2017
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Overbetjent Camille Verhoeven befinner seg i en uvanlig periode i livet. Han er lykkelig gift med den vakre Irène og skal snart bli far. Men når en ny drapssak lander på pulten hans, et dobbeltdrap som er så ekstremt at selv de mest hardbarkede blant kollegene blir forferdet, får han bange anelser. Det virker ikke som det ligger noe motiv bak skrekkscenariet, men da det dukker opp en forbindelse til minst ett tidligere uløst drap, blir det klart at de har med en seriemorder å gjøre. Pressen er raskt og skadefro på banen og setter særlig Verhoeven i et dårlig lys. Men det er Verhoeven som står bak det store gjennombruddet: Dobbeltdrapet er en nøyaktig kopi av en scene i Bret Easton Ellis¿ bok American Psycho, og det skal vise seg at morderen lar seg inspirere av flere kriminalforfattere. «Forbløffende original fransk thriller ¿ en kriminalroman som tilhører sjangerens øverste sjikt både når det gjelder spenning og litterær kvalitet,» skrev Torbjørn Ekelund i Dagbladet da Pierre Lemaitres Alex kom på norsk i fjor. Ikke bare kritikerne var begeistret, det var leserne også.
Forlag Aschehoug
Utgivelsesår 2016
Format Innbundet
ISBN13 9788203371288
EAN 9788203371288
Serie Brigade Criminelle trilogy (1)
Genre Politi og detektiver Krim Thrillere
Språk Bokmål
Sider 413
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Av ein eller annan merkeleg grunn var det bok nummer to, Alex, som kom ut fyrst her i landet. Eg las Alex i fjor og difor kjende eg til ein av dei viktigaste poenga/plotta i denne boka - og det førte til at leseopplevinga mi ikkje vart fullt så god som den kunne ha vore. Så har du planar om å lesa denne bokserien, start for all del med Irène.
Irène er ein uhyre velskriven, skremmande og original kriminalroman med eit rikt og utspekulert plott og svært fascinerande karakterar. Det er vanskeleg å leggja boka frå seg fordi ho er så full av nerve: Spenninga stig til utrulege høgder i den thrilleraktige avslutninga. Sjølv om eg altså var klar over (noko av) det som skulle komma til å skje, vart det så nervepirrande at eg kjende det godt - i heile meg - og lenge etterpå.
Les heile omtalen på bloggen min.
Selv om boker er litt treig til å begynne med, er den veldig god. Jeg tenkte ikke over det før jeg begynte å sammenligne den med noen nordiske bøker.
Synes det er så utrolig kult at forfatteren refererer til Sjöwall og Wahlöö. Og slutten av boken var uventet og uhyggelig.
Irene… -disse bøkene til den franske forfatteren Lemaitre er skikkelig onde og sadistiske saker. For meg blir det hele for mye av faenskap. Jeg synes egentlig det tipper uakseptabelt over i det karikerte urealistiske.
Irene er absolutt velskrevet og til dels spennende, men forfatteren burde absolutt spart litt på «kruttet». Irene er forresten bok nr. 2 i en trilogi. Alle kan leses uavhengig av den foregående, men det beste er nok å lese dem i rekkefølge.
Forresten leste jeg Irene FØR jeg leste Djevelfjellet av Deon Meyer. Dette til de av mine følgere som aktivt følger med på hva jeg konsumerer av bøker:)
Man blir lett litt sløv denne ekstremt varme sommeren i det Herrens år, 2024.
Meget spennende, mange krimlitteratur referanser. Noe sannsynlig. Litt forutsigbar. Språklig meget god.
Velskrevet, original og spennende. Lemaitre har et godt språk, noe som gir karakterer og miljø i Irène et rikere tilsnitt enn de fleste kriminalromaner. Til tider en ørliten tvist for bestialsk etter min smak, selv om dette delvis er indirekte skildret gjennom gjengivelse av obduksjonsrapporter og sitater, så finnes det også noen beskrivelser av åstedsbefaringer.
Zzzzzzzzzzz Blev varnad men ska ge den en chans till. En annan gång. Innan jag läser Alex som ska vara såååå bra...
En middels bok, vil jeg si. Holdt på å gi opp halvveis, men holdt ut og fikk litt spenning på slutten.
Det er ingen vits i å lete i bokhyllene, Camille, hele menneskehetens makabre forestilling utspilles rett for øynene på deg.
Camille had never been a Luddite when it came to computers, but there were days when he could not help but think that these contraptions were evil at heart.
Armand og Fernand utgjorde en vakker duo. To timer etter at de hadde møttes for første gang, liknet de allerede et gammelt ektepar. Armand hadde lagt beslag på kollegaens avis, penner og notatblokker, samt forsynt seg hemningsløst fra sigarettpakken hans (han hadde til og med puttet noen ekstra i lommen så han hadde til kvelden) og lot seg på sin side ikke merke med alle småpausene Fernand innvilget seg, ei heller at han suttet på en mentolpastill hver gang han kom tilbake etter et toalettbesøk.
He believed Le Guen was arming himself against future marriages, content merely to manage those which lay behind him, and this meant watching his salary slip through the cracks of his life.
Det finnest mange bøker der tittelen berre er eit fornamn. Dette er dei eg har lest, eller har uleste i bokhylla, og der tittelnamnet er ein person i boka.
Det blei forresten vanskelegare enn eg trudde å trekke opp grensene for kva bøker som skal vere med. Candide og Iracema er t.d. ikkje spesielt vanlege namn, men det finnest folk som heiter det. Derfor tok eg med desse. Fvonk, derimot, er det truleg ingen som heiter, og boka fell utanfor lista.
Så har vi bøker som Max og Ulysses, begge er brukbart vanlege fornamn, men i dei respektive bøkene er titlane namna på eit rockeband og ein båt. Utanfor.
An-Magritt og Johannes var eg veldig i tvil om. Tittelen er vel strengt tatt Nattens Brød, og med namna som undertittel. Men på bokomslaga så er det namna som er dominerande. Tatt med under tvil.
En oversikt over bøker Marianne bak bloggen EBOKHYLLA MI har gitt meg lyst til å lese. Hun er meget belest. Trykk her for å komme til bloggen hennes.
Saknar ein funksjon på bokelskere der ein kan markere når ein anskaffa seg dei enkelte bøkene. Lagar derfor eigne lister fom 2018 for å bøte på dette.