter som er så svake at de kan true folk til taushet eller drepe dem dersom man ytrer seg altfor krenkende. Utsagnet er et innholdsløst retorisk grep, for det angir ingen retningslinjer for når det gir mening å ytre seg, og når det er bedre å holde munn.

Det er nettopp sekularismen, laïcité, et verdslig politisk system som sikrer religionsfriheten. Det er det som garanterer at ingen religion kan stille egne politiske krav. Det er ingen tilfeldighet at det nettopp er i landene hvor religionen har politisk makt at religiøse mindretall blir fratatt sine rettigheter og utsettes for forfølgelse ...

Lovene mot Holocaust-benektelse har også fått andre religiøse og etniske grupper i Europa til å kreve beskyttelse av sine tabuer mot verbale krenkelser. Det er en logisk konsekvens av det voksende etniske, religiøse og kulturelle mangfoldet i Europa.

Opprettelsen av skillet mellom ord og handling har vært helt avgjørende for en robust beskyttelse av ytringsfriheten. Det er flere ting som skiller et demokrati fra et diktatur. En av dem er at man i et diktatur kriminaliserer ytringer som om de var handlinger.

Men historisk er det nettopp friheten til å utfordre etablerte sannheter og bryte med all vedtatt ortodoksi gjennom trosfrihet og ytringsfrihet som har gjort Europa så dynamisk, attraktiv og konkurransedyktig.

De nevnte eksemplene viser at det i den globale landsbyen pågår en kamp om ytringsfrihetens grenser på tvers av kontinenter og regioner. Påvirkningen er gjensidig, og den blir forsterket av vår digitale teknologi. Det er ikke godt å si hvordan det ender, men det bør iallfall ikke være sinte folkemengder og terrorister som skal bestemme ytringsfrihetens grenser. Det gjelder både kravene om nye lover som kriminaliserer hån mot religiøse følelser og symboler, spesielt den stilltiende internaliseringen av grensene som intimidering, trusler og vold medfører, men som ingen kan se med det blotte øye og som mange nekter å vedkjenne seg.

Ytringsfriheten er en rett, og hvis det er tilfellet, kan den ikke gradbøyes. Enten har man den, eller så har man den ikke.

Charlie Hebdo var nødt til å fortsette sin "hån, spott og latterliggjøring" av islam helt til den ble like banal som en tilsvarende hån av katolisismen. Bak denne uttalelsen lå en forestilling om at en av religionskritikkens funksjoner er å holde religiøse ideer og institusjoner i sjakk, slik at de ikke kan opphøyes til en ukrenkelig status og brukes til å skaffe seg makt eller utøve sosial kontroll. De skal rives ned fra sin pidestall hver gang det blir sagt eller gjort tåpelige ting med religionen som referanse.

Det handler ikke bare om at noen karikaturtegnere er blitt angrepet og drept, selv om det også handler om det. Det er ytringsfriheten som en demokratisk verdi som blir angrepet. Den omfatter også retten til blasfemi, retten til å karikere. Hvis man etablerer en forbindelse mellom dem som fastholder denne verdien og retten i et demokratisk samfunn, og dem som krever den avskaffet og er rede til å drepe for å få sin vilje, så undergraver man forestillingen om ytringsfriheten som en universell menneskerett.