2013
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Aatami - Adam - Rymättylä tror han har funnet løsningen på hele verdens energikrise: det ideelle batteriet. I miniformat. Men for å kunne virkeliggjøre planene sine trenger han penger. Hjelpen kommer i form av juristen Eva Kontupohja. Hun er riktignok ganske fordrukken, men dyktig og mer enn villig til å bidra med både juridiske råd og kapital. Aatamis ressursvennlige oppfinnelse vekker blandede følelser. Miljøvernerne jubler, og det finnes bedrifter over hele verden som vil kjøpe hans patent. Men blant oljelandene er man villig til å gå svært langt for å hindre at oppfinnelsen blir satt i produksjon.
Forlag Aschehoug
Utgivelsesår 2013
Format Innbundet
ISBN13 9788203218705
EAN 9788203218705
Omtalt sted Finland
Språk Bokmål
Sider 201
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Enda en herlig bok av Paasilinna! Han skriver så enkelt og lett, at det er en fryd å lese bøkene hans. Jeg humret mye underveis i denne boka også, det er mange artige utsagn og handlinger av hovedpersonene. Ca 200 sider er akkurat passe for denne type bok, hadde den vært lenger, ville den antagelig ikke vært så morsom.
Paasilinna får det til å virke så sannsynlig at en fattig oppfinner som sprenger verkstedet sitt til himmels ender opp som verdens rikeste mann, og som i tillegg får sitt høyeste ønske oppfylt. Artige og originale hovedpersoner (og bipersoner) som virkelig underholder meg!
Det er synd at bøkene hans har blitt oversatt så sent til norsk. Denne boka kom i 1995, og batterier og elektriske biler var på et annet utviklingsstadie da i forhold til nå.
Anbefales til elskere av morsomme bøker, som vil ha en herlig lesestund (som ikke varer for lenge), som vil oppleve hvor raskt et menneskes tilværelse kan snus på hodet. Sammenligner denne boka litt med En lykkelig mann, hvor en person tilslutt tok over en hel by. Utrolig enkelt og snedig!
Jeg befinner meg mitt i en malstrøm. Hver sommer på hytta startes opp med den siste Paasilinna. Denne var på jevne, men alle skal med...
Boken er som andre Paasilinnabøker, lett å lese, småmorsom, og fantasifull. Da verken språk eller historie i seg selv er Paasilinnas beste verktøy må man lene seg på humoren, og i denne boken synes jeg det ble litt for lite humor til at terningen kunne vendes mot et høyere tall...
Hvis bakrus kunne måles på Richters skala på samme måte som jordskjelv, ville Eevas tilstand kunne stå til sju eller kanskje åtte,
Når det går riktig ille, vil man gjerne tro at det ikke kan bli enda verre, men det kan det.
Han lot det forfriskende vannet risle over den hardt medfarne skrotten sin. Trykket gjorde at noe som var mer følbart enn vanlig rusk, løsnet fra navlen og klirret idet det falt ned på gulvet i dusjen. Aatami bøyde seg. En mutter. Slik var mannens liv. Navlen på vakre arabiske kvinner prydes av glitrende edelstener, i en verkstedarbeiders hårete navle ligger en halvannen tommers rusten mutter sammen med annet rusk.
Aatami likte ikke å låne penger av en kvinne, men en fattig faen kan ikke være overfølsom.
"Det er bikuber, ikke postkasser," prøvde Aatami seg.
"Å, så fryktelig, biene kan stikke folk når de kommer for å hente brevene sine. Sånt er veldig vanskelig for allergikere."
"Er det et slags press eller noe sånt inni det batteriet, sånn at strømmen liksom blir klemt sammen til en liten klump, og så svulmer den opp igjen og blir flytende når den skal ut igjen...?"
De månedlige barnebidragene var på hele 20 000 mark som allerede var beskattet, og de skulle fordeles på flere hender. Et slikt ansvar er en utfordring. Man kan si at kjærligheten har sin pris, men er den verd det? Ja, i de korte øyeblikkene med lynglimt av lykke er den vel det.
Han hadde alltid vært glad i kvinner. Det hadde han en hel flokk av levende bevis på. Tre barn med sin forrige kone- Liisa på tretten, Tauno på elleve og Leena på ni. For fem år siden hadde også forholdet til en annen kvinne skaffet ham noen kjærlighetsfrukter, nemlig de viltre trillingene Anneli, Annikki og Aulikki. Dessuten hadde han Pekka på 25 som nå var grensevakt i Naruska oppe ved Salla. Kjærligheten har sin pris.
I hui og hast fikk de tak i en ortodoks prest, en langhåret type med en blank dråpe under nesetippen som understreket hans dype fromhet.
Kjærligheten har sin pris. En slik barneskare trenger store mengder mat og klær. Direktør Aatami Rymättylä var i retten dømt til å betale ubarmhjertige barnebidrag, som om det var hardthendt skjønnsligning det gjaldt.