Biblioteket i Årdal var lite og sjarmerende. Det var omtrent på størrelse med toalettet på Nasjonalbiblioteket i Russland

Fremskrittene Russland hadde gjort opp gjennom årene, var utelukkende teknologiske. Jeg husket en debatt jeg hadde deltatt i på nettet, om hvorvidt mennesket hadde tatt kontroll over egen evolusjon gjennom den teknologiske utviklingen. Mange mente at ja, siden man nå hadde kartlagt det menneskelige genet og kunne dyrke fram for eksempel vev, organer, hud og negler, var evolusjonen tilsidesatt og kun relevant for de dyrene som måtte lære seg å overleve med de endringene menneskene forårsaket på kloden. Andre, som jeg, mente at det var teknologiens egen evolusjon vi bevitnet, ikke vår. Vi var i ferd med å gjøre oss selv overflødige, og frivillig, om enn ubevisst, flytte oss et trinn ned i næringskjeden.

Som man sier i Russland: Ingenting er mer permanent enn det midlertidige.

Hadde fortsatt til gode å se en politimann bortsett fra lensmannen i pølsekøen på Shell, der han med ladd våpen og null våpentrening utgjorde den største trusselen i bygda.

Jeg pumpet jern nesten hver dag. Til å begynne med hadde jeg innbilt meg at det var for å være forberedt, for å ha noe å stille opp med når det smalt, men det var bare forfengelighet det også - når det først smalt, trengte man verken muskler eller utholdenhet, man trengte bare fravær av samvittighet, vilje til å handle, beslutningsevne.

Klokka var rundt ti, solen var på vei ned bak fjellene, og jeg skulle ønske jeg kunne si at det var spektakulært, at det eksploderte i farger, slik jeg visste det var beskrevet så mange steder, slik solnedganger hadde blitt skildret utallige ganger opp gjennom tidene, men i stedet var den blass, nærmest fargeløs, solen gikk ned bak fjellene uten dramatikk, slik den har gjort i millioner av år, helt uten dramatikk, og fordi denne solnedgangen ikke varslet om annet enn at det kom til å bli mørkt, at folk skulle gå og legge seg, nettopp derfor måtte jeg sette meg ned på benken utenfor hotellet og følge den helt til mørket omsluttet fjellene, byen, vannet, hjortene, trærne, meg.

Hvorfor tviholde på en struktur der mennesker føler seg ensomme selv med tre hundre mennesker innenfor rekkevidden av et skrik? Der man ikke gidder å skrike fordi skriket uansett blir overhørt? Her ute i havgapet bodde fem tusen mennesker, og ettersom jeg løp ut og vekk fra husene og snudde meg, småjogget baklengs og speidet innover mot byen, ble jeg mer og mer sikker på at de visste navnet på hverandre, hver og en, og hvis noen skrek, så kom alle sammen løpende.

Hvordan i helvete skulle jeg klare å ta livet av en sånn mann?

Det var ikke annet jeg kunne gjøre, ikke annet jeg ville gjøre, enn å holde øyekontakten med ham helt til han forsvant tilbake ned i dypet.